Også en mandag..

Kjerringa og Katta har ikke kommet inn i normal døgnrytme ennå. Kjerringa våkner klokka seks, og Katta kommer inn like tidlig. Kveldene er preget av trangen til å sove lenge før normal leggetid.
Kjerringa forbanner hele EØS-direktivet som sier at sånn skal det være. Klokka skal stilles fram og tilbake to ganger i året.
Jaja, av erfaring vet Kjerringa at det går over.
Døgnvillheten.
Om en uke eller så er alt som det skal være.
Nyhetene i Gjengangeren er gammelt nytt. De har vandret rundt på nettavisen hele helga og vekker ikke de helt store følelsene.
Noe som derimot klarer å få meg i harnisk er nyhetene fra Oslo. Ny overfallsvoldtekt i Oslo og et nytt, uforståelig, blodig og grusomt drap.
Er vi mennesker, og særlig vi kvinner, iferd med å bli bruksgjenstander ?
Hvem er det som overfaller og forsyner seg rått av intetanende jenter ?
Hvis det er asylsøkere eller menn som er blitt nektet asyl her av forskjellige grunner,  bør de sperres inne til de kan geleides ut av riket for aldri å få komme tilbake. Dersom de er nordmenn, bør de få lange fengselsstraffer, så de ikke så fort glemmer hva de har gjort. Men mange må opplyses her. Asylsøkere må innprentes at her i Norge er ikke kvinner fritt vilt for lystne mannfolk. Vi er medmennesker som skal behandles med respekt og ses på som likeverdige mennesker. Dessuten burde kanskje alle som skal bo i Norge avgi en gentest, slik at det er lett å finne fram til gjerningsmennene eller gjerningskvinnene i flere forbrytelser. Hvis dette gjelder alle, kan det vel ikke ligge noe diskriminerende i det ?
Det kan kanskje også være med til å finne riktig donor dersom det skulle bli aktuelt.
Politikerne må opplyses om at det ikke bare er å ta imot asylsøkere, men sørge for at integreringen er innlagt i velkomsten. At innvandrere, uansett hudfarge og opprinnelsesland, må undervises i vårt lands seder og skikker og kultur, og at det skal respekteres, ellers får de finne seg et annet land å bo i.
Det nytter ikke med mer politi i gatene, for da må vi ha flere tusen politifolk ute i gatene og bak hver busk i byens parker. Overfall skjer sjelden i lyset fra politiets patruljevogner eller foran etpar patruljerende politifolk.
Så mandagene bringer  sannelig med seg nok stoff for mange blogger.

Klokketilbakestilling

Kjerringa våknet i svarte natta og var uthvilt. Hun forsto lite, men så demret det. Klokka var jo egentlig en time senere, så hun sto opp og begynte dagen uten flere viderverdigheter.
Katta var like døgnvill, for hun satt klistret til vinduet i verandadøra presis til samme tid som vanlig, klokka eller ikke klokka.
Men det er nok den innebygde tiden som slår ut, både hos folk og fe.
Bare litt kjipt å våkne klokka seks på en søndagsmorra. Ingenting på TVen og fremdeles mørkt ute.
Kjerringa tuslet rundt i halvmørket og tenkte på kyr, altså kuer. De er jo innstilt for melking på bestemte klokkeslett.
Der må det jo bli krøll og melkespreng, eller blir det omvendt ?
Nei, jeg forstår ikke vitsen med denne klokkestillinga.
I gamle dager fikk vi høre at da skulle vi ha det lyst en time lenger om kveldene. I et land der man lever i halvmørke, for ikke å si helmørke fra november til utpå nyåret, nesten til det er på tide å stille klokka igjen mot sommertid.
Jaja, det var vel noen byråkrater en gang som hadde lite å ta seg til.
I min skjønne  ungdom var jeg en kort tid i utenriks sjøfart, til sjøs, som det het den gangen.
Da fikk vi beskjed om å stille klokka med jevne mellomrom, fordi vi krysset datolinjene når vi dro vestover mot USA og østover tilbake til Europa. Da forsto jeg det. Ellers ville vi jo blitt liggende 8 timer etter (eller foran) når vi kom til New York og strøka innafor. Da het det forøvrig å pinche klokka.
Men denne klokkestillinga høst og vår forstår jeg ikke vitsen med.
Og stakkars husdyr.

Ikke til å tro.......

Kjerringa og Katta gjennomførte sine morgenrutiner i skjønn forening.
Katta sover nå søtt foran varmovnen etter en, sannsynlivis, strabasiøs og kald natt.
Kjerringa er vel fornøyd med en passe dose sterk kaffe og to knekkebrød med kyllingleverpostei innabords.
Livet er egentlig ganske trivelig sånn på morrakvisten, en lørdag i slutten av oktober.
Men.......
så ble Gjengangeren "støvsuget".
Tre leserinnlegg, med vidt forskjellig innhold, fanget min oppmerksomhet.
Det første var skrevet av en profilert høyrepolitiker og rystet meg nesten i sin ignoranse, les uvitenhet, og arroganse.
Det var et innlegg for røyking på, eller rettere sagt utenfor offentlige bygninger. Vet ikke den mannen at selv om røykerne går ut og nyter sine sigaretter, så fester røyk og giftstoffer seg i klærne.
Dessuten viser en nyere, amerikansk undersøkelse at røykere utsondrer giftstoffer gjennom huden som er til stor skade for omgivelsene. Disse utsondringene kan påføre folk allergier og det som verre er.
Så røyk gjerne, men vær klar over at dere påfører oss andre unødvendig lidelse på sikt.
Innlegg nr to var en nabos tanker om den grufulle klossen som kalles Linden Park.
Park ?
Bygget ser jo ut som noe som er glemt etter utbyggingen der nede. Med lyssettingen, er den helt grotesk. Og nå vil utbygger stoppe fergereisende ved å lage en form for spisested der også. Vet han ikke at det er problematisk nok å komme seg inn på området som det er nå ? Skal rundkjøringen og avkjøringen belastes med enda mer trafikk.?
Og sist men ikke minst, innlegget til fru Westerlind.
Jeg er helt enig med henne. Storgata er iferd med å bli lagt øde. Jeg vet at mange har prøvd seg, men har vært nødt til å legge ned på grunn av høye husleier og for liten omsetning.
Hva med å sette ned leien på lokalene istedenfor å la de stå tomme ?
Bare noen små betraktninger en tidlig morgenstund.

Tenn et lys......

Det var ikke behagelig å få Katta inn i dag. Hun var søkkvåt og gned seg mot de nakne kjerringleggene til hun var nesten tørr. Grøss, vinteren er sannelig underveis.
Kjerringa kom seg fort i dusjen og fikk varmen igjen, Katta spiste og krøp nesten inni varmovnen, der hun satt og vasket og pusset seg. Hun vet hvordan hun skal gjøre seg livet komfortabelt, fillekatta.
Kjerringa benker seg foran TV en, som vanlig med knekkebrød og sterk kaffe for å komme i water igjen og få en behagelig start på dagen.
Man tenker så godt i nevnte posisjon.
Akkurat nå er det ei dame som står og lager disse karbobombene som heter cupcakes, egentlig muffins, men cupcakes gjør dem lit mer fiiiiine. Jeg synes de smaker svamp med sukkerglasur, egentlig.
Men dama har skrevet bok om svineriet og står der og lovpriser røra glasur, strøssel og bare Vårherre vet hva.
Jeg får litt sånn: "Hallo, vi lever i en verden med masse uløste problemer. På helsefronten ikke minst, Det hun serverer oss der er jo rene gifta for oss." Men likevel får hun presse og omtale på  beste sendetid. Og flere eter seg syke og får alle  livsstilsykdommene som belaster et  helsevesenet, som er overbelastet fra før av.
Egentlig burde dama sittet bak lås og slå.  Dømt for å oppfordre oss til å bake og spise disse giftbombene. For verden vil bedras.
Neida, jeg skal ikke ta motet fra folk.
Vi trenger sannelig litt rosa glasur i hverdagen, for ikke å snakke om litt gullkant på tilværelsen....
Og nå er det også på tide å tenne et lys på morran. Jeg har kjøpt etpar sånne med batteri. Når de står nedi et vakkert glass eller dertil egnet skål, ser en ikke forskjell fra ekte vare. Og de er så mye sikrere i bruk.
Katta kan for eksempel ikke ta fyr i pelsen hvis hun skulle finne på å hoppe opp på bordet og snoke rundt der.
Altså en vinn vinn situasjon med kos i høstmørket.

Livslang lykke.........

Kjerringa våknet tidlig, som vanlig, og sto opp til en litt våt, hustri høstdag.
Katta ble sluppet inn med avishentinga, spiste og gikk og la seg. Skikkelig "kattsøvarvær" idag.
Kjerringa leste nettavisene,  også som vanlig.
I Dagbladets utgave sto denne artikkelen vedlagt en video, om et ektepar som levde sammen i 72 år og døde hånd i hånd. etter en bilulykke. Den var både betagende og begredelig kjedelig.
Leve sammen med samme menneske i 72 år ? Jeg får  frysninger bare ved tanken.
På videoen ser de ut som et sånt typisk midtvestenektepar, som man kan forestille seg at de er. Tynne og skrantne, litt rare briller, et evig glis. Han som regel med en drink i hånden. Hun enten opptatt av unger eller matlaging. .
Hadde jeg skulle hatt et slikt liv, hadde jeg vært sperret inne for lenge siden, enten for mord eller vanvittig og uhelbredelig galskap.
Men kanskje akkurat disse to hadde oppskriften på et langt og lykkelig liv ?
Kanskje er jeg bare misunnelig over noe jeg ikke klarte selv, sammen med en eller annen mann ?
Nei.
Tanken på det får meg fremdeles til å grøsse.
Selv om få har levd sammen i så mange år, får jeg fremdeles litt klaustrofobi når jeg møter folk som har holdt sammen i en menneskealder.
Jeg kjente en gang noen. Og jeg fikk se litt bak fasaden der. De innblikkene var ikke fine og romantiske. Det handlet om utroskap, svik, løgner og evig tilgivelse. Men de levde i alle fall sammen i over 60 år og kalte hverandre for far og mor.
Jeg vet, fordi tross aldersforskjellen, så ble hun og jeg venninner, at det hadde vært mye skuffelse og sorg over ektemannens framferd, men det var så viktig å holde fasaden, for de hadde tross alt flere barn, og i den tida var det ikke godt å klare seg alene for ei enslig mor. Alternativet  var fattigkassa, som det het den gangen.
Så det ble til at hun dro det tyngste lasset for å holde fasaden og ekteskapet sammen, mens han alltid var den glade "gutten" som behandlet henne som mor og hushjelp.
Jeg får litt galle i kjeften når jeg tenker på dette, selv om det har gått en liten mannsalder siden de døde, ikke hånd i hånd, men med ett års mellomrom.
Så for meg passer romantikk i små porsjoner, takk !

Kultursurfing........?

Kjerringa våknet og kom seg opp i fin stil til morran. De vanlige rutinene ble gjennomført og tankestrømmen slått på, sånn ca halvveis ned i kaffebøtta.
Nå skal det sies at dette er Kaffe, ikke sånn skvip der man er usikker på om det er kaffe eller te eller noe annet mistenkelig man får servert. Ingen er i tvil om at de får kaffe hos meg.
Den er skikkelig sterk og røsker opp i toknan eller hjernevinningene, som det heter på fint.
Og i dag er det faktisk gårsdagen som fikk meg til å ta en aldri så liten tankereise tidlig på morrakvisten.
Jeg bestemte meg for å dra ned på Lokalhistorisk Senter og forhøre meg om julepynting, innkjøp av nytt juletre og lignende. For der må saker og ting planlegges i tide.
Jeg laget meg en deilig salat og dro ned i tide til lunsjen.
Det er faktisk ei stund siden jeg var der, men jeg ble hilst med glede og klemmer og bløtkake og langbord og greier. Klemmene og hilsningene var til meg, men langbordet med kaker i alle fasonger var i anledning to av gjengen som hadde fyllt år i uka som gikk, så da spanderte de kaker.
Jeg satt der og nøt samværet. Og praten gikk livlig om dette og hint.
Sjefen sjøl, han Per, kom med planene fremover, angående omrokeringer av utstillingene. Der blir det mye spennende fremover. Det slo meg at her sitter vi, en gjeng med avdankede arbeidstakere fra alle mulige yrker. Vi slår våre grånende, for ikke å si hvitnende hoder og hjerner sammen og resultatet er noe som mange misunner oss.
Gevinstene er mange. For oss personlig, som holder oss oppe, noenlunde friske og ønsket med våre erfaringer og kunnskaper. For samfunnet, som har fått et helt unikt bymuseum, for ikke å si tidsmaskin midt i Hortens indrefilet, for å bruke et forslitt uttrykk. Men det er vakkert der inne, tett ved kanalen.
Vi er en del av den kulturelle skolesekken, lag og foreninger kommer langveisfra for å rusle rundt og beundre installasjonene. Det er liv og røre der, og folk trives. Dette er kultur.
På veien hjem dro jeg innom min gode venninne fra en helt annen kultur. Der diskuterte vi kulturkollisjoner, religion og vennskap over en kopp kaffe. Og det var også en givende stund. Vel hjemme følte jeg meg fornyet, ønsket og behøvd i samfunnet, i denne rare lille byen vår.
Og nå skal vi jo filmes og kommer på TV også, fordi en som heter Brenner fra NRK synes at vi er litt rare og bortgjemte.
Vi er heldige som kan være det, som kan styre med våre egne saker og trives her ved vannkanten med alt vi har av kulturtilbud og natur.

Ettermæle

Kjerringa kom seg opp av senga til en ny dag. Satte på kaffen, gikk i dusjen, etter å ha sluppet inn Katta og matet henne, selvfølgelig.
De vanlige tingene.
Hentet Gjengangeren og pløyde fort gjennom den, men nest siste sida fikk meg til å tenke....og tenke.
Det var en nekrolog over en dypt savnet og elsket kollega og venn.
Det var så utrolig vakre ord. Hele livet, eller i alle fall avdødes voksne liv var beskrevet med en kjærlighet og sorg som nesten er ubeskrivelig.
Jeg begynte å tenke på mine egne kjære, avdøde.
Bare en av dem skrev jeg minneord om. Det var det første, grusomme tapet og savnet, som rammet oss som lyn fra klar himmel..
Etterhvert ble sorgene så store og mange at jeg klarte ikke det.
Jeg tenker på min kjære mamma, savnet er fremdeles stort, min rare, forunderlige pappa, som tok meg med på fisketurer og som hadde en humor av de sjeldne, men som antakelig ikke hadde det så godt med seg selv. Men jeg savner også han ofte.
Det samme med min beste venn og tidligere livsledsager. Han og hans flotte kone var og besøkte meg bare kort tid før de døde begge to, med forholdsvis kort tids mellomrom. Hvordan jeg måtte rydde opp etter dem og ble kjent med dem på en annen og ny måte, og gjennom den prosessen fikk nye venner, som hadde vært deres venner i alle år.
Livet er rikt når man gir seg selv tid til å tenke gjennom det.
Og sist, men aller mest, min elskede søster som ofte er i det jeg gjør. Vi kunne flir av saker, uansett hvor vanskelige de var. Hun hadde en selvironi som var helt utrolig. En omsorg og omtanke for alle sine og for de hun jobbet for og sammen med.
Sammen løste vi de fleste verdensproblemene og alle de personlige vi måtte ha. Vi var uovervinnelige der.
Rommet etter henne er enormt og tomt og kaldt.
Jeg skulle bare ønske at alle disse mine kjære, sammen med alle familiens høyt elskede dyr er sammen på et vakkert sted, der de diskuterer,  og av og til kaster et blikk på oss som er tilbake og savner dem så vondt og voldsomt.
Så dette ble mine minneord for alle de som er borte, men likevel lever i våre hjerter.

Eg står han a.......

Kjerringa kreket seg opp etter to døgns sengeleie, stiv og støl som etter en halvmaraton.
Sengeligging er for meg  påtvunget og kun i helt spesielle tilfeller.
Denne gangen var det nesen som silte og blødde.
Jeg følte meg så krank og elendig idag at jeg dro opp til min Hofflege for å få målt Hb (blodprosent) og jernlager. Den første var helt flott. Jeg har mye å blø der før det er prekært, men jernlagrene får jeg ikke resultatet på før om noen dager.
En søt Flerkulturell venninne dro til Tønsberg og kjøpte granatepler til meg og en spesiell rot til å ha i salater eller supper. for det skal være så godt for å få styrken tilbake. Det står nemlig  beskrevet i Koranen at etter blodtap er granatepler og denne spesielle roten toppers. Granatepler kalles også for Paradisepler.
Og den boken skal man tro på, for i likhet med Bibelen er det en bok med oppskrifter og regler for alt fra oppførsel til matretter.
Nå har jeg spist et halvt og kjenner nesten at kreftene kommer tilbake, sakte, men sikkert.
Så eg står han a, denne gangen også
Ellers er det lite å melde fra heimen.
Ja, jeg har bytta linseplaster også idag.
Og jeg skal lage meg et deilig grønnsaksuppe litt senere, og da skal denne rare roten, som ser ut som en hvit, tynn gulrot, i,
Så moralen i dagens blogg, om den har noen moral, er at man skal lytte til gamle skrifter.
Der  ligger det både erfaring og overlevelsesråd.
For ikke å snakke om å skaffe seg ei så herlig venninne, som vet dette og som drar ens ærend til Tønsberg for å kjøpe og komme og forære meg disse Paradiseplene. Hun er unik.
Og når det gjelder granatepler, er det bare innholdet, noen deilige, kjøttfulle frø, som skal spises-

Ting tar tid

Det blir stadig kaldere om morran.
Kjerringa fyrer i ovnen på morrakvisten for å få varmen i seg. Og selv om Katta har pels,  kryper hun så langt inntil varmekilden hun bare kan komme uten å ta fyr.
Så snart solstrålene når vindussida, blir det for varmt, så det er en merkelig høst, for ikke å si vinter.
Kjerringa skulle ønske det kunne vare til våren. Hun har ikke noe ønske om snø.
Grønn jul høres forlokkende ut for meg.
Og jeg skal vedde mye på at Katta heller ikke har noe ønske om å slepe magen nedi iskalde snøskavler for å komme seg ut og inn.
Jeg har begynt å planlegge så smått til jul. Familiejula.
Først skal vi møtes og sy lammerull. Det skal foregå i slutten av november og er kjempekoselig. Vi møtes alltid hos den som har størst kjøkkenbord. Da er det deilig mat, spleiselag og nogo attåt. De nest yngste deltagerne gjør det til en trivelig sammenkomst. Så slekta på are sia sover over.
Så er det familiejulebord en søndag ca i begynnelsen/midten av desember. Det er en gammel tradisjon som også er koselig. Da pynter vi oss, små og store og eter jula inn på en dertil egnet restaurant, for selve julaften er vi fordelt etter plass og bosted.
Og så er det juletrefest i romjula, med gang rundt juletreet, nisse med pakker, kakao, pølser og spleiselag med julebakst til kaffen. Da leier vi lokale for å få plass til alle.
Så planlegginga er allerede igang. Vis smsser, møtes til lunsjer og prater på telefonen.
Sånn at alle, nesten 40 stk., ikke skal være i den minste tvil om hvor, når og hva de skal ha med seg.
Så de som synes at dette er for tidlig,  altfor tidlig, kan forsøke selv å planlegge og legge tilrette for disse arrangementene.
To måneder er nesten for kort tid.
Men alt går greit, for opplegget er det samme  hvert år. Same procedure as every year, som Miss Sophie sier til hovmesteren.
Så noen av oss er så smått kommet i julemodus og bruker mild tvang for å få resten av slækta til å bli det også..

Fyre med ved....

Idag måttte Kjerringa fyre i ovnen. Det var kaldt og utrivelig i heimen da hun sto opp. Katta frøs også, så hun klistret seg inn i varmovnen da hun ble sluppet inn.
Så det var ingen annen råd enn å ta hull på vedsekkene.
Så nå brer en liflig varme seg og gjør livet veldig levelig for både Kjerring og Katt.
Jeg tenker på den stakkars, lille dama som virrer rundt i nærområdet. Nå har hun vært på vandring i nesten to døgn, med nattekulde. Jeg vil ikke tenke på hvor mye hun må ha frosset. Stakkars krok.
Og så går tankene til helsevesenet. Hun forlot sitt hjem i Sælavika tirsdag ettermiddag.....
Sitt hjem?? Lar de så demente personer bo alene uten tilsyn ? Hvorfor hadde ikke damen en trygg sykehjemsplass med døgnkontinuerlig tilsyn ?
Her er det mye som må utredes etterhvert.
Å la så demente personer være alene, er jo som å legge et spebarn ut for vær og vind og forvente at det skal stelle og passe seg selv.
Det er rett og slett kriminelt.
Hvem er ansvarlig ?
Kjerringa forundrer seg over mye og bekymrer seg over enda mer.
Er dette fremtiden samfunnet har tilrettelagt for oss ?
Gud bevare oss vel, sier jeg bare.

Mot vinter

Det er kaldt om morran. Katta passer på å krølle seg rundt Kjerringa sine skanka for å få varme i skrotten når hun blir sluppet inn.
Kjerringa bærer inn potteplantene, de som har overlevd sommeren, og stuller og steller med dem, slik at de blir presentable nok til å stå i vinduskarmene.
Novemberkaktusene er så forpinte at de satte umiddelbart knopper da de kom inn i varmen og fikk en vannskvett. Resten er en begredelig, forhutlet flokk.
Men med litt kjærlig omtanke og litt gjødsel blir det nok bra.
Orkideene har klart seg godt, de har nye skudd og knopper. Så der blir det blomster til jul
Ellers ser jeg hvor mye unødvendig jeg har plassert rundt om på verandaen, nå når det skal ryddes vekk.
Jeg er absolutt ingen minimalist, verken inne eller ute.
Idag skal jeg plukke inn resten av tomatene, både de modne, de nesten modne og de grønne, umodne.
For jeg skal lage chutney av de umodne. Det er deilig både til kylling og fisk.
Tomatene skjæres i passe biter og kokes møre med litt sukker, eddik, nellikspiker, litt salt og pepper og voila, der var den.
Den holder seg i evigheter i kjøleskapet.
Og dere, det er bare litt over to måneder til julaften.
27. november er 1. søndag i advent, altså om litt over en måned.

Fett glis

Kjerringa  våknet i natt til et helt vanvittig vær. Det blåste og skramlet, så hun var redd stillasene på nabohuset skulle komme flyende inn soveromsvinduet. Men hun sovnet igjen, for det var lite hun kunne bidra med.
Da hun sto opp til vanlig tid, skinte sola og alt var stille og rolig. Katta kom inn, kanskje litt mer forpjusket i pelsen enn vanlig. Men med litt kos og mat, ordner det meste seg.
Gjengangeren ble hentet inn, på nett, og der sto det at de første fergeavgangene fra begge sider var innstilt på grunn av været. Så det må ha vært ille.
Papirutgaven ble også hentet inn.
Hele forsiden var dekket av den nye ordføreren og hans fete glis. Han manglet bare en sånn krone som ungene får når de har bursdag i barnehagen.
Kjedet var på plass rundt halsen og klubba lå på plass i høyrehånda.
Jeg kan ikke si at det vare noe godt syn for en skjelvende, nyvåknet sjel.
Man skulle nesten hatt en stiv cognac istedenfor den vanlige kaffebøtta for å fordøye et sånt syn.
Tankene gikk tilbake til en skapning som het Nåså i The Julekalender.
Bare hoggtennene som  manglet.
Men jeg får tenke at alle mennesker bør få en sjanse til å vise hva de står for før man dømmer dem nord og ned.
Så vis meg hva du står for, nye ordfører Børre !!

Mandagsmorraglede

Kjerringa ble vekket av hamring og banking fra nabohuset. Bygningsarbeiderne der begynner presis klokka sju, enten det er sol eller regn. I dag er det regn. Mildt, men regn. Og de banker og banker.
så Kjerringa rullet seg ut av sitt rosa linsengetøy og kom seg ut på badet, og resten går på autopilot. Katta jamret ynkelig utenfor verandadøra og fikk førsteprioritet.
Etter påkledning, og før frokost, hentet jeg Gjengangeren.
Skulle kose meg med avisen mens jeg gledet meg til sistesida med Bertils betraktninger.
Nedtur.
Samme sida som forrige mandag, jo. Hvem er det som leser korrektur der nede eller holder et øye med hva som skal inn, om det har vært inne før o.s.v ?
Og alt det skrytet av ny Gjengangeren.no. Bare rot alt sammen
Hva er det egentlig de har surret med der i helga ?
Så mye skuffelse på så kort tid.
Og så på en mandag. Man er på en måte mer sårbar en sånn dag. Uvisst av hvilken grunn.
Arbeidslivet som sådan er jo historie for min del, så det er vel fragmenter av gamle minner som dukker opp.
Men uansett, Gjengangeren skal være så forutsigbar som mulig. Og i dag skulle det være en NY sisteside med Bertil.
Og skryter de av en ny og forbedret .no, så skal den være ny og forbedret.
Såpass kan man vel forvente en regntung mandagsmorgen i oktober ?

Tidlighøstsøndagsmorgentanker

Kjerringa er fornøyd og klar for en ny dag. Sterk kaffe, to knekkebrød med variert pålegg har hun fortært etter en deilig stund på sitt vakre og funksjonelle bad.
Katta er inne og sitter ved verandadøra og tror at hun skal få tak i meisene som driver akrobatiske øvelser på utsiden, bare en liten halvmeter fra snuten hennes. Ert, ert.....
Skulle nesten tro det var med vilje.
Dagen ligger allerede og bader seg i lave solstråler. Trærne har kledd seg i sin vakreste skrud, før de slipper alt i neste høststorm og blir stående nakne og frysende til vinteren kler dem i passende gevanter.
Denne syklusen er egentlig facinerende, og den går fort.
Den ene dagen er det mandag, og den neste er fredag. sånn føles det ihvertfall.
Og fra jul til jul går det også fortere og fortere.
Som om man sitter på en karusell som aksellererer til stolene står rett ut i luften, og verden suser forbi i sinnsyk fart.
Hvor ble alle disse dagene av ?
Jeg trodde i min enfold man kunne leve litt roligere når man ble eldre, men her er det omvendt. Det ene etter det andre krever min oppmerksomhet og reaksjon.
Jeg ordner og ringer og prater og forsøker å gjøre godt der andre har gjort en mer enn slett jobb, men føler ikke at jeg strekker til på noen måte.
Og plutselig er det en ny dag, som jeg bestemmer meg for å nyte, virkelig nyte i fulle drag, og så skjer det noe som..
Og det var den dagen.
Men jeg er glad og takknemlig for at jeg fremdeles kan være til nytte her i verden.
Det er en gave å få føle seg nyttig.
Så får heller tida rase avgårde, mens jeg lever og koser meg.

Mild vinter ?

Det kulser om kjerringføttern når hun slipper inn Katta om morran. Nattefrosten er nok begynt å sette seg.
Den uunngåelige vinteren er i anmarsj.
Men jeg trøster meg med det gamle værtegnet som sier at en vakker første vinterdag, betyr en mild og fin vinter. Den første vinterdagen var i går. Den var utrolig solrik og flott. Så..........
Men hvem skal vi klage til hvis de gamle værtegnene slår feil ?
Når det gjelder været, må vi nok pent ta det som kommer, enten det kommer ferdigmåkket eller det laver ned i meterhøye skavler. De to siste vintrene har vært snørike, kalde og lange.
Som skapt for de som leker seg i snøen, en pest og plage for oss frysepinner som er livredde for å ramle på rumpa og bli liggende som ubehjelpelige gamle skilpadder, snudd på rygg.
Men jeg tenker at noe skal vi ha for å ha det så godt som vi egentlig har det her i det lille annerledeslandet vårt.
Vi får fyre i ovnene våre, tenne tusen lykter og koke litervis med kakao, pakke oss inn i onepiecer og pledd og tepper og koooose oss.
Norge er visstnok det eneste landet i verden som har dette uttrykket  "å kose seg".
Og alle som snakker norsk vet hva det betyr.
Utlendinger som kommer hit lærer det fort, både uttalen og det som ligger bak uttrykket. Å kose seg.
Så nå, dere, skal vi kose oss innendørs fram mot jul, da skal vi nikose oss noe så inderlig. Og så skal vi begynne å se etter vårtegn.
For det kommer alltid en vår, om et halvår eller så.

En trist historie

Kjerringa er tidlig oppe som vanlig og er glad for at hun kan gå på badet og andre ting som de fleste tar som en selvfølge i vårt velstandssamfunn med et av verdens beste helsevesen og alt man kan ønske seg.
Men gårdagen ga meg, om ikke før, en kraftig vekker og en dyp fortvilelse og følelse av maktesløshet.
En av mine venninner i Flerkulturell Kvinnegruppe kom innom meg i gå ettermiddag, dypt fortvilet og skakende av gråt. Jeg forsøkte på alle måter å komme til bunns i hennes sorg og elendighet, og hun fikk hikstet frem noen etterhvert forståelige ord mellom snørr og tårer.
Hun er fra før sterkt traumatisert og veldig skadet både i skinn og sinn av krigen i hjemlandet. Hun har vært barnesoldat og senere tvunget til å fortsette i hæren til hun var så istykkerskutt og ødelagt at de ikke kunne bruke henne mer. Hun lever et stille og rolig liv her i Norge. Hun går på skolen for å lære norsk, men synes ikke det går fort nok.
Hun er lærevillig, snill og pliktoppfyllende.
Men i går kom et brev fra politiet. Hun har anmeldt en beboer i samme bygningskompleks for sextrakkasering og plaging, og hun fikk voldsalarm etter mye purring fram og tilbake, for hun ble etterhvert så redd at hun ikke fikk sove. Hun barrikaderte døra til soverommet, for hun var livredd for at han skulle ta seg inn mens hun duppet av.
Hun fikk hodepine av søvnmangel og press om at hun måtte gå på skolen uansett tilstand, ellers fikk hun ikke dagpenger. Og det lille hun får, strekker fra før av så vidt til hennes sparsommelige hushold.
Hun er sterkt handikappet, så hun har fått skiftet fastlege til en i nærmiljøet, slik at hun skal slippe å gå helt ned på Linden.
Men hennes nye fastlege har ikke fått oversendt hennes journal fra den forrige (etter over en mnd), så hun kan ikke sende henne videre i systemet før hun har lest den.
Vi snakker her om en avstand fra Linden til Torggt.!! I denne teknikkens tidsalder !! Hun kan da heller ikke gi min plagede venninne sykemelding slik at hun kan være hjemme noen dager fra skolen og sove ut. 
Min venninne vil bare dø, for hun føler seg som en byrde for samfunnet og vet ikke sin arme råd.
Så hvis det var noen som sa at det bare er å komme her og komme her, så tar de grundig feil.

Nå skjer det.....

Kjerringa ble vekket av ivrige hammerslag fra bygningen omtrent 20 meter fra soveromsvinduet hennes.
Men det er greit med litt liv og røre i gata..........
Akkurat som i resten av byen vår.
Den ser nå ut som noe som har deltatt i krigen i Libya. Det ene krateret avløser det andre nede i sentrum.
Kjerringer som er eldre enn meg og dårligere tilbeins, sliter med sine rullatorer over smale broer som krysser alle disse grøftene.
Men det skal jo bli så bra. Alt skal bli så meget bedre, som en høyrepolitiker lovte engang for mange år siden. Det ble ikke det, det ble meget verre, og høyrepolitikeren med samt sin regjering måtte pakke sammen soveputene sine i Stortingssalen og forlate den.
Her i byen er det visst utbyggere og varehuseierne som bestemmer hvordan byen skal se ut.
De står fram på rad i dagens Gjenganger og peker og forklarer.
Om hvor gjevt det skal bli med kjedeforretninger og leiligheter i aksen Storgata - Sjøsiden, mens serveringssteder og nisjebutikker (det betyr sånne som må stenge etter kort tid p.g.a. sviktende kundegrunnlag) i selve Storgata. Dette skal da korrespondere med Havna og serveringsstedene der, som kanskje på sikt vil overta  ??
Har noen i sitt liv hørt sånn svada ?
Og jeg som trodde at det var politikerne og derved vi som innbyggere skulle bestemme hvordan byen vår skulle se ut ?
Så dum kan man bli.
Skjønt forklaringa kan vel være at det er pengemakta som får råde, siden vi nå  plutselig lever i en høyrestyrt kommune.
Hva skal vi med alle disse leilighetene og butikkene i sentrum ?
Det er jo selvfølgelig for at noen skal bli rikere, og vi skal bli fattigere, både på penger og på følelsen av å bo i en by med roser og stakittgjerder.
Stakkars, lille Horten !

Lei av........

Kjerringa kreket seg opp til en ny dag, snørrete og beinsvak og med tilløp til feber. En dusj gjorde ting litt bedre.  Det blir nok en innedag igjen.
Men Katta må mates, idag ble det tunfisk, og Gjengangeren må leses, uansett.
Og da er dagen igang.
Dagens Gjenganger brakte en interessant artikkel med intervju om en beverbestand i Adal, som en bonde hadde søkt om å få utrydde p.g.a. oppdemming av bekk med derpå følgende oversvømmelser og elendighet.
Beveren er et fantastisk og arbeidssomt lite dyr, vi skal heller være stolt over at vi har noe sånt i vår fauna, istedenfor å snarest mulig få utryddet den.
Den hører faktisk til her hos oss. Og jeg skal vedde den millionen jeg ikke har på at den var her lenge før oss.
Men det er typisk oss mennesker. Når verdiene våre er truet av dyrelivet, så skyt og drep og fjern.
Og vi har opp gjennom årene rasert så mange leveområder for de forskjellige dyreartene her i landet vårt, så litt fra eller til har vel ikke noe å si.
Det har det. Vi må ikke komme så langt at de eneste dyrene vi ser, er de som er tegnet av Walt Disney og kan snakke.
Vi må lære våre etterkommere respekt for naturen, som vi bare låner av de og alle de som kommer etter oss.
Slik at vi kan overlevere en jord det er mulig å leve på, istedenfor en planet det er umulig å finne liv på uten under store glasskupler og i ganger under  jorda, fordi vi ar drept og forurenset alt.
Tenker på Lillebjørn Nilsens "Barn av Regnbuen", der det heter bl.a. at vi stjeler fra de unge....... Og      - En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser, en jord der mennesker bor, kan vi ønske mer ? -
Ikke bare synge, men gjøre.
La beveren leve !

Atter en dag

Kjerringa begynte å telle etter da hun var ferdig meg morrarutinene sine. Telle dager. Ikke sine egne, for det har hun heldigvis ikke oversikt over, og godt er det.
Tenk om vi visste til punkt og prikke hva som skulle skje med oss fra vugge til grav ? Hvor mange ville, med hånden på hjertet og Æres Guds speiders ord giddet å bakse seg gjennom alt ?
Neida, dette var mer en årlig øvelse på denne tida av året.
...å telle dagene til JUL !
Idag er det sånn ganske nøyaktig 74 dager til JULAFTEN, toogenhalv måned.
Det er sannelig ikke mye for de mest ihuga juleentusiastene.
Slaktinga, saltinga og tørkinga av pinnekjøttet burde vært i havn. Grisen slaktet og oppstykket og nedfrosset i sirlige, merkede pakker. Lutefisken vært lutet, eller iallefall ferdig tørket, for man hang den jo opp i vinter en gang.
Man burde vært igang med innkjøp til baking og for ikke å snakke om planlegging av pakkeinnkjøp. Adventskalenderen er vel brodert og ligger og venter. Og....
Ja sånn var det i gamle, gode dager, sånn stort sett.
Takk alle gode makter for ar man bare kan gå ut og kjøpe hele jula eller de delene av den som man ønsker å engasjere seg i.
Dessuten ble jeg kjempeglad på morrakvisten. Regjeringen skal legge ut et lovforslag om en innskrenket røykelov.
Det skal bli forbudt å røyke i eller i nærheten av utesteder. Alt lureriet med plasthus og desslike skal kanskje endelig forsvinne. Og jeg er glad. Kanskje også allergikere kan ta seg en tur ut og høre på Blues og annen god musikk uten å bli sengeliggende i dagesvis etterpå ?
Når man røyker (jeg har selv vært storrøyker), tror man at hvis man er utenfor et lokale eller i et annet konstruert rom når man røyker, så sjenerer det ingen. Men det gjør det. Røyken sitter i klærne, og den driver inn gjennom alle åpninger i huset. Jeg vet at det høres sytete ut, men det er i alle fall sannheten. Og det er dessuten usosialt. Dersom man går ut med eller i selskap sammen med røykere,  er røykerne utilgjengelig mesteparten av tida, så man kunne like godt holdt seg hjemme.
Jeg vet at jeg tråkker på mange tær her. Men jeg er veldig, veldig glad for dette forslaget.
Det er forøvrig meldt vakkert høstvær i dag også, nyt det før galskapen starter, med snø og skifting av dekk og måking og det som verre er.

Mirakler............

Kjerringa sto opp og gikk i dusjen etter å ha sluppet inn Katta. Hun var våt i pelsen og på labbene, så hun strøk seg skikkelig inntil kjerringleggene og tråkket på Kjerringas føtter for å få varmen tilbake i egne undersåtter. så hun fikk mat og Kjerringa viet seg til egne rutiner.
Da hun kom ut av dusjen, satt Katta på bademattta og så beundrende på henne.
Hun ventet til jeg hadde tørket meg og fått på meg klærne før hun begynte å mjaue. Jeg skjønte hva hun mente, og det stemte. Kaffevannet fosskokte.
Katta spiste videre og ville en tur ut etterpå.  Hun visste at Leieboeren var avgårde, så hun maste ikke om å komme opp.
Altså en helt vanlig, tidlig høstmorgen hos Kjerringa og Katta hennes.
Jeg begynte å lure på om jeg hadde vært utsatt for et mirakel, et behagelig mirakel.
Jeg skal skifte linseplaster idag hos min Hofføyelege, men, under over alle under,  øyet har vært rolig hele uka siden siste skift. Helt utrolig. Og deilig.
Kanskje mine gode feer eller noen syntes det var nok med et døgn i senga med det gode, gamle neseblodet ?
Og uka har sannelig vært stressende nok i seg selv.
Men plager blir visst ikke utdelt etter rettferdighetsprinsippet.
Så jeg begynner nesten å tro på mirakler og takker for det.

Tanker om godhet.....

Kjerringa sto opp, fit as a fiddle, som de sier i vestlige strøk, etter ett døgn i senga med fiskepudding med majones, vann og Cyclokapron til føde og ellers lydbok på øret.
Ikke helt behagelig, det skal være visst, men nødvendig.
Jeg blir stiv og støl av å ligge i samme stilling i timevis, for det er også ro som skal til.
Men idag er en ny dag, og alle plagene er borte for denne gangen.
Jeg skulle vært i en barnebursdag på are sia av fjorden idag, men velger å forholde meg rolig idag også, om enn ikke i senga.
Ellers fenger samtalen mellom Dalai Lama og Desmond Tutu  på sistnevntes 80års dag igår, meg.
Tutu spør Dalai Lama om hvorfor det kinesiske styret frykter han (Lama), og han svarer at de anser han for å være en demon, og demoner frykter man jo. Han sier også at han har en hær, men ikke av soldater, men av visdom. Videre sier han at alle totalitære systemer, enten de er kommunister eller andre, er fulle av hykleri og løgn. Sterke ord fra en Fredens Apostel. Og begge de to ler de med en trillende, nesten barnslig, smittende latter.
De får meg til å tro på det gode i mennesket. Det barnslige, åpne, nysgjerrige og absolutt frie for egoisme og ondskap.
Begge har de vært utsatt for fordømmelse og forfølgelse, men likevel tror de på det gode.
Desmond Tutu jublet da han fikk vite navnet på de tre kvinnene som fikk fredsprisen. Han sa  - Jezz jezz jezz - og smilte med hele seg.
Og plutselig ringer det på døra. Utenfor står ei blid, lita jente og spør om jeg vil kjøpe Dagbladet.
Om jeg vil !!!!!
Hun lovte å komme hver søndag til og med.
Så verden er tross alt et deilig sted å være i.

Blodtrykk og Fredspris

Kjerringa sov dårlig i natt.
Da klokka ringte halv åtte, hadde hun ligget og dormet og hørt på lydbok i flere timer.
Kjerringa skulle til sin Hofflege idag. Og hun liker det ikke.
Ikke i det hele tatt.
Hun liker Hofflegen, han er bare helt herlig.
Når hun tenker seg godt  om er hun kanskje bittelitt forelsket i han.
Kjerringa har  bare fått selve legeprofesjonen langt opp i halsen de tre siste årene. Og med meget god grunn.
Men idag skulle hun bare måle blodtrykket. Så hun fjelget og pusset fjøra, og for sikkerhets skyld spiste eller drakk hun ingenting. I fall han ville ta noen prøver der hun måtte være fastende.
Og...... My heart goes Bopertibopertibopertiboo, for å sitere en sang fra en gammel film, der heltinnen skulle få tatt blodtrykket sitt av legen hun var kjempeforelsket i.
Men Hurra, blodtrykket var gått ned fra sist.
Og ingen blodprøver. Ha det og kom tilbake i januar.
Herlig. Kjerringa var lykkelig og glad.
Vel hjemme var det kaffe og stekt egg med ost og litt tomatketchup.
Så måtte Gjengangeren leses.
OG SÅ.......
vente på kunngjøringen om hvem som får Nobels Fredspris iår.
Det skal kunngjøres klokka 11.00., Og jeg og hele verdenspressen er like spente.
Jeg vet nå hvem som er min favoritt, men han er ikke så eksotisk som alle de andre gjetningene.
Få har som han, stått samlende i det og oppfordret folket sitt (oss) til mer demokrati, mer kjærlighet, mer åpenhet og mindre hat og hevnlyst, til stor beundring fra andre nasjoner som sverger hevn og blod og krig og kontroll og annen elendighet når noe lignende skjer.
Han er en av mine store idealer.
En stor mann.
Men han får nok ikke noen fredspris.
I mitt og mange andres hjerter, er han vinneren..............
uansett hvem Jagland kunngjør navnet på fra podiet klokka elleve.

Ringerunde........

Kjerringa har alltid trodd på det gode i menneskene rundt seg. På evnen til å ta i et tak for en god sak. Hjelpsomheten. Ja, sågar har hun trodd på snillheten. Jeg vet ikke om det er et ord lenger.
Kjerringa er nesten på randen til å gi opp alt dette......og på gråten.
Grunnen ?
Flerkulturell Kvinnegruppe har flyttet sine møter til Sanitetshuset.
Der er det bare en kokeplate med to plater på kjøkkenet. Ingen stekeovn, ingen microbølgeovn.
Kjerringa ringte til sin gode forbindelse gjennom mange år, Jostein på Expert. Han har et hjerte av gull, så han hørte på meg og sa at vi skulle få en komfyr gratis, med keramisk topp og fire kokeplater, gratis  fraktet til Sanitetshuset.
Jihaaa, jeg jublet.
Men, og det var et stort MEN. Det finnes ikke uttak for komfyr på det kjøkkenet.
Idag tok jeg en ny ringerunde til Elektrofirmaene i byen. Jeg fortalte om komfyren og vårt dilemma. Men der var det ikke mye hjelp å få.
Jo, en bedrift kunne jeg ringe tilbake til i november, for de hadde det så utrolig travelt akkurat nå...
Men de andre kom med alskens unnskyldning. En hadde til og med brukt opp være-snill-kvoten for iår !
Stakkars mann, sier nå jeg.
Så her sitter vi da med en super komfyr, ingen kontakt å plugge den inn i og ingen penger å betale opplegget med.
Men jeg klamrer meg til den utrolige givergleden og forståelsesfullheten jeg ble møtt med hos Expert, så sannelig skal de få komme i avisen med favnen full av roser.
Så hvis noen kjenner noen som kjenner noen som kanskje kjenner noen som kan hjelpe oss i vår nød, så er det bare å ta kontakt.
Det eneste vi kan love er deilig mat, laget på komfyren vår når den er installert.

Flyttedag

Kjerringa og Katta skal ikke flytte, men Flerkulturell Kvinnegruppe skal.
Idag er første møtet i "nytt" hus.
Så vi må pakke sammen våre teposer, servietter, papptallerkner og vannkanner og frakte dem to hus videre opp Storgata, til Sanitetshuset.
Der er det litt bedre plass for oss. Jeg gleder meg . Det er  alltid spennende å komme inn i nytt hus.
Nå slipper vi å vaske ned eller vaske oss inn i huset, men vi må få våre saker på plass i skapet vi har fått til disposisjon.
Og så har vi kjøpt oss dobbelt vaffeljern på tilbud for litt av våre små midler.
Idag skal vi ha vafler med eple- eller rabarbrasyltetøy eller brunost. Noen liker visst det også.
Og så skal vi bruke kvelden til å vise fram finstasen vår, bunader, sarier og andre folkedrakter med sølv og gull og annet tilbehør.
Dessuten skal vi planlegge vårhalvårets program. Håper mange har ideer og ønsker i den forbindelse.
Vi har  begrenset med midler, men det finnes mange saker som kan gjøres uten at det koster skjorta, for ikke å snakke om skjørtet, å gjennomføre.
Så jenter, kjenn deres besøkelsestid og kom på Sanitetshuset i ettermiddag klokka seks. Huset ligger rett ovenfor Essostasjonen i Storgata, med et stort trekløver på veggen. Inngang på baksiden.
Gå etter vaffel- og kaffelukta og vær hjertelig velkommen !

Katta

Kjerringa sto opp og gjorde de vanlige tingene, men Katta kom ikke inn. De verste tankene for gjennom kjerringskolten, men etter over en time skrapte det forsiktig på gangdøra etterfulgt av et lite mjau.
Og der var hun.
Kjerringa hadde vært for tidlig ute i postboksen etter avisen, så Leieboeren hadde sluppet henne inn i gangen da han forlot huset for dagens dont.
Så var dagen på plass for Kjerringa.
Det ble småprat og boksemat, og begge deler bekom Katta vel.
For Katta kan nemlig prate.
Neida, Kjerringa har ikke blitt mer tullerusk enn vanlig.
Katta har et rikt vokabular i forskjellige toneleier og utførelser.
Og hun forstår opptil flere spørsmål og beskjeder.
Det vil føre for langt å gå inn på språket hennes.Men det viktigste for Kjerringa og Katta er at de forstår hverandre. Det gjør livet så mye lettere og fjerner mange misforståelser mellom oss.
Nå må ingen tro at vi fører lange, filosofiske samtaler, eller den gode samtale som var så populær for et lite tiår siden.
Det går på korte forespørsler om å bli sluppet opp til Leieboeren, få gå ut, få mat, og så har hun noe annet rart for seg.
Hvis jeg er på badet og kaffen koker før jeg kommer tilbake til kjøkkenet, så kommer hun og sier fra. Det er ingen tilfeldighet, for hun forlater matfatet sitt for å si fra, og det slår aldri feil.
Så jeg har en skikkelig vaktkatt som vil at saker og ting skal være riktig.
Og så hilser hun på folk hun kjenner fra før. Da hopper hun opp på fanget  deres, hvis hun får lov, og gir dem en klem. Hvis ikke står hun nedenfor dem og skjelver med halen til de klapper henne.
Var det noen som sa at dyrene ikke kunne prate ?
Idag er det dessuten deres dag. Dyrenes dag er 4. oktober, så hva med å lære katta eller hunden din å gjøre seg forståelig ?
Det letter samværet mellom dyr og mennesker og løfter det opp på et mer respektfullt plan.

En deilig morgen

Kjerringa vet ikke hvorfor akkurat denne morran føles deiligere enn alle andre mandagsmorgener
Skjønt hvorfor ikke, egentlig ?
Det er jo egentlig godt å kunne stå opp av sin seng etter en god natts søvn, vakle ut på badet for tømming og fjelging, og starte dagen med kaffe og knekkebrød, God morgen Norge og Gjengangeren.
Men  hvorfor det er lyset plutselig så mye lysere ?
Livslyst ? Knappast, som naboen i øst sier.
Men der lysnet det i alle fall oppi kjerringknollen.
Bakerste siden i Gjengangeren på mandagen. Bertil Jørengs betraktninger år for år.
Det er bare herlig. Han skriver som alltid, flott og feiende.
Og akkurat dagens opplysninger på Bertilsk vis, rører meg mer enn ellers. Det er jo det året min enbårne ble født.
Et år som står spikret i hukommelsen min.
Det var så merkelig.
Er det virkelig så lenge siden ? Jeg synes det var i forrige måned.
Har alle det sånn med de eller det året deres avkom ser dagens lys ?
Og det var jo et veldig spesielt år.
Det året selveste ungdomsikonet, John Kennedy ble skutt. Jeg husker at jeg gråt da jeg hørte det. Jeg var høygravid, det var 8 dager før fødselen. Jeg var svær og uformelig, helt alene og ensom.
Det var et enormt sjokk for verden. Skuddet flimret over svarthvitskjermen hele dagen. Jackie reiste seg omigjen og omigjen og prøvde å krype ut av den åpne bilen etter at hun hadde sett at ektemannen var hinsides all hjelp.
Det var fryktelig å være vitne til.
Dette er vel ikke noe å bli i godt humør for en mandagsmorgen snart 48 år senere, vel ?
Nei, min plutselige glede kommer nok heller av at jeg har fått alle disse årene med så rikt innhold, på godt og vondt.
Det og min takknemlighet for at jeg fremdeles kan kravle meg ut av senga og starte på en ny dag som ser ut til å bli bra.

Lørrdann

Kjerringa måtte ha med seg Gullrekka igår, så hun klarte å holde seg i senga, sovende til klokka var åtte i morges. Ny rekord.
Katta satt oppgitt på verandabordet og venta.
Hun tenkte vel sitt når Kjerringa var så treg med å slippe henne inn.
Dagens Gjenganger hadde mye godt lesestoff. Lørdagen begynte godt.
Og enda har jeg ikke fått klørne i Dagbladet med Magasinet........og kryssordet .
Det er og blir lørdagens store glede for meg. Det har det vært i mange år.
Først og fremst fordi det er mye godt lesestoff i Magasinet,  og sist, men absolutt ikke minst;  Arvid Hansens herlige, finurlige og utfordrende kryssord.
Det gleder meg flere dager. Jeg tar det frem, løser litt og legger det bort fordi det stopper opp.
Så tar jeg det frem og finner kanskje noen flere løsninger......og sånn kan det vare helt til onsdagens nye utfordring; Hansen på onsdag.
Kryssord forebygger Demens og visstnok Alzheimer. Det setter hjernecellene i sving, så de rekker ikke å  bli glemsomme.
Noen ord er så utsøkt vanskelige og utspekulerte at det tar dager å finne ut av dem.
Disse kryssordene er absolutt Konge. 12 på en skala fra 1 til 10.
Bare prøv, du blir hekta !!
Dessuten er det loppis idag.
Gjennestads årlige,  med frukt- og grønnsakmarked.
Og noen helt fantastiske, hjemmebakte hvetekaker og brød.
De har honning og syltetøy og alt som godt og usunt er også. Yummi, gleder meg.
Så en lørdag er hva man gjør den til.