Forelskelse

Katta er forelsket. Ikke i en annen katt eller et annet dyr. Hun er forelsket i mennesker. Hun blir nesten sprø når leieboeren kommer innom. Snurrer seg rundt beina hans, så han nesten ikke får rørt seg av flekken, ser opp på han med tilbedende blikk og maler så det durer når han løfter henne opp. Hvis han attpåtil har tid til å sette seg ned, kroer hun seg tilrette på fangeet hans, ruller øynene bakover og er i den 8. himmel. minst.
Idag kom han til å tråkke henne på labben, fordi hun selvfølgelig var rett bak han og det bare var uunngåelig. Jeg har aldri sett ett så sårt blikk fra en katt før. Liksom. - Kunne DU gjøre meg vondt  -  Men da han løftet henne opp, var alt glemt. Katteblikket ble smalt og salig og det durte i malemaskinen hennes. Deilig med vesener som tilgir så fort. Vi mennesker bærer på urett eller innbilt urett i månedsvis, og i enkelte tilfeller, i årevis. Selv om "fornærmelsen" i utgangspunktet ikke var ment som en fornærmelse, men et ubetenksomt skritt i feil retning. Jeg tror katter skjønner når ting ikke er gjort i ondskap eller med vond vilje. Mens mennesker ikke har den evnen til så sterk kjærlighet som gjør at ting kan tilgis og glemmes.
Men det er jo bare en katt.  Kanskje tolker jeg hennes reaksjoner og væremåte helt feil ?
Tror ikke det, nå hørte hun leieboeren ute i gangen, og som et stipete lyn var hun borte ved døra og ville ut. Han holder på ute, og da sitter hun trofast og ser på og venter til han har tid til å snakke til henne, eller aller best, stryke henne over pelsen og løfte henne opp.
Ekte kjærlighet har man ikke mye å stille opp mot., selv om den bare kommer fra en stripete liten hårball.