Tidlighøstsøndagsmorgentanker

Kjerringa er fornøyd og klar for en ny dag. Sterk kaffe, to knekkebrød med variert pålegg har hun fortært etter en deilig stund på sitt vakre og funksjonelle bad.
Katta er inne og sitter ved verandadøra og tror at hun skal få tak i meisene som driver akrobatiske øvelser på utsiden, bare en liten halvmeter fra snuten hennes. Ert, ert.....
Skulle nesten tro det var med vilje.
Dagen ligger allerede og bader seg i lave solstråler. Trærne har kledd seg i sin vakreste skrud, før de slipper alt i neste høststorm og blir stående nakne og frysende til vinteren kler dem i passende gevanter.
Denne syklusen er egentlig facinerende, og den går fort.
Den ene dagen er det mandag, og den neste er fredag. sånn føles det ihvertfall.
Og fra jul til jul går det også fortere og fortere.
Som om man sitter på en karusell som aksellererer til stolene står rett ut i luften, og verden suser forbi i sinnsyk fart.
Hvor ble alle disse dagene av ?
Jeg trodde i min enfold man kunne leve litt roligere når man ble eldre, men her er det omvendt. Det ene etter det andre krever min oppmerksomhet og reaksjon.
Jeg ordner og ringer og prater og forsøker å gjøre godt der andre har gjort en mer enn slett jobb, men føler ikke at jeg strekker til på noen måte.
Og plutselig er det en ny dag, som jeg bestemmer meg for å nyte, virkelig nyte i fulle drag, og så skjer det noe som..
Og det var den dagen.
Men jeg er glad og takknemlig for at jeg fremdeles kan være til nytte her i verden.
Det er en gave å få føle seg nyttig.
Så får heller tida rase avgårde, mens jeg lever og koser meg.