Håp og glede

Kjerringa koste seg lenge i sengevarmen idag. Hun koste seg med at hun har tellekant i klesskapene etter venninnes vennlige gjennomgang med medfølgende skjenn for rot i fillene. Men det fikk jeg tåle. Jeg laget deilig middag og vi koste oss med frukt og en kopp kakao etterpå.
Så nå har jeg orden ihvertfall ett sted i huset. En alldeles skjønn tanke å våkne til.
Og så gleder det meg umåtelig at det ikke er kommet snø .
Så mitt håp idag, når jeg tenner mine to lys er selvfølgelig for verdensfreden og alle som lider i vår verden....og at det ikke skal komme snø!
Igår fant jeg fram mammas gamle kokebøker. Tre stykker, en fra ho bestemor, ei fra ho tante Arna og ei med mammas lett gjenkjennelige skrift.
Det er mye historie der. I mammas er mange ark revet ut. De vet jeg er benyttet til lapper som vi fikk med oss på skolen for dette og hint, neseblod. forkjølelse og lignende. Det var ikke mye ekstra papir som lå og slengte rundt i et hus med mange skrive. og tegneglade unger. Noen rev hun nok ut for å skrive av en oppskrift til en venninne. Det fantes ikke kopimaskiner den gangen.
Så mammas selvskrevne kokebok holder knapt sammen, den er flekket av smør og melk og andre ingredienser, men den inneholder, sammen med de to andre, en hel barndom av bursdager, juler og andre selskapeligheter.
De er uhyre verdifulle for meg.
Så jeg bladde forsiktig i dem igår og fant fram til mammas krumkaker og kokoskaker og Mor Monsen. Så det blir min julebakst i år. For ikke å glemme hennes vidunderlige fyrstekake. Den er en saga for seg. Min yndlingskake. Mens  resten av familien skrek etter Tropisk aroma, en altfor søt sjokoladekake, etter min smak.
Bøkene står oppslåtte på mitt kokebokstativ, til glede og fryd for min såre sjel.
Kanskje begynner jeg forsiktig idag ?
Time will show, som mamma sa.

Kjerringa og katta hennes: Ønsker meg..........

Kjerringa og katta hennes: Ønsker meg..........: Kjerringa våknet pigg som ei loppe, til regn og varmegrader. Ikke ei snøfille i mangfoldige mils omkrets. Og Kjerringa og Katta gleder seg....

Ønsker meg..........

Kjerringa våknet pigg som ei loppe, til regn og varmegrader. Ikke ei snøfille i mangfoldige mils omkrets.
Og Kjerringa og Katta gleder seg. Big time.
Snø er noe herk for gamle kjerringføtter og korte katteføtter.
Så kjære Julenissen, vi to ønsker oss ikke snø til jul.
Vi ønsker oss varme. både inne og ute. Lav vintersol er bra.
Hvis det må komme snø, så la den komme kl 17 julaften og legge seg som et tynt dunlag over alt.......... for så å forsvinne dagen etter.
Min ønskejulaften.
Kirkeklokker gjennom snøfiller som daler ned i små, små mengder.
Og så kan gjerne våren komme i januar.
Jaja, man kan jo drømme.
Idag får jeg en julegave på forskudd. Vasking, støvsuging og støvtørring av mitt hus.
Gleder meg.
Selv skal jeg bare sitte og pusse mitt "sølvtøy". Alt som kan pusses blankt. Veldig lite ekte vare, men det er fint når det skinner, uansett.
Kanskje blir det litt baking til uka.
Julegavene er stort sett på plass. Det blir ikke mange og dyre, men det er tanken bak som teller, sies det.
Selv ser jeg helst at jeg ikke får noe som helst. Jeg har alt. thankyousoverymuch.
Jeg føler snart at tingene eier meg, og ikke omvendt.
Dessuten liker jeg ikke nye krimskramserier.
Så det er også en bønn til Julenissen: Ingen julegaver, INGEN !
Gi til de som trenger.
Denne jula skal stå i kosens og varmens tegn.
Samvær med trivelige, kjære mennesker, gode diskusjoner og mye glede, varme i ovnen og masse god mat.

Kjerringa og katta hennes: Lille rosa

Kjerringa og katta hennes: Lille rosa: Kjerringa våknet etter en natt med utrivelig kribling i halsen og generell uvelhetsfølelse. Hun var oppe og fikk i seg en høydose med C-vita...

Lille rosa

Kjerringa våknet etter en natt med utrivelig kribling i halsen og generell uvelhetsfølelse. Hun var oppe og fikk i seg en høydose med C-vitaminer og er faktisk ganske bra idag.
Været er vakkert etter uværet de siste dagene. Så her er det lite å klage over.
Men igår måtte jeg levere min lille rosa Sony Ericson til reparasjon. Den slo seg av i tide og utide, dårlig batterikapasitet og generelle sykdomstegn her også.
Men det skjærer meg i hjertet.
Jeg fikk selvfølgelig en lånetelefon, men den er mildt sagt rævva. En Nokia fra dazumal. Med kamera under enhver kritikk. Bildene ser ut som de har ligget ute i sola og fått en grønnblå tone.
Jeg er sur.
Jeg kan ikke lenger ta et bilde helt spontant og legge det ut på FB.
På den andre siden sparer det jo mine venner for mye som bare jeg selv synes er verd å se på.
Men jeg savner min lille rosa.
Ser ellers i Gjengangeren at Kommunen krever inn kommunale avgifter for et hus som ikke er bygd ennå.
Fordi det er lagt vann og kloakk fram til tomta og grunnmuren er det å betrakte som påkoblet det kommunale nettet og skal da betales avgifter for........
Ja, i bakvendtland, der kan alt gå an. Der er de like surrete og rare alle mann, heter det i sangen
Og jeg som trodde at det måtte være avløp og inntak i bruk for at man måtte betale for benyttelsen.
Så feil kan man altså ta.
Og så savner jeg min kjære. lille rosa mob. Lurer på om den har det bra der den er ....og om den savner meg ?

Kjerringa og katta hennes: Flerkulturell glede

Kjerringa og katta hennes: Flerkulturell glede: Kjerringa våknet i morges og følte seg fornyet og nesten forynget. Grunnen til det var nok et utrolig koselig møte med flere av mine flerku...

Flerkulturell glede

Kjerringa våknet i morges og følte seg fornyet og nesten forynget.
Grunnen til det var nok et utrolig koselig møte med flere av mine flerkulturelle medsøstre i går ettermiddag og kveld. Vi hadde Maria Terese på besøk. Hun er flyktningekonsulent i Vestfold.  Altså et bindeledd mellom flyktninger og innvandrere og myndighetene, KIM.
Hun foreslo at vi kunne delta i et kvinnenettverk som hadde til oppgave å støtte og kurse kvinner, slik at de kunne lære å stå opp for seg selv i samfunnet. En utrolig flott dame. Hun kom selv fra Filippinene for bortimot 45 år siden, og det eneste hun kunne av det norske språket var "Takk", da hun landet på Fornebu.
Hun var som et friskt vindpust og ga oss mye å tenke på.
Ellers spiste vi masse deilig pizza, drakk cola og hadde sågar marsipankake til dessert med kaffe eller te, etter ønske.
En givende aften med masse latter og glede, som vanlig.
Og nå er det bare en uke igjen til det årlige julemøtet vårt på Sanitetshuset.
Det blir helt sikkert også koselig.
Og alle damer er hjertelig velkommen