Kjerringa og katta har hatt familieråd og kommet fram til at vi skal ta en aldri så liten høstferie. Ikke det at vi tror vi blir savnet av noen, men det kan jo være greit å si fra.
Så: GOD FERIE !!
Om meg
- kjerringa,danielsenhol
- Horten, Vestfold, Norway
- Ei glad kjerring med ei katt. Vi bor i et hus i en hage med masse roser, tomater og urter og hortensiaer.Stort sett trives vi med livet. Vi er veldig miljøbevisst og gjenbruker og resirkulerer og koser oss. Ellers sover vi, leser aviser, ser TV og blogger. Litt Feisboking blir det også. Vi er veldig samfunnsinteresserte og -engasjerte i dette og hint. Katta er egentlig den mest sosiale av oss.
torsdag 30. september 2010
onsdag 29. september 2010
Jeg lurer
Katta ligger i godstolen i sin dypeste søvn etter å ha slafset i seg en halv boks med yndlingskattematen sin. Kylling. Antar at den minner henne om alle de deilige små. uskyldige fuglene hun har fortært med hud og fjær.
Kjerringa har gått i tenkeboksen. Tenker og bekymrer seg. -Kanskje dumt å skaffe seg nok et hus å bekymre seg for ? Nå skal jeg igang med restaurering av bad og gang her i huset, og det blir alltid mer enn man regner med. Og så er det høst, og det går fort mot jul. Det blir neppe gjort noe nede i Dalsland før til våren- Altså nok en vinter for huset å bare stå der og forfalle, uten varme og omtanke.
Orker ikke å tenke på det.-
Og jeg har virkelig kullsvart belte i bekymring.
-Nei, det er helt sikkert bedre at de andre norske interessentene får bale med det. De har sikkert mer penger å legge i det også. Og kan restaurere det tilbake til den tilstanden huset "fortjener" Jeg eier jo omtrent ikke nåla i veggen, og jeg tror ikke investorene står i kø for å hjelpe heller. Minner om eventyret om høna som fant et fett, stort hvetekorn. Stolt og glad går hun til sine venner og spør om hjelp til å male det for å få mel til pannekaker. Men ingen har tid eller lyst til å hjelpe den stakkars høna. Hun må gjøre alt selv, og lager verdens deiligste pannekake, som hun koser seg med. Og alle blir sure når hun sier at ingen ville hjelpe og støtte meg når jeg trengte det, så hvorfor skal jeg dele med dere nå ?
Men i mitt tilfelle hadde jeg sikkert delt med alle, uansett. Jeg er dummere enn en høne.....
Men katta elsker meg uansett, bare hun får mat og fred til å sove.
Kjerringa har gått i tenkeboksen. Tenker og bekymrer seg. -Kanskje dumt å skaffe seg nok et hus å bekymre seg for ? Nå skal jeg igang med restaurering av bad og gang her i huset, og det blir alltid mer enn man regner med. Og så er det høst, og det går fort mot jul. Det blir neppe gjort noe nede i Dalsland før til våren- Altså nok en vinter for huset å bare stå der og forfalle, uten varme og omtanke.
Orker ikke å tenke på det.-
Og jeg har virkelig kullsvart belte i bekymring.
-Nei, det er helt sikkert bedre at de andre norske interessentene får bale med det. De har sikkert mer penger å legge i det også. Og kan restaurere det tilbake til den tilstanden huset "fortjener" Jeg eier jo omtrent ikke nåla i veggen, og jeg tror ikke investorene står i kø for å hjelpe heller. Minner om eventyret om høna som fant et fett, stort hvetekorn. Stolt og glad går hun til sine venner og spør om hjelp til å male det for å få mel til pannekaker. Men ingen har tid eller lyst til å hjelpe den stakkars høna. Hun må gjøre alt selv, og lager verdens deiligste pannekake, som hun koser seg med. Og alle blir sure når hun sier at ingen ville hjelpe og støtte meg når jeg trengte det, så hvorfor skal jeg dele med dere nå ?
Men i mitt tilfelle hadde jeg sikkert delt med alle, uansett. Jeg er dummere enn en høne.....
Men katta elsker meg uansett, bare hun får mat og fred til å sove.
tirsdag 28. september 2010
Fysisk ubehag
Katta kom inn som et olja lyn. Hun tok sats så hammocken svingte etter henne. Hun sto på to ved benken og krafset etter matskåla mens kjerringa fyllte den opp med boksemat. Hun var skikkelig sulten idag. Hadde vel ikke vært noen fuglesteker iløpet av natta, eller mus eller hva hun nå kan finne på å glefse i seg, Fluer spiser hun som godis innimellom sitt ellers nokså bisarre kosthold.
Kjerringa blir kvalm bare hun tenker på det.
Men det er også en annen grunn til å være kvalm idag.
Noen fremmede mennesker skal på visning på huset nede i Dalsland. Skrekk og gru. Kanskje de blir like forelsket i det. Kanskje de ser samme mulighetene. Kanskje de har mere penger å legge i det. Kanskje det blir solgt rett foran nesa mi.
Farvel epletre og vakre drømmer om langbord og timesvis meg prat og kos rundt det. Farvel drømmer om baking av brød og eplekaker og koking av deilige supper og lange turer langs kanalen. Adjø drømmer om syrinfarget kammers med blafrende blondegardiner og hvit seng å kose seg i med interiørmagasiner. Og, hulk hulk, ingen kos foran peisen. eller glede over speilblanke parkettgulv og store buketter med markblomster som sender sin duft gjennom alle rommene. Og det nydelige kjøkkenet med fiolblå skuffer og skapdører. Snufs, min sommerdrøm er knust i tusen biter.
Noen andre skal kanskje glede seg over det lille huset som jeg lovte å komme tilbake til.
Jeg føler et fysisk ubehag og en sorg over det.
Men på den andre siden er det jo ikke sikkert de ser noen muligheter med huset ? Kanskje de ikke orker tanken på å begynne på et sånt prosjekt ?
Man skal ikke ta sorgene på forskudd. Selv om det er bedre å være forberedt, noen ganger,
Katta gir som vanlig katta i mine bekymringer og snorker videre
Kjerringa blir kvalm bare hun tenker på det.
Men det er også en annen grunn til å være kvalm idag.
Noen fremmede mennesker skal på visning på huset nede i Dalsland. Skrekk og gru. Kanskje de blir like forelsket i det. Kanskje de ser samme mulighetene. Kanskje de har mere penger å legge i det. Kanskje det blir solgt rett foran nesa mi.
Farvel epletre og vakre drømmer om langbord og timesvis meg prat og kos rundt det. Farvel drømmer om baking av brød og eplekaker og koking av deilige supper og lange turer langs kanalen. Adjø drømmer om syrinfarget kammers med blafrende blondegardiner og hvit seng å kose seg i med interiørmagasiner. Og, hulk hulk, ingen kos foran peisen. eller glede over speilblanke parkettgulv og store buketter med markblomster som sender sin duft gjennom alle rommene. Og det nydelige kjøkkenet med fiolblå skuffer og skapdører. Snufs, min sommerdrøm er knust i tusen biter.
Noen andre skal kanskje glede seg over det lille huset som jeg lovte å komme tilbake til.
Jeg føler et fysisk ubehag og en sorg over det.
Men på den andre siden er det jo ikke sikkert de ser noen muligheter med huset ? Kanskje de ikke orker tanken på å begynne på et sånt prosjekt ?
Man skal ikke ta sorgene på forskudd. Selv om det er bedre å være forberedt, noen ganger,
Katta gir som vanlig katta i mine bekymringer og snorker videre
mandag 27. september 2010
Familiehus
|Katta sover like godt i hammocken på verandaen som inne, har kjerringa oppdaget. Men hun kommer nå inn hver morgen for å få kattematen sin og kos. Masse kos.
Idag måtte kjerringa til en tidlig øyetime, så det ble ikke den helt store kosestunden, og da vil katta ut igjen. Hun tenker kanskje at da kan det være det samme.
Masse artig å leke med ute, løv som blåser rundt. Trær å klatre i og kvesse klørne på, for ikke å snakke om stakkars høstsløve fugler som er blitt trege og lette å fange for ei velfødd, sprek katt, og som kan kan pines ihjel. Med velbehag.
Hodet til kjerringa er også fullt av prosjekter. Snakk om multitasking. I løpet av høsten skal badet her i huset mitt renoveres og være ferdig til jul. Samtidig er tankene mine nede i Dalsland, i et hus som kanskje kan bli familiehus med tid og stunder.
Et slappe-av-ferie-og-av-og-til-alenetid-hus for alle oss i familien som trenger å komme litt bort fra den vanlige tralten, med eller uten unger. Og noen ganger skal det være stappfult av folk som koser seg ute og inne. Baker brød og eplekaker med epler fra verdens flotteste Carl Larsson-epletre i hagen. Røde og glinsende. Lage deilig supper og lapskaus og alskens mat som metter sultne store og små. Og vi skal sitte rundt bordet i timesvis og ete og prate og diskutere og løse verdensproblemer og mimre om Jernbanegata og.......
Men for å få alt dette til å gå ihop, trengs arbeidsvillige hender og varme hjerter. For å realisere drømmer, må man ha meddrømmere med praktisk sans. Og det vet jeg at min store flotte familie er full av.
Fordi straks jeg så huset, tok jeg mine rosa briller på, og dermed fantes det ikke et problem i verden, bare utfordringer.
Jeg er allerede begynt å glede meg til frokost på verandaen i morgensola.
Og katta er ute på noe som bare hun selv har kontroll på.
Idag måtte kjerringa til en tidlig øyetime, så det ble ikke den helt store kosestunden, og da vil katta ut igjen. Hun tenker kanskje at da kan det være det samme.
Masse artig å leke med ute, løv som blåser rundt. Trær å klatre i og kvesse klørne på, for ikke å snakke om stakkars høstsløve fugler som er blitt trege og lette å fange for ei velfødd, sprek katt, og som kan kan pines ihjel. Med velbehag.
Hodet til kjerringa er også fullt av prosjekter. Snakk om multitasking. I løpet av høsten skal badet her i huset mitt renoveres og være ferdig til jul. Samtidig er tankene mine nede i Dalsland, i et hus som kanskje kan bli familiehus med tid og stunder.
Et slappe-av-ferie-og-av-og-til-alenetid-hus for alle oss i familien som trenger å komme litt bort fra den vanlige tralten, med eller uten unger. Og noen ganger skal det være stappfult av folk som koser seg ute og inne. Baker brød og eplekaker med epler fra verdens flotteste Carl Larsson-epletre i hagen. Røde og glinsende. Lage deilig supper og lapskaus og alskens mat som metter sultne store og små. Og vi skal sitte rundt bordet i timesvis og ete og prate og diskutere og løse verdensproblemer og mimre om Jernbanegata og.......
Men for å få alt dette til å gå ihop, trengs arbeidsvillige hender og varme hjerter. For å realisere drømmer, må man ha meddrømmere med praktisk sans. Og det vet jeg at min store flotte familie er full av.
Fordi straks jeg så huset, tok jeg mine rosa briller på, og dermed fantes det ikke et problem i verden, bare utfordringer.
Jeg er allerede begynt å glede meg til frokost på verandaen i morgensola.
Og katta er ute på noe som bare hun selv har kontroll på.
søndag 26. september 2010
Septembersøndag
Katta sto klar utenfor verandadøra, da kjerringa sto opp. Boksmat og fornøyd pelsdott. Så enkelt det er å gjøre et lite dyr glad og fornøyd med verden og menneskene som befolker den, for hun har ingen grunn til noe annet. Alltid tillitsfull og kosete..
Og hvor uforståelig det da er å lese om systematisk dyreplaging- Hva slags mennesker er det som plager og piner forsvarsløse skapninger ?
Det skremmer meg.
Det skremmer meg så mye at jeg blir redd av å tenke på hva jeg kunne finne på å gjøre dersom jeg kom over noen som var i gang med det.
Det har vært så mye av den sorten i det siste, eller er det at verden er blitt "mindre" fordi det fanges opp av media og internett og publiseres over hele verden, omtrent mens det foregår ?. Den ene historien mer grotesk enn den andre. Jeg kjenner at kvalmen står langt oppi halsen på meg.
Hva er det som gjør vanlige mennesker til dyremishandlere.? Det er jo en så overlagt handling. Noe man lett kan la være å gjøre. Man trenger ikke å oppsøke slike situasjoner og utføre disse handlingene. Jeg vil jo helst ikke tenke at de er lystbetonte.
Men det var en fredelig søndag jeg skulle skrive om. En søndag i september der fårikålen er begynt å sende ut sine liflige dufter. Der jeg snart skal begynne å forberede desserten og dekke bordet og hente inn nypoteter fra hagen.
Det skal bare være sånne søndager i verden. I min verden i hvertfall.
For ikke å snakke om i kattas verden.
Og hvor uforståelig det da er å lese om systematisk dyreplaging- Hva slags mennesker er det som plager og piner forsvarsløse skapninger ?
Det skremmer meg.
Det skremmer meg så mye at jeg blir redd av å tenke på hva jeg kunne finne på å gjøre dersom jeg kom over noen som var i gang med det.
Det har vært så mye av den sorten i det siste, eller er det at verden er blitt "mindre" fordi det fanges opp av media og internett og publiseres over hele verden, omtrent mens det foregår ?. Den ene historien mer grotesk enn den andre. Jeg kjenner at kvalmen står langt oppi halsen på meg.
Hva er det som gjør vanlige mennesker til dyremishandlere.? Det er jo en så overlagt handling. Noe man lett kan la være å gjøre. Man trenger ikke å oppsøke slike situasjoner og utføre disse handlingene. Jeg vil jo helst ikke tenke at de er lystbetonte.
Men det var en fredelig søndag jeg skulle skrive om. En søndag i september der fårikålen er begynt å sende ut sine liflige dufter. Der jeg snart skal begynne å forberede desserten og dekke bordet og hente inn nypoteter fra hagen.
Det skal bare være sånne søndager i verden. I min verden i hvertfall.
For ikke å snakke om i kattas verden.
lørdag 25. september 2010
Forberedelser
Katta var sur i morges da hun verken fikk boksemat eller kylling. Hun klorte seg fast i læstan til kjerringa og hylte. Kjerringa måtte love å kjøpe kattemat når hun dro på butikken for å kjøpe lammekjøtt og kål og hel pepper til årets fårikålblot.
Aktørene er allerede innbudt og er begynt å glede seg, forhåpentligvis,
Kjøttet må være passe fett og mørt, og det er jo som regel lammekjøtt. Kålen må være fast , slik at den tåler å koke med kjøttet i minst to timer. Jeg er av de som ikke liker å plukke pepperkorn, så jeg har en egen fårikålpepperbeholder som skal koke med hele tida for å gi den rette smaken. Og så skal kjøttet legges lagvis med kål, litt hvetemel og salt. Det skal helles på så mye vann at ikke kjøtt eller kål svir seg i bunnen av gryta. Og så skal det hele kokes opp og få stå og syde eller småkoke i minst to timer. mens en liflig duft fyller huset. Høstduft. Og potetene er selvfølgelig selvdyrkede fjellmandel.
Til dessert blir det epler fylt med rosiner, smør, sukker og kanel, stekt i ildfast form i ca 20 min. Servert med enkel vaniljeis er den nesten som en forsmak av himmelen.
Jeg dekker mitt bord med "bestemorsduken", Den er hvit damask med grønn kant rundt, litt slitt på enkelte steder, men den hører til. Jeg bruker mitt fineste service og sølvtøy. Sitronvann i høye glass som drikke. til. Og så skulle alt være klart til de 4 - 5 gjestene.
Gleder meg.
Og nå, lille pusekatt, skal jeg dra ut og kjøpe ingrediensene til høstmat numero uno. Samt boksemat til deg.
Hun står nå og knasker motvillig på tørrforet sitt, mens hun sender meg bebreidende katteblikk.
Aktørene er allerede innbudt og er begynt å glede seg, forhåpentligvis,
Kjøttet må være passe fett og mørt, og det er jo som regel lammekjøtt. Kålen må være fast , slik at den tåler å koke med kjøttet i minst to timer. Jeg er av de som ikke liker å plukke pepperkorn, så jeg har en egen fårikålpepperbeholder som skal koke med hele tida for å gi den rette smaken. Og så skal kjøttet legges lagvis med kål, litt hvetemel og salt. Det skal helles på så mye vann at ikke kjøtt eller kål svir seg i bunnen av gryta. Og så skal det hele kokes opp og få stå og syde eller småkoke i minst to timer. mens en liflig duft fyller huset. Høstduft. Og potetene er selvfølgelig selvdyrkede fjellmandel.
Til dessert blir det epler fylt med rosiner, smør, sukker og kanel, stekt i ildfast form i ca 20 min. Servert med enkel vaniljeis er den nesten som en forsmak av himmelen.
Jeg dekker mitt bord med "bestemorsduken", Den er hvit damask med grønn kant rundt, litt slitt på enkelte steder, men den hører til. Jeg bruker mitt fineste service og sølvtøy. Sitronvann i høye glass som drikke. til. Og så skulle alt være klart til de 4 - 5 gjestene.
Gleder meg.
Og nå, lille pusekatt, skal jeg dra ut og kjøpe ingrediensene til høstmat numero uno. Samt boksemat til deg.
Hun står nå og knasker motvillig på tørrforet sitt, mens hun sender meg bebreidende katteblikk.
fredag 24. september 2010
Godmorgennorge....
Katta sov i hammocken på verandaen mens regnet pøste ned rundt henne. Hun var tørr og fornøyd da hun kom inn. Kjerringa ga henne resten av kyllingen som hun gnasket i seg med velbehag. Minte vel litt om alle småfuglene hun har fanget og spist.... Grøss.
Det er en av den grotesle baksiden med å ha katt. Man aler opp og koser med en drapsmaskin. Instinktene sier drep, drep alt som er mindre enn den selv og et, hvis hun ikke er stappmett. For katta er det et urinstinkt,. Dagens katter blir foret og matet til alle døgnets tider, så fanging av bytterdyr er unødvendig. Egentlig.
Lystmorder,er vel det nærmeste man kan komme for å betegne en katt.
I går og idag morges var nyhetene derimot fulle av drap på mennesker. Det ene mer bestialsk enn det andre. En far hadde drept sin lille familie i Oslo. I USA var den første kvinnen på mange år henrettet med gift fordi hun hadde planlagt og fått andre til å drepe sin mann og stesønn.
Hva er det som driver mennesker til å drepe sine kjære og nære, til og med sitt lille barn på 14 dager ?
Kanskje det er det som skiller oss fra dyrene. Vi planlegger, med kaldt blod og vi dreper våre medmennesker. I krig og i fred.
Jeg dreper ikke edderkopper engang, eller veps og fluer. Jeg fanger edderkoppene i glass med et pappstykke over og bærer dem ut. Jeg koster fluene og vepsene varsomt, veldig varsomt ut.
Jeg er oppvokst på gård. Og min store sorg var da bestefar måtte selge den vakre lille gården langt der oppe under nattsola. Der somrene alltid var lange og varme, der vi hoppet i høyet og fikk være med på kalving og fjøsstell. Der verden var forståelig og enkel. Jeg var 13 år da min bestefar så seg nødt til å selge. fordi ingen av hans 9 barn ville overta. Og jeg spurte med tårer i øynene om han ikke kunne vente til jeg ble stor nok til å overta. Min kjære bestefar så på meg over brilleglassene og sa . Hvordan i all verden skal du klare å drive en gård ? Ikke skal det slaktes. Det ender jo opp med at hønene går med stav og kyrne må på gamlehjem. Der og da skjønte jeg at jeg ikke var egnet til gårdsdrift. Men det er jo kanskje betryggende for mine omgivelser også- Jeg egner meg ikke til drap heller, i motsetning til katta.
Katta ligger allerede og sover og har forlengst glemt alle sine fuglemord.
Det er en av den grotesle baksiden med å ha katt. Man aler opp og koser med en drapsmaskin. Instinktene sier drep, drep alt som er mindre enn den selv og et, hvis hun ikke er stappmett. For katta er det et urinstinkt,. Dagens katter blir foret og matet til alle døgnets tider, så fanging av bytterdyr er unødvendig. Egentlig.
Lystmorder,er vel det nærmeste man kan komme for å betegne en katt.
I går og idag morges var nyhetene derimot fulle av drap på mennesker. Det ene mer bestialsk enn det andre. En far hadde drept sin lille familie i Oslo. I USA var den første kvinnen på mange år henrettet med gift fordi hun hadde planlagt og fått andre til å drepe sin mann og stesønn.
Hva er det som driver mennesker til å drepe sine kjære og nære, til og med sitt lille barn på 14 dager ?
Kanskje det er det som skiller oss fra dyrene. Vi planlegger, med kaldt blod og vi dreper våre medmennesker. I krig og i fred.
Jeg dreper ikke edderkopper engang, eller veps og fluer. Jeg fanger edderkoppene i glass med et pappstykke over og bærer dem ut. Jeg koster fluene og vepsene varsomt, veldig varsomt ut.
Jeg er oppvokst på gård. Og min store sorg var da bestefar måtte selge den vakre lille gården langt der oppe under nattsola. Der somrene alltid var lange og varme, der vi hoppet i høyet og fikk være med på kalving og fjøsstell. Der verden var forståelig og enkel. Jeg var 13 år da min bestefar så seg nødt til å selge. fordi ingen av hans 9 barn ville overta. Og jeg spurte med tårer i øynene om han ikke kunne vente til jeg ble stor nok til å overta. Min kjære bestefar så på meg over brilleglassene og sa . Hvordan i all verden skal du klare å drive en gård ? Ikke skal det slaktes. Det ender jo opp med at hønene går med stav og kyrne må på gamlehjem. Der og da skjønte jeg at jeg ikke var egnet til gårdsdrift. Men det er jo kanskje betryggende for mine omgivelser også- Jeg egner meg ikke til drap heller, i motsetning til katta.
Katta ligger allerede og sover og har forlengst glemt alle sine fuglemord.
torsdag 23. september 2010
Kosetid
Katta var iskald og våt på labbene da hun kom byksende inn og varmet seg på de bare kjerringbeina.
Høsten kan være både kald og utrivelig, men vi må gjennom den. Etter høsten venter jula. Det er faltisk bare 3 mndr. idag til lillejulaften. Og det er ingenting, absolutt ingenting vi kan gjøre med det.
I mellomtiden kan vi kose oss. Denne urnorske måten å komme seg gjennom regn, storm og hauger med snø som tårner seg opp utenfor vinduer og dører. For ikke snakke om frost som gjør fortau og gangstier speilglatte og gir oss en slepende, subbende gange for å unngå å ramle på rumpa og brekke lårhalser og andre ekstremiteter
Og vi koser oss, fortrinnsvis inne, Vi fyrer i ovnen, vi tenner stearinlys i tonnevis, vi koker deilig sjokolade og eksotisk te, vi baker, vi strikker, vi pleier slekt og venner og foreningsliv. En helt annen tilværelse enn den lettsindige norske sommerværemåten med tynne klær og verandakos med høye glass langt uti de aller minste timene. Vi koser oss jo om sommeren også, men ikke sånn som vi koooooser oss høst og vinter.
Egentlig er det naturstridig at det skal bo folk så langt nord, i et så ekstremt klima. Men vi er etterkommere etter vikinger og andre hardhauser, og kunsten å kose oss tror jeg ligger i genene våre.
Så nå får vi sette igang og kose oss. Lete fram strikketøyet, bestille ved, finne fram raggsokkene og yndlingspleddet, kanskje varmeflaska til å legge i senga når vi skal legge oss, Kanskje ta en tur på et stort, svensk varehus nær oss og hamstre stearinlys og andre koseting.
Jeg har allerede vært hos garnpusheren og er igang med vinterens første genser i glade farger.
Katta koser segi stolen sin, uansett årstid.
Høsten kan være både kald og utrivelig, men vi må gjennom den. Etter høsten venter jula. Det er faltisk bare 3 mndr. idag til lillejulaften. Og det er ingenting, absolutt ingenting vi kan gjøre med det.
I mellomtiden kan vi kose oss. Denne urnorske måten å komme seg gjennom regn, storm og hauger med snø som tårner seg opp utenfor vinduer og dører. For ikke snakke om frost som gjør fortau og gangstier speilglatte og gir oss en slepende, subbende gange for å unngå å ramle på rumpa og brekke lårhalser og andre ekstremiteter
Og vi koser oss, fortrinnsvis inne, Vi fyrer i ovnen, vi tenner stearinlys i tonnevis, vi koker deilig sjokolade og eksotisk te, vi baker, vi strikker, vi pleier slekt og venner og foreningsliv. En helt annen tilværelse enn den lettsindige norske sommerværemåten med tynne klær og verandakos med høye glass langt uti de aller minste timene. Vi koser oss jo om sommeren også, men ikke sånn som vi koooooser oss høst og vinter.
Egentlig er det naturstridig at det skal bo folk så langt nord, i et så ekstremt klima. Men vi er etterkommere etter vikinger og andre hardhauser, og kunsten å kose oss tror jeg ligger i genene våre.
Så nå får vi sette igang og kose oss. Lete fram strikketøyet, bestille ved, finne fram raggsokkene og yndlingspleddet, kanskje varmeflaska til å legge i senga når vi skal legge oss, Kanskje ta en tur på et stort, svensk varehus nær oss og hamstre stearinlys og andre koseting.
Jeg har allerede vært hos garnpusheren og er igang med vinterens første genser i glade farger.
Katta koser segi stolen sin, uansett årstid.
onsdag 22. september 2010
Sverige - igjen
Katta kom inn etter noen runder med psssting. Hun fikk kylling, men ble veldig urolig og usikker,og sprang i kjerringleggene, for kjerringa hadde det mer travelt enn vanlig. Kjerringa skulle til Sverige . igjen.
Skulle ned og se på sommerhus der familien kunne møtes eller dra hver for seg, hvis de hadde lyst. Huset ligger i Dals Långed, ikke mer enn 500 meter fra Dalslands Kanal.
Huset var lite og forsømt og sto der og skrek etter omsorg og kjærlighet. I hagen sto et kjempestort epletre med mange kilo røde, deilige epler. Ellers var hagen overgrodd. Vanskelig å se hva som var hva. Men det var ei gammeldags vannpumpe der. Og en stor rhododendronbusk.
Når vi skulle inn, kom vi opp på en overbygd veranda mot øst. Jeg så for meg frokost i morgensol. Inne var det vakre parkettgulv i gangen og begge stuene. Sola speilte seg i den. Kjøkkenet hadde blå innredning, sånn plassbygd i solid heltre, som alle ville gitt høyre armen sin for. Et kjøleskap av de gamle med runde hjørner kompletterte landkjøkkenfølelsen. Men badet var en misere, men ikke verre enn at alt kunne flekkes av veggene og nytt belegg og et dusjkabinett kunne settes inn. Trappa opp til loftet var god å gå i med skikkelig gelender. Oppe var det 2 store soverøm og 1 lite pluss et kott. Tapeten på det ene soverommet var helt Astrid Lindgrensk med blåklokker og andre sommerblomster. Vinduene så tette og fine ut.
Men det var mye å gjøre for mange.
Skulle ønske at vi kunne kjøpt det.
Katta er ikke spurt, for hun har et litt traumatisk forhold til Sverige.
Skulle ned og se på sommerhus der familien kunne møtes eller dra hver for seg, hvis de hadde lyst. Huset ligger i Dals Långed, ikke mer enn 500 meter fra Dalslands Kanal.
Huset var lite og forsømt og sto der og skrek etter omsorg og kjærlighet. I hagen sto et kjempestort epletre med mange kilo røde, deilige epler. Ellers var hagen overgrodd. Vanskelig å se hva som var hva. Men det var ei gammeldags vannpumpe der. Og en stor rhododendronbusk.
Når vi skulle inn, kom vi opp på en overbygd veranda mot øst. Jeg så for meg frokost i morgensol. Inne var det vakre parkettgulv i gangen og begge stuene. Sola speilte seg i den. Kjøkkenet hadde blå innredning, sånn plassbygd i solid heltre, som alle ville gitt høyre armen sin for. Et kjøleskap av de gamle med runde hjørner kompletterte landkjøkkenfølelsen. Men badet var en misere, men ikke verre enn at alt kunne flekkes av veggene og nytt belegg og et dusjkabinett kunne settes inn. Trappa opp til loftet var god å gå i med skikkelig gelender. Oppe var det 2 store soverøm og 1 lite pluss et kott. Tapeten på det ene soverommet var helt Astrid Lindgrensk med blåklokker og andre sommerblomster. Vinduene så tette og fine ut.
Men det var mye å gjøre for mange.
Skulle ønske at vi kunne kjøpt det.
Katta er ikke spurt, for hun har et litt traumatisk forhold til Sverige.
tirsdag 21. september 2010
Samvittighet og glemsel
Katta kom raskt inn idag, ennå våt etter nattens regnvær. Men etter litt jamring og klaging, med etterfølging trøst og klapp fra kjerringa, malte hun som en liten maskin og stupte i matfatet. Nå sover hun som vanlig og har helt glemt regnet som falt i natt.
Vi mennesker har mye å lære av en liten katt. Hun glemmer fort og tilgir alt, uansett.
Kjerringa tenker mye på akkurat det aspektet av menneskelighet eller kanskje umenneskelighet. Alle bærer mye med seg som man skulle ønske bare var å legge i en sekk og ro midtfjords og senke til havsens bunn. Man skal ikke ønske seg dårlig hukommelse, men noen ganger ser jeg på det som en velsignelse. Man kan misunne mennesker som flyter ovenpå som olje. Ingenting synes å berøre dem. Ingenting utenfor deres egen lille boble engasjerer eller fenger. Så hvorfor er andre mennesker utstyrt med denne kantede samvittigheten og rettferdighetssansen som aldri slipes ned. Hvorfor må noen bry seg når de burde holde kjeft og smile ?
Så lett det hadde vært. Så mye ubehageligheter man kunne unngå. Kanskje kriger kunne vært unngått også ?
Som med Treholtsaken. Noen vet, men holder kjeft. Andre vet og snakker, men blir mistenkeliggjort. Mens dette stakkars, kanskje uskyldige mennesket, har lidd, sammen med familie og venner i mange år. Det er som en kopi av Prossessen av Franz Kafka. Mannen er anklaget, men ingen skjønner for hva, aller minst han selv. Bevis er fabrikert. Meninger og uttalelser er misforstått. Og noen har fullt opp å gjøre med å unnskylde seg selv og andre, de toer sine hender. En skikk fra romertiden der mennesker som ikke ville stå ved sine uttalelser eller ville bortforklare dem, vasket sine hender som en symbolsk handling. Som for å rengjøre seg fra falskheten og løgnen.
Kanskje samfunnet alltid trenger en syndebukk? En fiende ?
Når kjerringa har vært ute med kjeften og får pepper for det, så pleier hun å si - Pass dere, jeg har tenkt å starte 3. verdenskrig neste uke-
Katta gir seg en god dag i alt, bare hun får fred til å sove.
Vi mennesker har mye å lære av en liten katt. Hun glemmer fort og tilgir alt, uansett.
Kjerringa tenker mye på akkurat det aspektet av menneskelighet eller kanskje umenneskelighet. Alle bærer mye med seg som man skulle ønske bare var å legge i en sekk og ro midtfjords og senke til havsens bunn. Man skal ikke ønske seg dårlig hukommelse, men noen ganger ser jeg på det som en velsignelse. Man kan misunne mennesker som flyter ovenpå som olje. Ingenting synes å berøre dem. Ingenting utenfor deres egen lille boble engasjerer eller fenger. Så hvorfor er andre mennesker utstyrt med denne kantede samvittigheten og rettferdighetssansen som aldri slipes ned. Hvorfor må noen bry seg når de burde holde kjeft og smile ?
Så lett det hadde vært. Så mye ubehageligheter man kunne unngå. Kanskje kriger kunne vært unngått også ?
Som med Treholtsaken. Noen vet, men holder kjeft. Andre vet og snakker, men blir mistenkeliggjort. Mens dette stakkars, kanskje uskyldige mennesket, har lidd, sammen med familie og venner i mange år. Det er som en kopi av Prossessen av Franz Kafka. Mannen er anklaget, men ingen skjønner for hva, aller minst han selv. Bevis er fabrikert. Meninger og uttalelser er misforstått. Og noen har fullt opp å gjøre med å unnskylde seg selv og andre, de toer sine hender. En skikk fra romertiden der mennesker som ikke ville stå ved sine uttalelser eller ville bortforklare dem, vasket sine hender som en symbolsk handling. Som for å rengjøre seg fra falskheten og løgnen.
Kanskje samfunnet alltid trenger en syndebukk? En fiende ?
Når kjerringa har vært ute med kjeften og får pepper for det, så pleier hun å si - Pass dere, jeg har tenkt å starte 3. verdenskrig neste uke-
Katta gir seg en god dag i alt, bare hun får fred til å sove.
mandag 20. september 2010
Familie
Katta var veldig kald på labbene da hun kom inn i morges. Hun elsker å varme labbene på kjerringas varme legger. Det er begynt å bli lave nattetemperaturer.
Hun var sur da hun ikke fikk boksemat, så hun ville ut etter bare noen munnfuller tørrfor. Antakelig skulle hun ut og supplere kostholdet med fersk fuglesteik. Må huske å kjøpe boksemat ellers blir det ikke fuglekvitter igjen i hagen. Og det er trist.
Igår var det en av utallige bursdager som vi har i familien iløpet av året. En 6 års dag denne gangen.
Alle som har anledning på begge sider av fjorden, stiller opp i sin fineste stas. Den yngste er knapt 4 mndr. og den eldste er 86. Det klemmes og koses og gratuleres og overrekkes gaver. Klær, penger, leker.Bursdagsbarnet er midtpunktet for en dag, og nyyyter det. I en så stor familie blir man vant til å dele oppmerksomheten med søsken og søskenbarn. Og det tror jeg er sunt. Ellers i samfunnet er det sannelig ikke ofte man er midtpunktet, dersom man ikke er politiker eller kriminell eller realitystjerne.
Store familier som møtes med jevne mellomrom har en preventiv virkning på gryende primadonnanykker. Du har en dag i året som er din, det får holde. Skal du stå i ramplyset oftere enn det, så får du gjøre noe selv for å fortjene det.
Et glimrende utgangspunkt.
Men ellers er det trivelig å møtes for de voksne også. Masse god mat og kaker og kaffe og brus til det tyter ut ørene er vanlig. Og hele tida går skravla. Vi løser verdensproblemer på løpende bånd. Vi planlegger nye muligheter for å møtes. Vi lufter ideer om å kjøpe hytte sammen og ha som møtested. I går var det et hus i Sverige, som fristet litt. En delegasjon skal nedover å se på det og etpar andre. Vi tar masse bilder og forklarer og forteller når vi møtes neste gang eller på FB, der vi alle er, unntatt de minste.
Huset må ha stor hage til ballspill, indianertelt og trær som det kan bygges hytte i,. Kanskje plass til ei campingvogn og et badebasseng. Det må ikke være langt til badeplass, eller butikk. En stor peis å tenne på kalde dager og et stort bord å sitte rundt både ute og inne er også et must.
Om det blir noe av, er i det blå, for vi er ingen formuende Fredriksen- eller Reitan familie Men vi har det utrolig gøy mens vi planlegger og koser oss med det. Og drømmer er helt gratis.
Tilsammen har vi også et helt menasjeri av husdyr som det også må være plass til på feriestedet.
Og katta kan tolke dersom det blir sommerhus i Sverige, for hun er barnefødt i ei steinrøys der nede.
Hun var sur da hun ikke fikk boksemat, så hun ville ut etter bare noen munnfuller tørrfor. Antakelig skulle hun ut og supplere kostholdet med fersk fuglesteik. Må huske å kjøpe boksemat ellers blir det ikke fuglekvitter igjen i hagen. Og det er trist.
Igår var det en av utallige bursdager som vi har i familien iløpet av året. En 6 års dag denne gangen.
Alle som har anledning på begge sider av fjorden, stiller opp i sin fineste stas. Den yngste er knapt 4 mndr. og den eldste er 86. Det klemmes og koses og gratuleres og overrekkes gaver. Klær, penger, leker.Bursdagsbarnet er midtpunktet for en dag, og nyyyter det. I en så stor familie blir man vant til å dele oppmerksomheten med søsken og søskenbarn. Og det tror jeg er sunt. Ellers i samfunnet er det sannelig ikke ofte man er midtpunktet, dersom man ikke er politiker eller kriminell eller realitystjerne.
Store familier som møtes med jevne mellomrom har en preventiv virkning på gryende primadonnanykker. Du har en dag i året som er din, det får holde. Skal du stå i ramplyset oftere enn det, så får du gjøre noe selv for å fortjene det.
Et glimrende utgangspunkt.
Men ellers er det trivelig å møtes for de voksne også. Masse god mat og kaker og kaffe og brus til det tyter ut ørene er vanlig. Og hele tida går skravla. Vi løser verdensproblemer på løpende bånd. Vi planlegger nye muligheter for å møtes. Vi lufter ideer om å kjøpe hytte sammen og ha som møtested. I går var det et hus i Sverige, som fristet litt. En delegasjon skal nedover å se på det og etpar andre. Vi tar masse bilder og forklarer og forteller når vi møtes neste gang eller på FB, der vi alle er, unntatt de minste.
Huset må ha stor hage til ballspill, indianertelt og trær som det kan bygges hytte i,. Kanskje plass til ei campingvogn og et badebasseng. Det må ikke være langt til badeplass, eller butikk. En stor peis å tenne på kalde dager og et stort bord å sitte rundt både ute og inne er også et must.
Om det blir noe av, er i det blå, for vi er ingen formuende Fredriksen- eller Reitan familie Men vi har det utrolig gøy mens vi planlegger og koser oss med det. Og drømmer er helt gratis.
Tilsammen har vi også et helt menasjeri av husdyr som det også må være plass til på feriestedet.
Og katta kan tolke dersom det blir sommerhus i Sverige, for hun er barnefødt i ei steinrøys der nede.
søndag 19. september 2010
Om å ha tid
Katta kom inn som vanlig i morges. Glad og lykkelig, også som vanlig. Hun fløy i beina til kjerringa, for kjerringa hadde det travelt med å finne passende antrekk til å gå i kirka i.
Hun var spesielt bedt inn til dagens gudstjeneste, så hun følte at hun måtte se ordentlig ut.
Jeg valgte englekjolen. Ja, faktisk, den har engler på fronten og er vakker mørkebrun fløyel. Nå skal man vel være ydmyk når man skal på besøk i Guds eget hus. Men det skader nå ikke å se bra ut heller.
Kirka var full av folk idag. Det var prost Morten som holdt prekenen. Til ettertanke. Han snakket om folk som hadde avtaleboka si så full at de ikke hadde tid til å besøke eller stille opp for de som hadde behov for noen som brydde seg om. Ikke for å øse ut råd i øst og vest, men ofte for å være tilstede. Låne øre til sine medmennesker. Det traff meg, for det er ikke alltid jeg klarer å stille opp når jeg burde. Og så får man dårlig samvittighet på toppen av alt annet man har å tenke på. Og enda verre blir det den dagen noen er borte for alltid. Da er alt så sørgelig for sent.
Det var også vakker, flerstemt sang av to gassiske jenter som var på besøk her i menigheten. De minnet meg om min kjære bestemor som hadde en forening for likesinnede kvinner. De strikket strømper til gasserne, trodde vi ungene. Selvfølgelig var det til basarer til inntekt for menigheten på Madagaskar. Men som barn trodde jeg at det var iskaldt der nede, så de trengte gode ullstrømper og votter. Disse jentene så ikke ut som de hadde frosset en dag i sitt liv. De var moteriktig kledt og sang flerstemt på norsk også.
Nå tror jeg at jeg tar meg en stille meditasjon med Dagbladet i prinsessesenga. Og hviler meg godt ut før jeg skal i 6 årsdag i ettermiddag.. En innholdsrik søndag, med andre ord. Sånn burde alle mine dager være.
Så vidt jeg minnes sto det i min barndoms katekisme - Gi Herren det som er Herrens og Keiseren det som er hans.- Det ble tolket dithen at man skulle gi sin sjel til Gud, og sine jordiske skatter til de som krever det. Håper bursdagsgaven idag faller i smak, ihvertfall.
Vi skulle kanskje oftere finne den hårfine balansen mellom det å sørge for åndelig føde og materiell føde. Da blir i alle fall jeg lykkelig.
Og er jeg lykkelig, smitter det over på katta.
Hun var spesielt bedt inn til dagens gudstjeneste, så hun følte at hun måtte se ordentlig ut.
Jeg valgte englekjolen. Ja, faktisk, den har engler på fronten og er vakker mørkebrun fløyel. Nå skal man vel være ydmyk når man skal på besøk i Guds eget hus. Men det skader nå ikke å se bra ut heller.
Kirka var full av folk idag. Det var prost Morten som holdt prekenen. Til ettertanke. Han snakket om folk som hadde avtaleboka si så full at de ikke hadde tid til å besøke eller stille opp for de som hadde behov for noen som brydde seg om. Ikke for å øse ut råd i øst og vest, men ofte for å være tilstede. Låne øre til sine medmennesker. Det traff meg, for det er ikke alltid jeg klarer å stille opp når jeg burde. Og så får man dårlig samvittighet på toppen av alt annet man har å tenke på. Og enda verre blir det den dagen noen er borte for alltid. Da er alt så sørgelig for sent.
Det var også vakker, flerstemt sang av to gassiske jenter som var på besøk her i menigheten. De minnet meg om min kjære bestemor som hadde en forening for likesinnede kvinner. De strikket strømper til gasserne, trodde vi ungene. Selvfølgelig var det til basarer til inntekt for menigheten på Madagaskar. Men som barn trodde jeg at det var iskaldt der nede, så de trengte gode ullstrømper og votter. Disse jentene så ikke ut som de hadde frosset en dag i sitt liv. De var moteriktig kledt og sang flerstemt på norsk også.
Nå tror jeg at jeg tar meg en stille meditasjon med Dagbladet i prinsessesenga. Og hviler meg godt ut før jeg skal i 6 årsdag i ettermiddag.. En innholdsrik søndag, med andre ord. Sånn burde alle mine dager være.
Så vidt jeg minnes sto det i min barndoms katekisme - Gi Herren det som er Herrens og Keiseren det som er hans.- Det ble tolket dithen at man skulle gi sin sjel til Gud, og sine jordiske skatter til de som krever det. Håper bursdagsgaven idag faller i smak, ihvertfall.
Vi skulle kanskje oftere finne den hårfine balansen mellom det å sørge for åndelig føde og materiell føde. Da blir i alle fall jeg lykkelig.
Og er jeg lykkelig, smitter det over på katta.
lørdag 18. september 2010
Nabokjerringa
Katta kom hoppende glad som vanlig, og kastet seg over matskåla, åt lenge og vel og seg sammen i godstolen.
Kjerringa var glad over en flott dag og at hun skulle på jobb på Lok.Historisk Senter. Etter dypdykk i Gjengangeren, knekkebrød med laks og omtrent ei bøtte med kaffe, begynte jeg å føle meg klar for dagen.
Jeg gikk inn på Fjesboka som vanlig og leste gjennom koselige små innlegg og hilsener. Invitasjoner til forskjellige eventer var det også, Og en pågående "diskusjon" mellom noen gutter. Jeg sier gutter, selv om i alle fall en av dem begynner å nærme seg 30. Den viste et kvinnesyn som gjorde meg mildt sagt lynforbannet. Jeg trodde i min enfold at de unge, eller forholdsvis unge hadde fått innpodet at vi er likeverdige som mennesker, og at kjønn ikke var noe man snakket nedsettende om. I alle fall ikke når man var i et kjæresteforhold. Jeg ble først forundret. Så våknet den berømte nabokjerringa i meg, Hun som Gro Harlem Brundtland oppfordret til å bry seg fordi de brydde seg om og burde bry seg. Jeg skrev en liten kommentar der jeg bemerket at jeg syntes deres kvinnesyn og bemerkninger rundt en tåpelig,kvinnenedsettende vits var helt bak mål. Men ble møtt av hånflir.
Jeg sitter igjen med en følelse av avmakt og forundring. Hva er det som gjør at en mann kan gå offentlig ut med sånne vitser og kommentarer uten å bli tiltalt og straffet for det ?
Er jenter fremdeles objekter som det kan snakkes nedsettende om uten at noen reagerer ? Jeg vet at denne mannen/gutten er en grei kar som kan oppføre seg blant folk. Men hvor har han fått dette grusomme kvinnesynet fra ? Jeg vet også at han har både en mamma og søstre. Regner han disse i samme kategori ? Og hva med kjæresten, og hva med alle de andre sterke, flotte og selvstendige kvinnene rundt ham ??
Jeg foretrekker å tenke på han som lite opplyst for ikke å klore øynene ut på han neste gang vi møtes.
Katta strekker ut klørne og myser på meg gjennom gulgrønne øyesprekker. Som om hun vil si- Jeg er på lag med deg, og jeg har skarpere klør -
Kjerringa var glad over en flott dag og at hun skulle på jobb på Lok.Historisk Senter. Etter dypdykk i Gjengangeren, knekkebrød med laks og omtrent ei bøtte med kaffe, begynte jeg å føle meg klar for dagen.
Jeg gikk inn på Fjesboka som vanlig og leste gjennom koselige små innlegg og hilsener. Invitasjoner til forskjellige eventer var det også, Og en pågående "diskusjon" mellom noen gutter. Jeg sier gutter, selv om i alle fall en av dem begynner å nærme seg 30. Den viste et kvinnesyn som gjorde meg mildt sagt lynforbannet. Jeg trodde i min enfold at de unge, eller forholdsvis unge hadde fått innpodet at vi er likeverdige som mennesker, og at kjønn ikke var noe man snakket nedsettende om. I alle fall ikke når man var i et kjæresteforhold. Jeg ble først forundret. Så våknet den berømte nabokjerringa i meg, Hun som Gro Harlem Brundtland oppfordret til å bry seg fordi de brydde seg om og burde bry seg. Jeg skrev en liten kommentar der jeg bemerket at jeg syntes deres kvinnesyn og bemerkninger rundt en tåpelig,kvinnenedsettende vits var helt bak mål. Men ble møtt av hånflir.
Jeg sitter igjen med en følelse av avmakt og forundring. Hva er det som gjør at en mann kan gå offentlig ut med sånne vitser og kommentarer uten å bli tiltalt og straffet for det ?
Er jenter fremdeles objekter som det kan snakkes nedsettende om uten at noen reagerer ? Jeg vet at denne mannen/gutten er en grei kar som kan oppføre seg blant folk. Men hvor har han fått dette grusomme kvinnesynet fra ? Jeg vet også at han har både en mamma og søstre. Regner han disse i samme kategori ? Og hva med kjæresten, og hva med alle de andre sterke, flotte og selvstendige kvinnene rundt ham ??
Jeg foretrekker å tenke på han som lite opplyst for ikke å klore øynene ut på han neste gang vi møtes.
Katta strekker ut klørne og myser på meg gjennom gulgrønne øyesprekker. Som om hun vil si- Jeg er på lag med deg, og jeg har skarpere klør -
fredag 17. september 2010
Dagen derpå
Katta var treg med å komme inn i morges, akkurat sein nok til at kjerringa begynte å bli bekymret og ga henne laks til frokost da hun endelig kom, og kjerringa hadde ropt og psstet på begge sider av huset.. Kjerringa tror det er en bevisst taktikk fra kattas side. Jo senere inn på morran, dess bedre frokost.
Jeg ble lettet og glad da hun endelig var på plass.
Det ble sent igårkveld. Jeg var på fest sammen med alle de andre idealistene som holder Lokalhistorisk Senter igang. Vi har det kjempegøy når vi samles. Mye vitsing og fliring.
Maten var herlig. Store reker, med tilbehør, rødvin og hvitvin og marsipankake og konjakk til kaffen. Jeg kjørte, så jeg drakk solo og vann, men hadde det like morsomt som de andre.
Det slår meg hvor ofte vi flirer av egen utilstrekkelighet, Selvironien og latteren sitter løst hos oss. Gjennomsnittsalderen ligger vel rundt 65, med alt dette medfører av vondter og svakheter. Men sammen er vi sterke og dyktige og kloke og flotte.
Det ble mye selvskryt og taler og lovsang av de beste blant oss. Velfortjent. Noen går som en klokke hver tirsdag og torsdag og vel så det. Mens andre går når gikta ikke er riktig så ille og kroppen vår spiller på lag med oss og er mer medgjørlig. Men alle gjør vi en kjempejobb. Takket være oss har Horten et bymuseum det går gjetord om langt utover byens og landets grenser. Mange har prøvd å få til noe lignende, men få, eller rettere sagt ingen, har lyktes sånn som vi her i Horten.
Byen har mye å være stolt av takket være en gjeng gamlinger som bestemte seg for at dette skulle vi få til. Midt i ROBEKregistertidene har vi dette, et lite, vakkert museum der alle er hjertelig velkommen. Ingen inngangspenger, og folk får både se og røre alt som ikke er innelåst i montere.
Man blir glad i sine medmennesker når man har det så fint sammen. Lunsjpausene våre er noen ganger så elleville at vi kanskje burde lære oss Heimlichgrepet ifall noen av oss sluker noe i feil hals av latter og glede. Skjønt en død blant venner mens man rett og slett ler seg ihjel, er sannelig ikke den verste sortien.
Og katta gir seg katta i hvor kjerringa er om kveldene bare hun er der og deler ut godbiter om morran.
Jeg ble lettet og glad da hun endelig var på plass.
Det ble sent igårkveld. Jeg var på fest sammen med alle de andre idealistene som holder Lokalhistorisk Senter igang. Vi har det kjempegøy når vi samles. Mye vitsing og fliring.
Maten var herlig. Store reker, med tilbehør, rødvin og hvitvin og marsipankake og konjakk til kaffen. Jeg kjørte, så jeg drakk solo og vann, men hadde det like morsomt som de andre.
Det slår meg hvor ofte vi flirer av egen utilstrekkelighet, Selvironien og latteren sitter løst hos oss. Gjennomsnittsalderen ligger vel rundt 65, med alt dette medfører av vondter og svakheter. Men sammen er vi sterke og dyktige og kloke og flotte.
Det ble mye selvskryt og taler og lovsang av de beste blant oss. Velfortjent. Noen går som en klokke hver tirsdag og torsdag og vel så det. Mens andre går når gikta ikke er riktig så ille og kroppen vår spiller på lag med oss og er mer medgjørlig. Men alle gjør vi en kjempejobb. Takket være oss har Horten et bymuseum det går gjetord om langt utover byens og landets grenser. Mange har prøvd å få til noe lignende, men få, eller rettere sagt ingen, har lyktes sånn som vi her i Horten.
Byen har mye å være stolt av takket være en gjeng gamlinger som bestemte seg for at dette skulle vi få til. Midt i ROBEKregistertidene har vi dette, et lite, vakkert museum der alle er hjertelig velkommen. Ingen inngangspenger, og folk får både se og røre alt som ikke er innelåst i montere.
Man blir glad i sine medmennesker når man har det så fint sammen. Lunsjpausene våre er noen ganger så elleville at vi kanskje burde lære oss Heimlichgrepet ifall noen av oss sluker noe i feil hals av latter og glede. Skjønt en død blant venner mens man rett og slett ler seg ihjel, er sannelig ikke den verste sortien.
Og katta gir seg katta i hvor kjerringa er om kveldene bare hun er der og deler ut godbiter om morran.
torsdag 16. september 2010
Utseende
Katta, vakker som alltid, sto klar utenfor verandadøra da kjerringa sto opp i morges. Katta ser ut som ei stripete katt uansett vær og vind. Vinden bare gir henne en ekstra lekker, fluffy pels.
Vi stakkars mennesker. og spesielt jeg, ser ut som et takras i motvind og regn. Noen ganger føler man seg nokså akseptabel, mens andre ganger kjenner man seg nesten ikke igjen. Hvis jeg passerer et speil, lurer jeg enkelte ganger på hvilken gammel kjerring som har flytta inn til meg.
Vi kan pynte oss og sminke oss, men vi bærer alltid oss selv med oss. Jeg vet f.eks alltid at det er Britt eller Torill eller Liv eller Jan eller .....jeg møter,fordi de har et spesielt utseende som gjør at det er dem. Akkurat dem. Mens jeg selv er i stadig forandring.
Da jeg var ung, var jeg bortimot nydelig, ifølge bilder fra den tida, ihvertfall ganske søt.
Selv bilder tatt i fjor, ser bedre ut enn sånn jeg fremstår i dagens Gjenganger. Jeg fikk sjokk. Et bilde som ikke ytte den minste rettferdighet til ei gammel kjerring. Tatt nedenfra så alle dobbelthakene foldet seg nedover brystet. Med et tåpelig glis, som jeg i min enfoldighet trodde skulle gjøre at jeg så noenlunde bra ut. Men det var bare helt feil og omvendt.
Jeg tenkte at nå seg mange tusen mennesker og vel så det hvor gammel og stygg jeg er blitt.
Men så tok jeg kjerringa ytterst i nakkehårene og løftet litt sånn passe at det gjorde vondt, og sa - Fy skam deg, kjerring. Du er frisk og oppegående. Budskapet som du var der for å formidle kom nokså klart fram. Utseendet ditt er det ikke en kart som bryr seg om. For de du kjenner og som kjenner deg er du deg selv, uansett. Lett gjenkjennelig, og som de kanskje liker å snakke med og ha kontakt med. Ikke på grunn av ditt vakre utseende og din smekre kropp, men fordi bare du i hele verden er deg. Det er jo noe skikkelig tull med all den forfengeligheta. ..... Tull og forbannet rør -
Jeg måtte motvillig gi meg selv rett.
Og uansett, jeg har jo katta. Og hun blir lykkelig hver gang hun ser meg.
Vi stakkars mennesker. og spesielt jeg, ser ut som et takras i motvind og regn. Noen ganger føler man seg nokså akseptabel, mens andre ganger kjenner man seg nesten ikke igjen. Hvis jeg passerer et speil, lurer jeg enkelte ganger på hvilken gammel kjerring som har flytta inn til meg.
Vi kan pynte oss og sminke oss, men vi bærer alltid oss selv med oss. Jeg vet f.eks alltid at det er Britt eller Torill eller Liv eller Jan eller .....jeg møter,fordi de har et spesielt utseende som gjør at det er dem. Akkurat dem. Mens jeg selv er i stadig forandring.
Da jeg var ung, var jeg bortimot nydelig, ifølge bilder fra den tida, ihvertfall ganske søt.
Selv bilder tatt i fjor, ser bedre ut enn sånn jeg fremstår i dagens Gjenganger. Jeg fikk sjokk. Et bilde som ikke ytte den minste rettferdighet til ei gammel kjerring. Tatt nedenfra så alle dobbelthakene foldet seg nedover brystet. Med et tåpelig glis, som jeg i min enfoldighet trodde skulle gjøre at jeg så noenlunde bra ut. Men det var bare helt feil og omvendt.
Jeg tenkte at nå seg mange tusen mennesker og vel så det hvor gammel og stygg jeg er blitt.
Men så tok jeg kjerringa ytterst i nakkehårene og løftet litt sånn passe at det gjorde vondt, og sa - Fy skam deg, kjerring. Du er frisk og oppegående. Budskapet som du var der for å formidle kom nokså klart fram. Utseendet ditt er det ikke en kart som bryr seg om. For de du kjenner og som kjenner deg er du deg selv, uansett. Lett gjenkjennelig, og som de kanskje liker å snakke med og ha kontakt med. Ikke på grunn av ditt vakre utseende og din smekre kropp, men fordi bare du i hele verden er deg. Det er jo noe skikkelig tull med all den forfengeligheta. ..... Tull og forbannet rør -
Jeg måtte motvillig gi meg selv rett.
Og uansett, jeg har jo katta. Og hun blir lykkelig hver gang hun ser meg.
onsdag 15. september 2010
Konditoribesøk
Etter at kattas var vel i hus og foret med yndlingsboksematen, kjerringa var renvasket og dagen var ny og også grundig vasket natta før, bestemte kjerringa og venninne som var på besøk, at de skulle ta seg en tur til "storbyen", 2 mil unna.
Herlig å komme seg ut i verden etter en trykkende forkjølelse og generell uvelfølelse. Ingen medisin er bedre enn shopping, virker alltid. LandRomAntikk var som vanlig full av fristelser. Noen var uimotståelige, når det attpåtil var -70% ! Og så gikk veien rakt til Åhlens. Der sto det en blomstrete liten pumpekanne til oppvaskmiddel og ropte til meg. sammen med en pakke servietter med roser på.
Videre opp rulletrappen til nye fristelser.
Nåja, jeg skal ikke gå i detaljer med resten av shoppingrunden, men etterpå var vi i hvertfall sultne og gikk på konditoriet ved torget, De har så utrolig gode, friske salater og en helt skjønn latte med masse skum.
Vi fant oss et bord inne i kafeen og plasserte poser, vesker og oss der. Salaten ble bragt til bordet. så servicen er på topp der.
MEN, og nå kommer et kjempestort men. Bordet ved siden av oss var okkupert av fire damer litt eldre enn oss, de koste seg også, mens skravla gikk. Jeg kunne ikke unngå å høre hva de pratet om. Og emnet gjorde at maten vokste i munnen på meg. Det var sykdommer og operasjoner og diverse inngrep i kroppene deres fra øverst til nederst. Den ene damen hadde en bandasje på den ene hånden som hun beskrev ned til minste detalj hvordan og hvorfor, med påfølgende grufulle lidelser og smerter. Jeg ville bare bort, for jeg kjente at jeg ville besvime. Jeg har en egen evne til å sette meg inn i folks lidelser og vondter, med enkelte ganger fatale følger for meg. Jeg føler at blodet forlater hodet, og jeg må ha luft. Men så kom jeg til å tenke på en tekst av Arthur Arntzen, der han beskriver nordlendingene. Eks. Ingen har så store, blødende magesår som en nordlending. Ingen har mer blodige ulykker en nordlendingene. En replikk glemmer jeg aldri .- Hadd ikkje sælveste overlegen ligget i ryggen på meg den natta, så hadd eg vorr dau, dæ e eg heilt sekker på -....
Og uvelheten gikk over til en indre, boblende latter. Disse damene var ikke engang nordlendinger. Så det er nok en allmenn trang til å være sykere og ha større magesår enn alle andre, uansett.
Og katta klasket nesten labbene sammen i forbauselse over alt jeg kom hjem med.
Herlig å komme seg ut i verden etter en trykkende forkjølelse og generell uvelfølelse. Ingen medisin er bedre enn shopping, virker alltid. LandRomAntikk var som vanlig full av fristelser. Noen var uimotståelige, når det attpåtil var -70% ! Og så gikk veien rakt til Åhlens. Der sto det en blomstrete liten pumpekanne til oppvaskmiddel og ropte til meg. sammen med en pakke servietter med roser på.
Videre opp rulletrappen til nye fristelser.
Nåja, jeg skal ikke gå i detaljer med resten av shoppingrunden, men etterpå var vi i hvertfall sultne og gikk på konditoriet ved torget, De har så utrolig gode, friske salater og en helt skjønn latte med masse skum.
Vi fant oss et bord inne i kafeen og plasserte poser, vesker og oss der. Salaten ble bragt til bordet. så servicen er på topp der.
MEN, og nå kommer et kjempestort men. Bordet ved siden av oss var okkupert av fire damer litt eldre enn oss, de koste seg også, mens skravla gikk. Jeg kunne ikke unngå å høre hva de pratet om. Og emnet gjorde at maten vokste i munnen på meg. Det var sykdommer og operasjoner og diverse inngrep i kroppene deres fra øverst til nederst. Den ene damen hadde en bandasje på den ene hånden som hun beskrev ned til minste detalj hvordan og hvorfor, med påfølgende grufulle lidelser og smerter. Jeg ville bare bort, for jeg kjente at jeg ville besvime. Jeg har en egen evne til å sette meg inn i folks lidelser og vondter, med enkelte ganger fatale følger for meg. Jeg føler at blodet forlater hodet, og jeg må ha luft. Men så kom jeg til å tenke på en tekst av Arthur Arntzen, der han beskriver nordlendingene. Eks. Ingen har så store, blødende magesår som en nordlending. Ingen har mer blodige ulykker en nordlendingene. En replikk glemmer jeg aldri .- Hadd ikkje sælveste overlegen ligget i ryggen på meg den natta, så hadd eg vorr dau, dæ e eg heilt sekker på -....
Og uvelheten gikk over til en indre, boblende latter. Disse damene var ikke engang nordlendinger. Så det er nok en allmenn trang til å være sykere og ha større magesår enn alle andre, uansett.
Og katta klasket nesten labbene sammen i forbauselse over alt jeg kom hjem med.
tirsdag 14. september 2010
Våt katt
I morges var katta søkkvåt da hun kom innfykende. Det regnet vannrett. Stativet med nyvaskede klær lå veltet på verandaen, og alt var bare ufyselig, våt og blåsende høst.
Da vi hadde fått roet oss litt, tørkestativet reist opp og klærne rettet til på snorene, katta hadde fått mat, kjerringa kaffe i kroppen, var ikke dagen så aller verst likevel.
Vi har et varmt hus å være inne i. TV med masse nyheter fra hele verden, og Gjengangeren med lokale nyheter og rariteter.
Idag var det referat fra gårdagens kommunstyremøte. Bl.a. hadde rådmannen kommet med en mer enn underlig uttalelse om hvorfor han sa nei til Stallens skjenkebevilling på utsiden mot Teatergata Da han ble spurt om det hadde skjedd noe spesielt siden forrige avslag:- Nei. det har ikke skjedd noe så vidt jeg vet. Og siden det ikke har skjedd noe, jobber jeg etter prinsippet om å komme med samme innstilling som forrige gang. Altså avslag -
Et gammelt ord sier: Den Gud gir et embete, gi ham forstand. Her tror jeg leveransen av forstand er sterkt forsinket eller helt glemt.
Kan man ikke vente mer av en mann som mangler 1 krone på å ha 1 mill i årslønn. Jeg kjenner opptil flere i min omgangskrets som både har et mye mer fornuftig og reflektert syn på hva som skjer i vår kommune en vår høyt betalte og profilerte rådmann. Men de er ikke betalt for å mene noe, de bare bruker hodet og sunt bondevett.
Har en mistanke om at selv jeg og katta kunne hvisket litt av hvert i ørene på politikerne.
Da vi hadde fått roet oss litt, tørkestativet reist opp og klærne rettet til på snorene, katta hadde fått mat, kjerringa kaffe i kroppen, var ikke dagen så aller verst likevel.
Vi har et varmt hus å være inne i. TV med masse nyheter fra hele verden, og Gjengangeren med lokale nyheter og rariteter.
Idag var det referat fra gårdagens kommunstyremøte. Bl.a. hadde rådmannen kommet med en mer enn underlig uttalelse om hvorfor han sa nei til Stallens skjenkebevilling på utsiden mot Teatergata Da han ble spurt om det hadde skjedd noe spesielt siden forrige avslag:- Nei. det har ikke skjedd noe så vidt jeg vet. Og siden det ikke har skjedd noe, jobber jeg etter prinsippet om å komme med samme innstilling som forrige gang. Altså avslag -
Et gammelt ord sier: Den Gud gir et embete, gi ham forstand. Her tror jeg leveransen av forstand er sterkt forsinket eller helt glemt.
Kan man ikke vente mer av en mann som mangler 1 krone på å ha 1 mill i årslønn. Jeg kjenner opptil flere i min omgangskrets som både har et mye mer fornuftig og reflektert syn på hva som skjer i vår kommune en vår høyt betalte og profilerte rådmann. Men de er ikke betalt for å mene noe, de bare bruker hodet og sunt bondevett.
Har en mistanke om at selv jeg og katta kunne hvisket litt av hvert i ørene på politikerne.
mandag 13. september 2010
Solmandag, godmandag
Katta drøyde med å komme inn idag. Hun kom ikke selv om kjerringa hadde vært på begge sider av huset og ropt på henne. Kjerringa begynte å få mareritt om forsvunnet, makrellstripet, sterilisert hunkatt, da hun kom som ei pil rundt husveggen. Tror det er taktikk fra kattas side, for da fikk hun en stor kyllingbit i ren pur glede.
Først da oppdaget kjerringa at det var en vakker dag med sol fra skyfri himmel og på termometeret sto det sannelig 17 i skyggen. Det er nok en herlig sensommerdag, eller skal man begynne å si tidlighøstdag ?
Jeg oppdaget at stokkrosa blomstret. Endelig, jeg har gått og fulgt med og lurt på om den klarte å få fram roser før sneglene tok den. Og den klarte det. Hurra.
Mindre morsomt er det at jeg nå har fått disse ekle, svære brune sneglene i min hage også. Har vært spart for dem, men nå er de her. Og hva skal jeg gjøre ? Jeg dreper av prinsipp ikke dyr av noe slag. Der er jeg fullstendig buddhist og hinduist og hva det nå kalles. Bare tanken på alle de grufulle drapsmåtene av snegler som folk har funnet frem til, gir meg grøsninger.
I år er det masse nedfallsfrukt, så de får kose seg sammen med trosten. Jeg rører dem ikke.
Også katta går i en stor bue rundt dem. Det blir for mye, selv for henne, den store, lille jaktkatta mi.
Først da oppdaget kjerringa at det var en vakker dag med sol fra skyfri himmel og på termometeret sto det sannelig 17 i skyggen. Det er nok en herlig sensommerdag, eller skal man begynne å si tidlighøstdag ?
Jeg oppdaget at stokkrosa blomstret. Endelig, jeg har gått og fulgt med og lurt på om den klarte å få fram roser før sneglene tok den. Og den klarte det. Hurra.
Mindre morsomt er det at jeg nå har fått disse ekle, svære brune sneglene i min hage også. Har vært spart for dem, men nå er de her. Og hva skal jeg gjøre ? Jeg dreper av prinsipp ikke dyr av noe slag. Der er jeg fullstendig buddhist og hinduist og hva det nå kalles. Bare tanken på alle de grufulle drapsmåtene av snegler som folk har funnet frem til, gir meg grøsninger.
I år er det masse nedfallsfrukt, så de får kose seg sammen med trosten. Jeg rører dem ikke.
Også katta går i en stor bue rundt dem. Det blir for mye, selv for henne, den store, lille jaktkatta mi.
søndag 12. september 2010
Søndagsmiddag
I morges kom katta hoppende inn, glad og fornøyd som vanlig. Og gleden ble enda større da hun fikk boksmat i skåla.Hun malte og spiste og falt sammen som en sekk i godstolen og sovnet momentant.
Kjerringa gjorde de vanlige tingene og satte deretter en godt marinert Landkylling på langstek.
Jeg ventet en gjest til middag.
Min gode venninne fra Eritrea skulle komme på middag etter at hun hadde vært i kirka. Kyllingen spredte snart en fantastisk deilig lukt i huset.
Jeg gjorde klart grønnsakene som jeg skulle ostegratinere og begynte på sausen. Det måtte bli en eplesaus med fløte , basilikum, forskjellige sorter pepper og ellers kraft fra kyllingen, godt redusert, som det heter blant oss chefer !!!! Skryt, skryt. Mens jeg sto der og skrellet gulrøttene og kjente den deilige lukta av dem, var jeg plutselig omtrent 50+ år tilbake i tid. Jeg var i Lofoten, i gulrotåkeren til en av storbønderne på stedet. Jeg så uendelige rader med modne gulrøtter, og jeg kjente lukta og smaken og den knasende følelsen av gulrot og sand mellom tennene. For vi vasket dem ikke, vi tørket dem av på gresset og spiste. Det var nam nam. Vi plukket gulrøtter i store kasser og tjente 1,25 pr kasse. Det var store kasser, som det tok en evighet å fylle for en liten tiåring, men sånn tjente vi ungene lommepengene våre. Vi hadde egentlig ikke lov til å spise gulrøtter der i åkeren, men vi klarte ikke å la være. Og om kveldene gikk vi på gulrotslang. Tenk det. Gulrotslang. Ungene idag hadde vel flirt seg ihjel hvis de hadde hørt det. Men for oss var det spennende og gulrøttene var store og orange og smakte som en bit av himmelen.
Jeg gjorde meg ferdig med middagen, dekte på bordet med lys og blomster og laget en liten dessert med blåbær og fløte.
Alt ble såre godt.
Og min venninne sa at jeg måtte ha et godt hjerte, for jeg hjalp folk. Hva hun nå mente med det. Norsken hennes er ikke alltid forståelig.
Og katta klarte sannelig å stjele en kyllingbit fra benken da jeg snudde ryggen til et øyeblikk
Kjerringa gjorde de vanlige tingene og satte deretter en godt marinert Landkylling på langstek.
Jeg ventet en gjest til middag.
Min gode venninne fra Eritrea skulle komme på middag etter at hun hadde vært i kirka. Kyllingen spredte snart en fantastisk deilig lukt i huset.
Jeg gjorde klart grønnsakene som jeg skulle ostegratinere og begynte på sausen. Det måtte bli en eplesaus med fløte , basilikum, forskjellige sorter pepper og ellers kraft fra kyllingen, godt redusert, som det heter blant oss chefer !!!! Skryt, skryt. Mens jeg sto der og skrellet gulrøttene og kjente den deilige lukta av dem, var jeg plutselig omtrent 50+ år tilbake i tid. Jeg var i Lofoten, i gulrotåkeren til en av storbønderne på stedet. Jeg så uendelige rader med modne gulrøtter, og jeg kjente lukta og smaken og den knasende følelsen av gulrot og sand mellom tennene. For vi vasket dem ikke, vi tørket dem av på gresset og spiste. Det var nam nam. Vi plukket gulrøtter i store kasser og tjente 1,25 pr kasse. Det var store kasser, som det tok en evighet å fylle for en liten tiåring, men sånn tjente vi ungene lommepengene våre. Vi hadde egentlig ikke lov til å spise gulrøtter der i åkeren, men vi klarte ikke å la være. Og om kveldene gikk vi på gulrotslang. Tenk det. Gulrotslang. Ungene idag hadde vel flirt seg ihjel hvis de hadde hørt det. Men for oss var det spennende og gulrøttene var store og orange og smakte som en bit av himmelen.
Jeg gjorde meg ferdig med middagen, dekte på bordet med lys og blomster og laget en liten dessert med blåbær og fløte.
Alt ble såre godt.
Og min venninne sa at jeg måtte ha et godt hjerte, for jeg hjalp folk. Hva hun nå mente med det. Norsken hennes er ikke alltid forståelig.
Og katta klarte sannelig å stjele en kyllingbit fra benken da jeg snudde ryggen til et øyeblikk
lørdag 11. september 2010
Lørdagskos
Katta var våt .....som ei drukna katt (fysj for et stygt uttrykk) da hun kom spurtende rundt hushjørnet fordi hun hørte at kjerringa var ute i postkassen og henta Gjengangeren.
Den må jeg ha hver dag. Den er like viktig som kaffen om morran. Min daglige trivsel er avhengig av at den uanseelige lille blekka ligger der, i den røde kassa hver morgen. Og særlig lørdagene. For da er det Endre P som utfolder seg over to hele sider, med bilder. Alltid interessant å se hva han har fordypet seg i denne lørdagen. Og så er Aust sin quiz på baksida. Og så er det alt som har hendt det siste døgnet, alle annonsene for ved til salgs, for loppemarkeder, for interessante eventer. I det hele tatt, den rommer hele lokalsamfunnet på godt og vondt.
Noen nyheter gjør meg eitrende forbannet. Som saka med blind vold, der den mannen ble slått nesten ihjel av en mann som egentlig skulle sittet inne og sonet sin forrige dom. Håper han får en lang straff og at det er plass til soning denne gangen. Og jeg håper inderlig at voldsofferet blir helt frisk igjen og får hjelp til å overvinne de mentale traumene.
Og politiske nyheter, inkludert alle disse tillatelsene til å føre opp det ene bygget styggere enn det andre. Fordi noen med penger sitter og trekker i noen tråder for å tjene enda mere penger.
Tankene mine går til det vakre kvartalet som lå der Sjøsiden nå ruver. Små hus med nydelige hager der det bodde mennesker som omtrent ble tvangsflyttet rundt om i byen for at politikerne skulle få rive og bygge ..hva da ?? Tomta lå der i over tjue år etter at det ble laget en kunstferdig parkeringsplass, som nesten ingen brukte, selv om det var gratis å stå der, og som grodde over med alskens ugress. Den eneste som levde godt der var Harry Bjerkes hest, Ole Maria, som fikk gå der og gresse mellom vognmannsoppdragene deres.
Og nå skal det bygges flere monsterbygg.
Hvorfor kan vi ikke få noen politikere som ser skjønnheten i en liten småby ved fjorden og som bestemmer at det bare skal bygges små hvite hus, høyst i tre etesjer og med rosehager rundt ? Fordi vi mennesker trenger noe vakkert å se på og leve i.
Og ingen skal fortelle meg at Hortens befolkning blir lykkeligere av å få mange, stygge kjøpesentre..
Som vanlig gir katta blanke i kjerringas tanker og bekymringer. Hun har strukket seg ut i hele sin lengde i godstolen og sover. Også som vanlig
.
Den må jeg ha hver dag. Den er like viktig som kaffen om morran. Min daglige trivsel er avhengig av at den uanseelige lille blekka ligger der, i den røde kassa hver morgen. Og særlig lørdagene. For da er det Endre P som utfolder seg over to hele sider, med bilder. Alltid interessant å se hva han har fordypet seg i denne lørdagen. Og så er Aust sin quiz på baksida. Og så er det alt som har hendt det siste døgnet, alle annonsene for ved til salgs, for loppemarkeder, for interessante eventer. I det hele tatt, den rommer hele lokalsamfunnet på godt og vondt.
Noen nyheter gjør meg eitrende forbannet. Som saka med blind vold, der den mannen ble slått nesten ihjel av en mann som egentlig skulle sittet inne og sonet sin forrige dom. Håper han får en lang straff og at det er plass til soning denne gangen. Og jeg håper inderlig at voldsofferet blir helt frisk igjen og får hjelp til å overvinne de mentale traumene.
Og politiske nyheter, inkludert alle disse tillatelsene til å føre opp det ene bygget styggere enn det andre. Fordi noen med penger sitter og trekker i noen tråder for å tjene enda mere penger.
Tankene mine går til det vakre kvartalet som lå der Sjøsiden nå ruver. Små hus med nydelige hager der det bodde mennesker som omtrent ble tvangsflyttet rundt om i byen for at politikerne skulle få rive og bygge ..hva da ?? Tomta lå der i over tjue år etter at det ble laget en kunstferdig parkeringsplass, som nesten ingen brukte, selv om det var gratis å stå der, og som grodde over med alskens ugress. Den eneste som levde godt der var Harry Bjerkes hest, Ole Maria, som fikk gå der og gresse mellom vognmannsoppdragene deres.
Og nå skal det bygges flere monsterbygg.
Hvorfor kan vi ikke få noen politikere som ser skjønnheten i en liten småby ved fjorden og som bestemmer at det bare skal bygges små hvite hus, høyst i tre etesjer og med rosehager rundt ? Fordi vi mennesker trenger noe vakkert å se på og leve i.
Og ingen skal fortelle meg at Hortens befolkning blir lykkeligere av å få mange, stygge kjøpesentre..
Som vanlig gir katta blanke i kjerringas tanker og bekymringer. Hun har strukket seg ut i hele sin lengde i godstolen og sover. Også som vanlig
.
fredag 10. september 2010
De nære ting
Katta har oppdaget at verden er tilbake i gammelt gjenge igjen. Hun sitter klar rundt åtte om morran når kjerringa kommer subbende og lukker opp verandadøra for henne.
Og jeg må si det er herlig å være oppe på beina igjen. Verden virker ny når man kan puste skikkelig gjennom nesen igjen. Det enkle er som oftest det beste.
Hørte en vakker liten låt av Trond Granlund til morran idag - De nære ting-. Den ble sendt av en venn på FB. Tenkte først at den er som The Soundtrack of my life. Det å eie lykken inni seg, uten å flakke rundt for å finne den.
Kanskje har jeg ikke, som trollet som hadde sju hundre vintrer og like mange somrer i seg, men verden og reisene i meg. Jeg har reist så mye i min ungdom at jeg har ingen behov for å gjenta det. Jeg vet at verden ligger der, at makta og pengene rår. Selv her i vår lille Kardemommeby. Større, styggere hus, mere penger, mere makt.
Og jeg vet at mennesker overalt har de samme ønsker og håp for seg og sine. Noen har altfor mye penger og altfor mye fritid, slik at livet blir kjedelig hvis ikke noe skjer hele tida, og denne uroen blir overført til neste generasjon. De er aldri helt fornøyde, for de kan ikke sette seg ned og bare være i øyeblikket. Alt blir så mye bedre hvis de blir tynnere, får enda mere penger, den båten, det huset. Mens andre lever i et helvete av nød og elendighet, og har ikke rom for å tenke på annet enn hvor de skal skaffe mat og trygghet for seg selv og sine idag. I en rettferdig og ideell verden skulle vi delt av vår overflod, slik at alle kunne ha trygghet og være i de nære ting, og at ingen var nødt til å legge sine sultne, syke og utmagrede barn om kvelden og håpe og be til en høyere makt om at de levde neste morgen.
Utrolig hvor mange tanker og minner den lille sangen vekker i meg.
Katta har forlengst dratt til sitt eget drømmeland.
Og jeg må si det er herlig å være oppe på beina igjen. Verden virker ny når man kan puste skikkelig gjennom nesen igjen. Det enkle er som oftest det beste.
Hørte en vakker liten låt av Trond Granlund til morran idag - De nære ting-. Den ble sendt av en venn på FB. Tenkte først at den er som The Soundtrack of my life. Det å eie lykken inni seg, uten å flakke rundt for å finne den.
Kanskje har jeg ikke, som trollet som hadde sju hundre vintrer og like mange somrer i seg, men verden og reisene i meg. Jeg har reist så mye i min ungdom at jeg har ingen behov for å gjenta det. Jeg vet at verden ligger der, at makta og pengene rår. Selv her i vår lille Kardemommeby. Større, styggere hus, mere penger, mere makt.
Og jeg vet at mennesker overalt har de samme ønsker og håp for seg og sine. Noen har altfor mye penger og altfor mye fritid, slik at livet blir kjedelig hvis ikke noe skjer hele tida, og denne uroen blir overført til neste generasjon. De er aldri helt fornøyde, for de kan ikke sette seg ned og bare være i øyeblikket. Alt blir så mye bedre hvis de blir tynnere, får enda mere penger, den båten, det huset. Mens andre lever i et helvete av nød og elendighet, og har ikke rom for å tenke på annet enn hvor de skal skaffe mat og trygghet for seg selv og sine idag. I en rettferdig og ideell verden skulle vi delt av vår overflod, slik at alle kunne ha trygghet og være i de nære ting, og at ingen var nødt til å legge sine sultne, syke og utmagrede barn om kvelden og håpe og be til en høyere makt om at de levde neste morgen.
Utrolig hvor mange tanker og minner den lille sangen vekker i meg.
Katta har forlengst dratt til sitt eget drømmeland.
torsdag 9. september 2010
Sverige
Katta kom etter to psst, da kjerringa sto opp til vanlig tid rundt halv åtte. Katta så forbauset på henne. liksom -Er verden tilbake på hengslene nå ?-
Og ja, verden er tilbake i sitt vante gjenge igjen for kjerringa. Forkjølelsen er borte, bare litt hulrom i hodet fremdeles. Er litt stiv og støl og båflekket på lårene, men det er jobbinga med skatollet si skyld. Har hørt at det man må slite for å få, er verdt å ha. Og det skal være sikkert og visst. Nå skal jeg ganske snart få skrudd på beina og plassert det der det skal stå, med fine lampa oppå.
Men sverigeturen var eventyrlig i går. Sverige er spesielt på sensommeren. Det lukter dill. Krondill og sylte- agurker. Krondill får man i store buketter der nede, og små agurker kjøper man billig i kilovis, og så legger man agurkene ned i eddik, sukker, litt salt, vann og masse krondill. De fleste har sin egen oppskrift, som går i arv i familien. For nerlagd gurka er ikke bare nerlagd gurka, må vite. Noen liker dem sure, noen søte og jeg og flere med meg liker dem kjempesøte. Tenker mange ganger at det er omtrent sånn man kan klassifisere menneskene rundt seg. Noen er gallsure andre litt mindre sure, mens noen er blide og optimistiske omtrent uansett. Jeg vil ikke si at jeg alltid er i den siste burken. Når sant skal sies hopper jeg nok fra burk til burk.
Å gå i en svensk butikk på sensommeren er en symfoni av øyenslyst og deilige lukter. Nå snakker jeg ikke om harrymaskinene ned mot Strømstad, men om de forretningene der svenskene handler. Varene er av en helt annen kvalitet, selv om prisene kanskje ligger litt over det vi forbinder med svenske matpriser. Men det er triveligere å handle der også. Det er ICA og Konsum og en skobutikk over gata. Og der er en urmaker som bytter batteri i klokka for under hundre kroner, inkl. batteri. Det er Florabageriet en trapp ned, med verdens beste semlor og en helt himmelsk, som hjemmelaget, marsipan til jul. Der er en gammeldags klesforretning med kjempetrivelig betjening og utrolig godt utvalg i siste nytt. En liten glassforretning der de skjærer ut vakre engleuroer som man kan henge i vinduet. Så kan de henge der og reflektere sollyset og lage rare fargeflekker på veggene så katta blir hel gal i hodet av å følge dem.
Joda,man kan absolutt få med seg litt sensommerglede en dag i Sverige.
Katta gir blanke, for hun er født i ei steinrøys i Dalsland og har ingen ønsker om å dra nedover igjen
Og ja, verden er tilbake i sitt vante gjenge igjen for kjerringa. Forkjølelsen er borte, bare litt hulrom i hodet fremdeles. Er litt stiv og støl og båflekket på lårene, men det er jobbinga med skatollet si skyld. Har hørt at det man må slite for å få, er verdt å ha. Og det skal være sikkert og visst. Nå skal jeg ganske snart få skrudd på beina og plassert det der det skal stå, med fine lampa oppå.
Men sverigeturen var eventyrlig i går. Sverige er spesielt på sensommeren. Det lukter dill. Krondill og sylte- agurker. Krondill får man i store buketter der nede, og små agurker kjøper man billig i kilovis, og så legger man agurkene ned i eddik, sukker, litt salt, vann og masse krondill. De fleste har sin egen oppskrift, som går i arv i familien. For nerlagd gurka er ikke bare nerlagd gurka, må vite. Noen liker dem sure, noen søte og jeg og flere med meg liker dem kjempesøte. Tenker mange ganger at det er omtrent sånn man kan klassifisere menneskene rundt seg. Noen er gallsure andre litt mindre sure, mens noen er blide og optimistiske omtrent uansett. Jeg vil ikke si at jeg alltid er i den siste burken. Når sant skal sies hopper jeg nok fra burk til burk.
Å gå i en svensk butikk på sensommeren er en symfoni av øyenslyst og deilige lukter. Nå snakker jeg ikke om harrymaskinene ned mot Strømstad, men om de forretningene der svenskene handler. Varene er av en helt annen kvalitet, selv om prisene kanskje ligger litt over det vi forbinder med svenske matpriser. Men det er triveligere å handle der også. Det er ICA og Konsum og en skobutikk over gata. Og der er en urmaker som bytter batteri i klokka for under hundre kroner, inkl. batteri. Det er Florabageriet en trapp ned, med verdens beste semlor og en helt himmelsk, som hjemmelaget, marsipan til jul. Der er en gammeldags klesforretning med kjempetrivelig betjening og utrolig godt utvalg i siste nytt. En liten glassforretning der de skjærer ut vakre engleuroer som man kan henge i vinduet. Så kan de henge der og reflektere sollyset og lage rare fargeflekker på veggene så katta blir hel gal i hodet av å følge dem.
Joda,man kan absolutt få med seg litt sensommerglede en dag i Sverige.
Katta gir blanke, for hun er født i ei steinrøys i Dalsland og har ingen ønsker om å dra nedover igjen
onsdag 8. september 2010
Skatollet
Idag morges slapp katta å jamre. Kjerringa var våken og ute av senga før en viss mann fikk skoene på seg. Dusja og spiste mine tilmålte to knekkebrød og bøtta nedpå med kaffe, Verden var deilig. Sola skinte, og bare en lett bris pusket øverst i trærne-En alldeles perfekt dag å dra til Sverige for å hente mitt etterlengtede skatoll.
Fergene strøk fjorden speilglatt der de for som strykejern frem og tilbake mellom Horten og Moss. Vi kom oss med 9 ferga. Hele den vakre sensommerdagen lå foran oss. Vi spiste lunsj på veien nedover, og plutselig var vi i Åmål.
Der sto mitt nydelige skatoll. En ansatt på Returen kjørte det ut til bilen etter at jeg hadde betalt 450 SEK for det. En slikk og ingentingpris for et så vakkert møbel, syntes jeg. Som sagt, det ble trillet ut til bilen. Bagasjelokket var åpnet, setene var lagt ned.........men skatollet gikk ikke inn. Det var for stort.
Vi prøvde og prøvde. Sjåføren og den ansatte var veldig skeptiske. Nehei, det går inte, sa den ansatte. Nei, det går ikke, sa sjåføren. Jeg ble så forbannet at jeg fikk mest lyst til å sparke begge en viss plass. Det skulle inn. Alt annet var utenkelig. Den ansatte forlot stedet. Jeg beordret sjåføren inn for å spørre etter en skruvmeisel (heter det i Sverige, men det er et skrujern). Den ansatte kom sigende tilbake. Dette begynte å bli moro. Jeg tok opp setene og sa at hvis vi skrudde av hele sargen med føtter, så ville det gå i baksetet. Nehei, det går inte, sa den ansatte, det samme sa sjåføren, men på norsk. Och så många skruvar, sa den ansatte. Sjåføren sto nå med begge hendene godt plantet i lommene og så skeptisk ut.
OK skal vi vedde, sa jeg. Så satte den ansatte igang å skru. Etter at alle skruene var borte, fjernet vi sargen, og skatollet gikk selvfølgelig inn i bilen.
Jihaa, sa jeg. Den ansatte lusket tilbake uten et ord, og sjåføren var like sur. Jeg var kjempeglad og fornøyd-
Nå står det foran meg. Jeg skal skru beina på i morra og sette det på plass, fine skatollet mitt.
Katta er forlengst ute for natta, og nå er det sengetid for en sliten kjerring også
Fergene strøk fjorden speilglatt der de for som strykejern frem og tilbake mellom Horten og Moss. Vi kom oss med 9 ferga. Hele den vakre sensommerdagen lå foran oss. Vi spiste lunsj på veien nedover, og plutselig var vi i Åmål.
Der sto mitt nydelige skatoll. En ansatt på Returen kjørte det ut til bilen etter at jeg hadde betalt 450 SEK for det. En slikk og ingentingpris for et så vakkert møbel, syntes jeg. Som sagt, det ble trillet ut til bilen. Bagasjelokket var åpnet, setene var lagt ned.........men skatollet gikk ikke inn. Det var for stort.
Vi prøvde og prøvde. Sjåføren og den ansatte var veldig skeptiske. Nehei, det går inte, sa den ansatte. Nei, det går ikke, sa sjåføren. Jeg ble så forbannet at jeg fikk mest lyst til å sparke begge en viss plass. Det skulle inn. Alt annet var utenkelig. Den ansatte forlot stedet. Jeg beordret sjåføren inn for å spørre etter en skruvmeisel (heter det i Sverige, men det er et skrujern). Den ansatte kom sigende tilbake. Dette begynte å bli moro. Jeg tok opp setene og sa at hvis vi skrudde av hele sargen med føtter, så ville det gå i baksetet. Nehei, det går inte, sa den ansatte, det samme sa sjåføren, men på norsk. Och så många skruvar, sa den ansatte. Sjåføren sto nå med begge hendene godt plantet i lommene og så skeptisk ut.
OK skal vi vedde, sa jeg. Så satte den ansatte igang å skru. Etter at alle skruene var borte, fjernet vi sargen, og skatollet gikk selvfølgelig inn i bilen.
Jihaa, sa jeg. Den ansatte lusket tilbake uten et ord, og sjåføren var like sur. Jeg var kjempeglad og fornøyd-
Nå står det foran meg. Jeg skal skru beina på i morra og sette det på plass, fine skatollet mitt.
Katta er forlengst ute for natta, og nå er det sengetid for en sliten kjerring også
tirsdag 7. september 2010
Indian Summer
Katta satt og jamret utenfor vinduet i morges. Hun hørte vel at kjerringa hostet og nøs og svor på innsida.
Jeg ble så inderlig forbannet over å være syk fremdeles da jeg våknet idag. Vurderte sterkt å la være å gå til legetimen fordi jeg følte meg som ei dårlig oppvridd vaskefille.
Men jeg kom meg opp. slapp inn katta osv osv. Og så var det ikke så ille likevel. Gode nyheter hos legen gjorde også sitt til at dagen ble litt lysere.
Og da jeg kom ut fra legen kjente jeg det. Den varme sensommerluften som smøg seg rundt meg. Indian Summer, kaller de det i Amerikalandet. Uttrykket kan også bety Forelskelse i moden alder. Men der er jeg en sinke. Men man skal vel egentlig være sjeleglad for alt man slipper.
Da jeg kom hjem, plukket jeg deilige, søte plommer. Eplene henger for høyt, men jeg skal få leieboeren til å plukke noen til meg, for de ser så gode ut. Røde, lekre Gravensten. Bare å få i seg.
Forkjølelsen er snart et blekt minne.
Verden er full av sol og moden frukt. For ikke å snakke om tomatene. Små, røde klasetomater, som smaker sånn man bare kan drømme om at tomater skal smake. Og alle ble til av en tomat på senvinteren som smakte så utrolig godt at jeg la hele frøklasen ned i en potte med jord, vannet godt og satte en plastpose over. Plutselig, etter noen få dager, sprutet det opp grønne spirer som ble til planter. De fikk sine egne potter og gjødsel og masse vann og etterhvert større potter, frisk luft og sol.
Idag er de tunge av tomater. Jeg plukker hver dag, men det modnes flere og flere hele tiden. Antioksidanter og alskens motstandskraft og immunforsvar, bare å pakke i seg. Skal ut og hente noen nå, deilig som et lite mellommåltid.
Katta vet nok sitt eget beste, for selv om hun ikke liker frukt og tomater, så blir hun ikke forkjølet heller. Heldige hårball.
.
Jeg ble så inderlig forbannet over å være syk fremdeles da jeg våknet idag. Vurderte sterkt å la være å gå til legetimen fordi jeg følte meg som ei dårlig oppvridd vaskefille.
Men jeg kom meg opp. slapp inn katta osv osv. Og så var det ikke så ille likevel. Gode nyheter hos legen gjorde også sitt til at dagen ble litt lysere.
Og da jeg kom ut fra legen kjente jeg det. Den varme sensommerluften som smøg seg rundt meg. Indian Summer, kaller de det i Amerikalandet. Uttrykket kan også bety Forelskelse i moden alder. Men der er jeg en sinke. Men man skal vel egentlig være sjeleglad for alt man slipper.
Da jeg kom hjem, plukket jeg deilige, søte plommer. Eplene henger for høyt, men jeg skal få leieboeren til å plukke noen til meg, for de ser så gode ut. Røde, lekre Gravensten. Bare å få i seg.
Forkjølelsen er snart et blekt minne.
Verden er full av sol og moden frukt. For ikke å snakke om tomatene. Små, røde klasetomater, som smaker sånn man bare kan drømme om at tomater skal smake. Og alle ble til av en tomat på senvinteren som smakte så utrolig godt at jeg la hele frøklasen ned i en potte med jord, vannet godt og satte en plastpose over. Plutselig, etter noen få dager, sprutet det opp grønne spirer som ble til planter. De fikk sine egne potter og gjødsel og masse vann og etterhvert større potter, frisk luft og sol.
Idag er de tunge av tomater. Jeg plukker hver dag, men det modnes flere og flere hele tiden. Antioksidanter og alskens motstandskraft og immunforsvar, bare å pakke i seg. Skal ut og hente noen nå, deilig som et lite mellommåltid.
Katta vet nok sitt eget beste, for selv om hun ikke liker frukt og tomater, så blir hun ikke forkjølet heller. Heldige hårball.
.
mandag 6. september 2010
Ingenting
Katta kom smygende inn i dag også, så hun har ikke helt avskrevet den forkjølte kjerringa.
Fokjølelse er utrolig ubehaglig. Bare man rører på seg, renner snørret. Og feberen kommer og går. Og alt man skulle gjort, som må utsettes på ubestemt tid. Det er helt ufyselig å være så prisgitt en rennende nese og et kokvarmt hode,som atttpåtil verker.
Ikke tør folk komme på besøk heller, enten fordi de ikke ønsker å bli syke selv eller fordi de ikke gidder. Staaaaaakars meg !!!
Verst er det at jeg ikke kommer meg til Åmål og hente skatollet som står og venter på meg. Nydelige skatollet med små skuffer oppe og store skuffer nede. Planlegger hva jeg kan ha i det. Oppe kan jeg ha betalte regninger og viktige papirer. I de store skuffene kan jeg ha mine vakreste, broderte duker. Og helt på toppen skal lampa som jeg kjøpte på Røde Kors sitt loppemarked, stå.
En tanke slår meg plutselig. Min mamma hadde også et skatoll. Og hun hadde akkurat den fordelinga i sitt skatoll. En gammel, klok venn sa til meg en gang jeg, måtte Gud forby, klaget over min mamma, og jeg sa at jeg aldri ville bli som henne.- Jammen, Ann-Rita, det blir du. Du blir nesten nøyaktig som henne -
Jeg var veldig glad i henne og savner henne fremdeles, men trodde vel aldri at jeg skulle bli så lik henne på mange måter. Kan visst lage lange lister og krysse av for likhetene.
Men mamma hadde ikke et stripete katteskinn som krever oppmerksomhet, enten jeg er forkjølet eller ikke
Fokjølelse er utrolig ubehaglig. Bare man rører på seg, renner snørret. Og feberen kommer og går. Og alt man skulle gjort, som må utsettes på ubestemt tid. Det er helt ufyselig å være så prisgitt en rennende nese og et kokvarmt hode,som atttpåtil verker.
Ikke tør folk komme på besøk heller, enten fordi de ikke ønsker å bli syke selv eller fordi de ikke gidder. Staaaaaakars meg !!!
Verst er det at jeg ikke kommer meg til Åmål og hente skatollet som står og venter på meg. Nydelige skatollet med små skuffer oppe og store skuffer nede. Planlegger hva jeg kan ha i det. Oppe kan jeg ha betalte regninger og viktige papirer. I de store skuffene kan jeg ha mine vakreste, broderte duker. Og helt på toppen skal lampa som jeg kjøpte på Røde Kors sitt loppemarked, stå.
En tanke slår meg plutselig. Min mamma hadde også et skatoll. Og hun hadde akkurat den fordelinga i sitt skatoll. En gammel, klok venn sa til meg en gang jeg, måtte Gud forby, klaget over min mamma, og jeg sa at jeg aldri ville bli som henne.- Jammen, Ann-Rita, det blir du. Du blir nesten nøyaktig som henne -
Jeg var veldig glad i henne og savner henne fremdeles, men trodde vel aldri at jeg skulle bli så lik henne på mange måter. Kan visst lage lange lister og krysse av for likhetene.
Men mamma hadde ikke et stripete katteskinn som krever oppmerksomhet, enten jeg er forkjølet eller ikke
søndag 5. september 2010
Forkjølelse 2
Katta var sur idag. Andre dagen på rad at kjerringa ikke klarte å kreke seg opp av senga til vanlig tid og slippe henne inn. Og når hun endelig kom seg inn, så var det ingen boksemat. Og det til og med på en søndag. Katta vurderer nok sterkt å ta seg en tur igjen, for skal dette fortsette, så er det intet blivende sted for en katt. Tror jeg hun tenker.
Men hodet føles som om det er fyllt med bomull og nesa er tett, så jeg klarer nok ikke å sette meg inn i kattetankene idag.
Jeg får kose meg med Magasinets kryssord og bøtte nedpå med myntete med honning og pepper, så går det vel over. ÅÅÅÅ så synd det er på meg.
Igår hadde jeg besøk av eritreisk venninne med blomster og frukt. Jeg ble så glad. Hun var bekymret for meg, visste ikke hva godt hun kunne gjore, selv om hun selv nesten ikke kan gå fordi hun har en vond fot. Hun bor på andre sida av byen og hadde klart å halte seg hit for å ønske meg god bedring. Skammer meg, men nyter oppmerksomheten. Jeg vet hva den turen koster henne av smerte. Og leieboeren stakk innom og lurte på om det var noe jeg trengte, Jeg ba med skjelvende forkjølelsestemme om Søndagsdagbladet. Så alt i alt er jeg en utrolig heldig førkjølelsespasient.
Katta er sur fremdeles, det går nok ikke over før hun får boksemat.
Men hodet føles som om det er fyllt med bomull og nesa er tett, så jeg klarer nok ikke å sette meg inn i kattetankene idag.
Jeg får kose meg med Magasinets kryssord og bøtte nedpå med myntete med honning og pepper, så går det vel over. ÅÅÅÅ så synd det er på meg.
Igår hadde jeg besøk av eritreisk venninne med blomster og frukt. Jeg ble så glad. Hun var bekymret for meg, visste ikke hva godt hun kunne gjore, selv om hun selv nesten ikke kan gå fordi hun har en vond fot. Hun bor på andre sida av byen og hadde klart å halte seg hit for å ønske meg god bedring. Skammer meg, men nyter oppmerksomheten. Jeg vet hva den turen koster henne av smerte. Og leieboeren stakk innom og lurte på om det var noe jeg trengte, Jeg ba med skjelvende forkjølelsestemme om Søndagsdagbladet. Så alt i alt er jeg en utrolig heldig førkjølelsespasient.
Katta er sur fremdeles, det går nok ikke over før hun får boksemat.
lørdag 4. september 2010
Forkjølelse
Idag hylte katta ynkelig utenfor soveromsvinduet til kjerringa. Men kjerringa orket ikke å dra seg opp og lukke henne inn. Det kribler i halsen og renner fra nesa og alt er bare pyton. Jeg var oppe i natt og brygget meg en C vitaminbombe og tok en paracet for feberen. Føler meg litt bedre nå, etter mine to knekkebrød og en kopp med kruttsterk kaffe med masse melk. I alle fall såpass bra at jeg klarer å komme meg til Nykirke på et nytt loppemarked !! Fant ikke noe skatoll eller skrivebord igår, men derimot en alldeles nydelig skrivebordslampe i mahogny og messing. Sånn litt lang med to pærer i og skjerm i kremhvit silke med frynser. Den skriker etter et passende skatoll der den står. Kanskje idag .............. ?
Lampa fikk nok ikke selskap fra Nykirke heller. Men jeg er bedre i halsen etter en ny megadose med C og disse tablettene som apoteket reklamerer for. De rensker skikkelig opp i halskrisling. Tror jeg friskmelder meg. Med Lørdagsdagbladet og Magasinet, kaffe og TVen er tilværelsen atter på plass.
Og nede i Dalsland står verdens nydeligste lille skatoll og venter. Drar nok ned og henter det mandag.
Jada, katta ble sluppet inn og fikk mat og ligger og sover i godstolen sin.
Lampa fikk nok ikke selskap fra Nykirke heller. Men jeg er bedre i halsen etter en ny megadose med C og disse tablettene som apoteket reklamerer for. De rensker skikkelig opp i halskrisling. Tror jeg friskmelder meg. Med Lørdagsdagbladet og Magasinet, kaffe og TVen er tilværelsen atter på plass.
Og nede i Dalsland står verdens nydeligste lille skatoll og venter. Drar nok ned og henter det mandag.
Jada, katta ble sluppet inn og fikk mat og ligger og sover i godstolen sin.
fredag 3. september 2010
Loppis
Kjerringa tror nok at katta begynner å kjenne lavere nattetemperaturer, hun er i alle fall kald på labbene når hun blir sluppet inn om morran og kravler oppover barleggene ttil kjerringa.
Men idag skal kjerringa på det som hun med et litt forslitt uttrykk kaller "Høstens vakreste eventyr". Røde Kors sitt store loppemarked, som går over tre dager. Jihaa !!
Jeg husker i de hine hårde dager da det var en dyd av nødvendighet og gå på loppemarked for å fornye garderoben eller skaffe seg noe nytt til heimen. Vi fire søstrene med ungene våre på slep, og gjerne øvrige slekt også, strenet ned på den gamle brakka på bromsjordet. Der var det alt mellom himmel og Guds grønne jord. Klær. møbler, malerier, kjøpte to skutemalerier der for to kroner stykket. Idag kan de vel være verdt det tusendobbelte, sikkert. Ellers kjøpte jeg hollandske krukker for femti øre stykket. Har de fremdeles, like hele og fine etter over førti år siden.
Ungene i familien ble kledd opp med hele fine klær, selv om det ikke alltid var like populært, såvidt jeg husker. Idag tror jeg ikke noen av dem føler seg så tiltrukket av loppis som deres mødre fremdeles er. Jeg har møblert heimen i alle år med møbler fra disse utømmelige skattekamrene, malt dem, trukket dem om og lever veldig godt med dem. Jeg kaller det gjenbruk, og jeg synes det er viktig i dagens overforbrukssamfunn. Og det er dessuten et faktum at de laget mer solide møbler før enn de gjør idag. Og det er ingenting som ikke kan fikses med litt hvitmaling, mener nå jeg. Tror mange i familien og blandt mine venner og bekjente smiler litt skjevt av min entusiasme og engasjement. Men jeg tror nok jeg uten blygsel skal ta på meg æren for den stilen som idag kalles shabby chic. Hvitt, rosa, slitt og litt mørkt tre. Har elsket det i mange år før det prydet sidene i ethvert interiørmagasin med respekt for seg selv. Og hver krone man legger igjen etter seg på et loppemarked går til gode formål. Dette er det man kan kalle rettferdig handel. Jeg er kjempefornøyd over å finne noen skatter, idag er det et skrivebord eller aller helst et skatoll, søm står på min ønskeliste, og Røde Kors blir kjempefornøyde over å kunne hjelpe flere nødstilte. En vinn vinn situasjon. Så løp til et loppemarked nær dere og shop till you drop.
Men katta får bare holde seg heime.
Men idag skal kjerringa på det som hun med et litt forslitt uttrykk kaller "Høstens vakreste eventyr". Røde Kors sitt store loppemarked, som går over tre dager. Jihaa !!
Jeg husker i de hine hårde dager da det var en dyd av nødvendighet og gå på loppemarked for å fornye garderoben eller skaffe seg noe nytt til heimen. Vi fire søstrene med ungene våre på slep, og gjerne øvrige slekt også, strenet ned på den gamle brakka på bromsjordet. Der var det alt mellom himmel og Guds grønne jord. Klær. møbler, malerier, kjøpte to skutemalerier der for to kroner stykket. Idag kan de vel være verdt det tusendobbelte, sikkert. Ellers kjøpte jeg hollandske krukker for femti øre stykket. Har de fremdeles, like hele og fine etter over førti år siden.
Ungene i familien ble kledd opp med hele fine klær, selv om det ikke alltid var like populært, såvidt jeg husker. Idag tror jeg ikke noen av dem føler seg så tiltrukket av loppis som deres mødre fremdeles er. Jeg har møblert heimen i alle år med møbler fra disse utømmelige skattekamrene, malt dem, trukket dem om og lever veldig godt med dem. Jeg kaller det gjenbruk, og jeg synes det er viktig i dagens overforbrukssamfunn. Og det er dessuten et faktum at de laget mer solide møbler før enn de gjør idag. Og det er ingenting som ikke kan fikses med litt hvitmaling, mener nå jeg. Tror mange i familien og blandt mine venner og bekjente smiler litt skjevt av min entusiasme og engasjement. Men jeg tror nok jeg uten blygsel skal ta på meg æren for den stilen som idag kalles shabby chic. Hvitt, rosa, slitt og litt mørkt tre. Har elsket det i mange år før det prydet sidene i ethvert interiørmagasin med respekt for seg selv. Og hver krone man legger igjen etter seg på et loppemarked går til gode formål. Dette er det man kan kalle rettferdig handel. Jeg er kjempefornøyd over å finne noen skatter, idag er det et skrivebord eller aller helst et skatoll, søm står på min ønskeliste, og Røde Kors blir kjempefornøyde over å kunne hjelpe flere nødstilte. En vinn vinn situasjon. Så løp til et loppemarked nær dere og shop till you drop.
Men katta får bare holde seg heime.
torsdag 2. september 2010
Forelskelse
Katta er forelsket. Ikke i en annen katt eller et annet dyr. Hun er forelsket i mennesker. Hun blir nesten sprø når leieboeren kommer innom. Snurrer seg rundt beina hans, så han nesten ikke får rørt seg av flekken, ser opp på han med tilbedende blikk og maler så det durer når han løfter henne opp. Hvis han attpåtil har tid til å sette seg ned, kroer hun seg tilrette på fangeet hans, ruller øynene bakover og er i den 8. himmel. minst.
Idag kom han til å tråkke henne på labben, fordi hun selvfølgelig var rett bak han og det bare var uunngåelig. Jeg har aldri sett ett så sårt blikk fra en katt før. Liksom. - Kunne DU gjøre meg vondt - Men da han løftet henne opp, var alt glemt. Katteblikket ble smalt og salig og det durte i malemaskinen hennes. Deilig med vesener som tilgir så fort. Vi mennesker bærer på urett eller innbilt urett i månedsvis, og i enkelte tilfeller, i årevis. Selv om "fornærmelsen" i utgangspunktet ikke var ment som en fornærmelse, men et ubetenksomt skritt i feil retning. Jeg tror katter skjønner når ting ikke er gjort i ondskap eller med vond vilje. Mens mennesker ikke har den evnen til så sterk kjærlighet som gjør at ting kan tilgis og glemmes.
Men det er jo bare en katt. Kanskje tolker jeg hennes reaksjoner og væremåte helt feil ?
Tror ikke det, nå hørte hun leieboeren ute i gangen, og som et stipete lyn var hun borte ved døra og ville ut. Han holder på ute, og da sitter hun trofast og ser på og venter til han har tid til å snakke til henne, eller aller best, stryke henne over pelsen og løfte henne opp.
Ekte kjærlighet har man ikke mye å stille opp mot., selv om den bare kommer fra en stripete liten hårball.
Idag kom han til å tråkke henne på labben, fordi hun selvfølgelig var rett bak han og det bare var uunngåelig. Jeg har aldri sett ett så sårt blikk fra en katt før. Liksom. - Kunne DU gjøre meg vondt - Men da han løftet henne opp, var alt glemt. Katteblikket ble smalt og salig og det durte i malemaskinen hennes. Deilig med vesener som tilgir så fort. Vi mennesker bærer på urett eller innbilt urett i månedsvis, og i enkelte tilfeller, i årevis. Selv om "fornærmelsen" i utgangspunktet ikke var ment som en fornærmelse, men et ubetenksomt skritt i feil retning. Jeg tror katter skjønner når ting ikke er gjort i ondskap eller med vond vilje. Mens mennesker ikke har den evnen til så sterk kjærlighet som gjør at ting kan tilgis og glemmes.
Men det er jo bare en katt. Kanskje tolker jeg hennes reaksjoner og væremåte helt feil ?
Tror ikke det, nå hørte hun leieboeren ute i gangen, og som et stipete lyn var hun borte ved døra og ville ut. Han holder på ute, og da sitter hun trofast og ser på og venter til han har tid til å snakke til henne, eller aller best, stryke henne over pelsen og løfte henne opp.
Ekte kjærlighet har man ikke mye å stille opp mot., selv om den bare kommer fra en stripete liten hårball.
onsdag 1. september 2010
Katteklor
Idag morges var katta så desperat etter å komme inn at hun klorte på vinduet i verandadøra. Lyden var nerveslitende og verre enn negler på tavler i gamle dager. Men den virket. Kjerringa ilte til og fikk henne inn. Grunnen til kattas desperasjon var nok at kjerringa hadde snudd litt på rutinene. Hun hadde gått på badet før hun slapp inn katta. Helkrise !! Lærte noe der, ja.
Man snur ikke ustraffet oppned på rutiner her i huset.
Vi mennesker er vel også litt sånn ? Liker ikke nye ting eller vaner eller skikker eller kulturer eller mennesker fra fremmede land. Dessverre er det ofte sånn. Man snur ikke på gamle vaner og fordommer uten at det skrapes med skarpe klør rundt omkring. Og det er synd. Tenker på hvor mye vi går glipp av ved å være så konservative og sneversynte.
Hvor mange har fått være med på en eritreisk kaffeseremoni ?
Det er helt fasinerende. Ligner faktisk på en japansk teseremoni. Se for dere et lavt bord med en vakker silkeduk på. Der står det bittesmå kopper, en til hver gjest. Vertinnen brenner kaffebønner i et kar på ovnen, disse blir malt, blandet med kokende vann og helt opp i en lang slank mugge i dekorert leirgods og får stå på ovnen og syde og trekke seg ferdig. I mellomtiden koker hun opp litt melk, nok til to kopper til hver gjest.
En ubeskrivelig deilig kaffeduft sprer seg i rommet. Nå setter vertinnen seg bak det lille bordet. Hun skjenker kaffen med en lang stråle i de bitte små koppene og sier værsågod til gjestene. Kaffen er kruttsterk og vel så det, men nytes sakte. mens vi prater om dette og hint. og koser oss og smiler hele tida, for det føles så vennlig og gjestfritt å få være med på dette.. Etterpå får vi en kopp varm melk med litt kaffe i, og helt til slutt en kopp med varm melk. Dette for å mildne magen etter den kjempesterke kaffen. Ved siden av serveres en spesiell kake og frukt.
For å få være med på noe sånt må man åpne hjertet sitt for andre kulturer og skikker. Man må tørre å se sine medmennesker. Gå utenom rutinene av og til, det er bra for kropp og sinn. Bare prøv !!
Så får man heller tåle litt skarp kloring på sin mentale glassplate.
Katta slikker seg og pusser klør og pels og forbereder seg på en lang, deilig hvil etter en natt som hun ikke orker å tenke på.
Man snur ikke ustraffet oppned på rutiner her i huset.
Vi mennesker er vel også litt sånn ? Liker ikke nye ting eller vaner eller skikker eller kulturer eller mennesker fra fremmede land. Dessverre er det ofte sånn. Man snur ikke på gamle vaner og fordommer uten at det skrapes med skarpe klør rundt omkring. Og det er synd. Tenker på hvor mye vi går glipp av ved å være så konservative og sneversynte.
Hvor mange har fått være med på en eritreisk kaffeseremoni ?
Det er helt fasinerende. Ligner faktisk på en japansk teseremoni. Se for dere et lavt bord med en vakker silkeduk på. Der står det bittesmå kopper, en til hver gjest. Vertinnen brenner kaffebønner i et kar på ovnen, disse blir malt, blandet med kokende vann og helt opp i en lang slank mugge i dekorert leirgods og får stå på ovnen og syde og trekke seg ferdig. I mellomtiden koker hun opp litt melk, nok til to kopper til hver gjest.
En ubeskrivelig deilig kaffeduft sprer seg i rommet. Nå setter vertinnen seg bak det lille bordet. Hun skjenker kaffen med en lang stråle i de bitte små koppene og sier værsågod til gjestene. Kaffen er kruttsterk og vel så det, men nytes sakte. mens vi prater om dette og hint. og koser oss og smiler hele tida, for det føles så vennlig og gjestfritt å få være med på dette.. Etterpå får vi en kopp varm melk med litt kaffe i, og helt til slutt en kopp med varm melk. Dette for å mildne magen etter den kjempesterke kaffen. Ved siden av serveres en spesiell kake og frukt.
For å få være med på noe sånt må man åpne hjertet sitt for andre kulturer og skikker. Man må tørre å se sine medmennesker. Gå utenom rutinene av og til, det er bra for kropp og sinn. Bare prøv !!
Så får man heller tåle litt skarp kloring på sin mentale glassplate.
Katta slikker seg og pusser klør og pels og forbereder seg på en lang, deilig hvil etter en natt som hun ikke orker å tenke på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)