Ettermæle

Kjerringa kom seg opp av senga til en ny dag. Satte på kaffen, gikk i dusjen, etter å ha sluppet inn Katta og matet henne, selvfølgelig.
De vanlige tingene.
Hentet Gjengangeren og pløyde fort gjennom den, men nest siste sida fikk meg til å tenke....og tenke.
Det var en nekrolog over en dypt savnet og elsket kollega og venn.
Det var så utrolig vakre ord. Hele livet, eller i alle fall avdødes voksne liv var beskrevet med en kjærlighet og sorg som nesten er ubeskrivelig.
Jeg begynte å tenke på mine egne kjære, avdøde.
Bare en av dem skrev jeg minneord om. Det var det første, grusomme tapet og savnet, som rammet oss som lyn fra klar himmel..
Etterhvert ble sorgene så store og mange at jeg klarte ikke det.
Jeg tenker på min kjære mamma, savnet er fremdeles stort, min rare, forunderlige pappa, som tok meg med på fisketurer og som hadde en humor av de sjeldne, men som antakelig ikke hadde det så godt med seg selv. Men jeg savner også han ofte.
Det samme med min beste venn og tidligere livsledsager. Han og hans flotte kone var og besøkte meg bare kort tid før de døde begge to, med forholdsvis kort tids mellomrom. Hvordan jeg måtte rydde opp etter dem og ble kjent med dem på en annen og ny måte, og gjennom den prosessen fikk nye venner, som hadde vært deres venner i alle år.
Livet er rikt når man gir seg selv tid til å tenke gjennom det.
Og sist, men aller mest, min elskede søster som ofte er i det jeg gjør. Vi kunne flir av saker, uansett hvor vanskelige de var. Hun hadde en selvironi som var helt utrolig. En omsorg og omtanke for alle sine og for de hun jobbet for og sammen med.
Sammen løste vi de fleste verdensproblemene og alle de personlige vi måtte ha. Vi var uovervinnelige der.
Rommet etter henne er enormt og tomt og kaldt.
Jeg skulle bare ønske at alle disse mine kjære, sammen med alle familiens høyt elskede dyr er sammen på et vakkert sted, der de diskuterer,  og av og til kaster et blikk på oss som er tilbake og savner dem så vondt og voldsomt.
Så dette ble mine minneord for alle de som er borte, men likevel lever i våre hjerter.