Privat og personlig

Nå er Katta blitt inneomnattakatt. Så prosedyren er omvendt om morran. Kjerringa går litt i surr og går i dusjen noen ganger før hun slipper Katta ut til sine nødvendige ærend. Men da sitter Katta og jamrer gudjammerlig til hun endelig blir forstått.
Men Kjerringa skjerper seg vel etterhvert,
Leste en uendelig sørgelig historie om en hund som blir glemt og oversett og til slutt levert på et omplasseringssted, der den aldri blir omplassert. fordi den er for gammel, men isteden får en siste sprøyte.
Denne hundens trofasthet grenser til selvutslettelse, og den kaller seg selv en kjærlighetsslave.
Nå nærmer det seg jul og den store familieværesammenhøytiden drar seg til. Rundt omkring sitter det mange ensomme mennesker som er oversett og glemt. Mye p g a at de ikke har familie, men også fordi familien har mer enn nok med seg selv, om de ikke skal ta vare på den inkontinente gamle pappaen eller mammaen eller tanta eller hvem det måtte være,  i jula som de har designet rundt sin lille innerste familiekrets, kjernefamilien Og .helsevesenet er blitt så skåret inn til beinet at de blir "glemt". Hjemmesykepleien kommer farende inn, gjør sitt hokuspokus og farer ut igjen før døra omtrent har rukket å lukke seg etter dem på inntur.
Det finnes også mange unger rundt omkring som gruer seg som hunder til denne største av alle høytider. De har en mamma eller pappa som så gjerne vil lage en fantastisk jul for dem, men som bare må ta seg en fest med kompisene først, utvidet julebord liksom. Og det varer som regel langt inn i jula. Ungene håper at denne jula skal bli annerledes, men vet inne i seg at den sannsynligvis ender med at juletreet blir kastet ut på selveste juleaften, sammen med dem selv og som regel mamma. Fulgt av forbannelser og slag og spark.
Jeg vil ikke utdype mer, men har en bønn til alle som har en tendens til å drikke jula inn og har vanskelig for å stoppe., nå når vi går inn i den søte adventstida med alle julebordene og fristelser av alle slag:
Ta vare på ungene og hundene deres,  De er så mye mer verdt enn allverdens fest og fjas.
Og de har bare deg og stoler på deg hver gang du sier at dette skal aldri skje igjen. De elsker deg betingelsesløst og er uendelig lojale.
Ta vare på dem, så slipper du kanskje å sitte alene julaften når du blir gammel og hjelptrengende.
Katta er kommet inn igjen og sover sin yndigste kattesøvn.

Rosablogg

Katta var inne i natt. Hun snek seg sågar til å overnatte i Kjerringas stol. Men det var henne vel unt, for det er svinkaldt ute, En rask tur rundt husveggen i morges. Så inn og så mat og sove i egen stol.
Kjerringa gikk i sine egne tanker og enset lite rundt seg, annet enn kaffekoppen og knekkebrødene.
Jeg leste nemlig, som vanlig, Magasinet Dagbladet igår. Der var det en artikkel som både forbauset og forundret meg.
Den handlet om de såkalte Rosabloggerne.
Unge jenter og kvinner som har sine veletablerte blogger der de kunne tjene opptil 100000 i måneden !
Hva de skrev om ? Ingenting, absolutt ingenting. Eller noe var det jo selvfølgelig, men ikke noe som var viktig verken for miljøet eller verdensfreden eller menneskeheten som sådan. Men rett og slett om sminke og klær.
Det skremte meg.
De fikk gratis klær og sminke og tok faste priser pluss moms for å markedsføre produkter (klær og sminke) gjennom bloggene sine. De hadde opptil 12000 treff/søk pr dag på sidene sine.
De reiste gratis rundt i hele verden for å markedsføre produkter (klær og sminke) for designere, klesbutikker og andre.
Og de uttalte i intervjuene med Dagbladet at de ikke tenkte å redde verden, underforstått bare selge seg til høystbydende.
Tenker på min ringe,  ubetydelige blogg, der jeg har maks 40 treff pr. dag.
Grunnen er sikkert at folk ikke vil høre om elendigheten, politikken og. urettferdigheten som ikke rammer dem selv. De vil ha glam og glitter, overfladiske betraktninger, tant og fjas.
Kanskje jeg skulle hive meg på Rosabloggernes tog og begynne å markedsføre forbruksting som er mer interessante for folk, ikke forsøke å redde verden. Det kommer det aldri noe særlig mye penger ut av.
Ingenting, for å være helt ærlig.
Men så slår fornuften inn.
Jeg vil forsøke å redde den bittelille delen av verden som jeg kan. Jeg vil gi noen få, kanskje bare 40 pr. dag, og de fleste av dem er familie og venner, noe annet å tenke på enn sminke og klær. hver dag. Jeg vil plage dem til de tenker seg litt om før de nedvurderer sine medmennsker, kjøper nye saker uten å trenge dem eller tenker over hva politikerne egentlig mener når de sier dette eller hint.
Kan jeg redde en liten del av mitt  mikrokosmos av verden, så skal jeg være fornøyd.
Og jeg kan ikke fri meg for å dra tankerekken litt videre:
Tenk om alle disse Rosabloggerne kunne bruke litt av sin innflytelse til å komme med noe fornuftig av og til, innimellom all sminken og klærne ? Tenk for en påvirkningskraft de hadde hatt !
Katta er bare glad for at hun slipper å gå ut i alt det hvite, iskalde,. For ikke å snakke om at hun gir katta i både sminke og klær.

Huskeboka mi

Det er surt om morran. Katta er utrolig rask inn gjennom en smal åpnig på verandadøra som man kunne vedde mye på at en katt ikke skulle klare å åle seg gjennom. Men hun ser barskankene til Kjerringa og skjønner nok at her står det om sekunder før døra går igjen.
Den gjør jo aldri det før katta er velberget innenfor, men det er kaldt å stå i bare legger og kjenne isvinden piske mot den nakne huden.
Nå er alt fred og fryd. Veden knitrer i ovnen, nyhetene er på TVen., kaffen nytes sammen med knekkebrødene med heimelaget Lofotpostei. Livet er faktisk til å leve og vel så det.
Og idag skal jeg innover og pynte til jul på Museet. Gleder meg som en unge. Fikk beskjed i går om at det var kaldt inne på museet, så jeg måtte kle meg godt.
Jeg stiller derfor med ull  fra innerst og utover.
Så gjennom "Boka" mi idag. Det man i gamle dager kalte den 7. sans.
Det har vært et travelt år og fremdeles er boka fyllt godt opp urover. Med saker og ting jeg skal være med på og med saker jeg skal gjøre og huske på.
Hvordan klarte folk seg uten før ? Kan ikke huske at min bestefars 7, sans, som han alltid fikk på Samvirkelaget til jul nneholdt noe som helst, bortsett fra noen regnskap bakerst. Eller pappa sin 7. sans. Han elsket å skrive opp kjørelengde og hvor mye han hadde kjøpt  bensin for. Sånne regnskap finner jeg overalt etter han. Men ingen gjøremål, ingen bursdager, ingenting de måtte huske ågjøre eller kjøpe.
Bestemor og mamma hadde ingen 7. sans i det hele tatt.
Men alle gjorde jo noe hver eneste dag. De husket bursdager. De laget til jul. De gikk i fjøset og stelte og melket dyrene, de pløyde, gjødslet og sådde markene når det var tiden for det. De satte potetene til rett tid,   og tok de opp når de skulle. Alt ble gjort uten hjelp av noen "huskebok". Mens vi idag skriver side opp og side ned over ting som må eller bør gjøres, huskes, kjøpes inn o.s.v.
Hadde de utrolig god hukommelse den gangen, eller færre saker å huske på ?
Jeg kan ikke tenke meg at min bestemor eller bestefar et øyeblikk var i tvil om de hadde tid til å gå på besøk eller motta besøk eller gå på møter hvis de ville. Mens vi må se i boka vår for å se om vi har plass for en avtale til. Om det passer innimellom allle de utrolig viktige gjøremålene våre. Og vi må for Guds skyld ikke dobbelbooke, som det heter. Som om vi skulle være en viktig bedrift som ikke kan bestemme over tida vår selv ? Og nå snakker jeg om fritida. Jobben må man jo gå på og være X antall timer. Men vi har jaggu klart å overorganisere fritida vår også.
Så vi kan være spontan bare vi får sjekket med huskeboka først.
I dag er det i alle fall 1. søndag i Advent ifølge boka.
Og Katta gir som vanlig katta i stresset og boka mi, hun sover på sine stripete ører.

Om tilgjengelighet

Det er så surt ute om morran, og resten av dagene også, at Kjerringa vurderer sterkt å binde opp halen på Katta, slik at det blir minimalt med kuldeinnslipp når hun skal inn og ut.
Men Katta kvier seg i det lengste for å gå ut i nødvendige ærend når hun først er kommet inn, så foreløpig beholder hun halen som den er.
Ovnen står og sender ut sin velsignede varme, så vi fryser ikke inne, verken Katta eller Kjerringa, tross store temperaturfall i utetemperaturen og  flere varslede underveis.
Så livet er enkelt og greit i heimen.
Men så ble det litt vanskeligere, for jeg skulle sende inn en søknad om midler fra, hold dere fast, here we go: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet Same- og minioritetspolitiskavdeling Oslo Dep.
på vegne av vår lille Mulrinasjonale kvinnegruppe her i Horten. Vi er så blakk at det støver rundt oss. Men når man er blakk, da blir man kreativ. Så vi har vært på tiggerrunde hos byens banker, kommunen og det neste blir humanitære organisasjoner her i byen, for vi mener at gruppen vår er liv laga i disse ulvetider. Den er først og fremst et sted der kvinner fra hele verden kan møtes og utveksle erfaringer om kultur, barn, mat og  få fortelle sin egen historie, Og det er så mange historier som fortjener å bli hørt, og så mange kvinner som fortjener å bli sett. Hos oss blir alle hørt og sett, hele tiden. Det hjelper utrolig på integreringa. Og det gavner hele samfunnet.
Drømmen er at kvinnene skal bli stolte, selvhjulpne og likeverdige med sine menn og oss andre. Eller rettere sagt føle seg likeverdige. Det er der mye ligger i en god og vellykket integrering.
Så det driver meg fremover og driver meg til tigger på vegne av mine medsøstre, selv om jeg må sende søknader til Fornyings., administrasjons. osv. For det er verdt det,  og fordi de fortjener det.
Og Katta fikk Leieboeren på besøk, så hun er i sin egen lille kattehimmel.

.

Så bitter kold blæser nordenvinden..

Katt trives i kattehuset, hun er litt mindre frenetisk med kloringen på vinduet om morran. Men Kjerringa synes det er surt og kaldt og stå opp fra den deilige, varme senga.
Idag måtte jeg ut i byen i noen nødvendige ærend, og hutret meg mellom de forskjellige stedene.
Men jeg får tenke på at det bare er litt over tre måneder til tulipanen begynner å stikke sine små grønne bladspisser opp gjennom jorda, i beste fall.
Så for å få et snev av spiring og vårfølelse har jeg svibler og amaryllis som skal blomstre til jul.
Jeg føler at denne tida er viktig å komme seg gjennom uten å  få for store depresjone og nedturer.. Se fremover, lage hygge rundt seg, tenne lys, møte venner, planlegge julen
Et gammelt ord sier at  - Fattigmanns trøst er å trøste seg selv -
Jeg tenker på alle de som er ensomme i førjulstida og i jula. Jeg har en stor klump med familie som jeg kan oppsøke når det blir for stusslig å være alene, så jeg føler meg veldig priviligert. Jeg har Leieboeren, jeg har venner. Og jeg har Katta.
Tenk om alle i heile vide verden hadde det så godt som meg !!
Når det er så hustri og kaldt og det blåser nordavind fra alle kanter, tenker jeg på en sang som bestemor brukte å synge.
Så bitter kold blæser nordenvinden. I stuen sitter de tvende små. Akk deres mamma.... og så noe om at hun er død, og at faderen er ute på krogen og de fryser og fryser, for de har ingenting å legge i ovnen, og ikke har de mat heller, for deres hjerteløse fader hadde drukket opp alle pengene, og nå var det snart jul.
Jeg kan huske at jeg gråt av medfølelse og takket Gud for at jeg hadde det så godt med bestemor og bestefar som passet på meg og aldri kunne finne på å gå på Krogen, hva nå det var for et skrekkelig sted. De gikk i fjøset og stelte med dyrene, og jeg fikk være med. Vi hadde varme i ovnen og masse deilig mat og siladråppe. Det var nysilt melk, rett fra kua.
Og i morgen skal familiejentene møtes hos den som har størst kjøkkenbord og sy kjøttruller. En tradisjon i vår familie fra bestemors tid.  Jeg gleder meg til å møte de andre, små og store. Og det er noe med det å sitte sammen og gjøre sånne saker som kvinnene i vår familie har gjort i alle år. Jeg føler at vi blir voktet på. Om vi har nok kjøtt i rullen, så den blir fast og fin, om det er riktig forhold mellom salt og pepper og løk, Og om surringen vil holde når rullen skal kokes lillejulaften.
Og ingen unger i vår familie behøver å fryse eller sulte eller vente med skrekk og gru på en far som kommer sjanglende fra Krogen og ødelegger jula for dem.
Det er en stor trøst. Og det er bra.
Katta har også det hun trenger av mat og varme.

Hvite persienner

Leieboeren slapp inn katta kl 6 i morges, og hun kom strake veien opp i senga og ansiktet til Kjerringa, malte og strøk værbustene sine under nesa til Kjerringa så hun fôr opp av sin søteste skjønnhetssøvn og kommanderte Katta ut av soverommet. Og Katta lystret, merkelig nok. Så de sov begge  til klokka nærmet seg 9. Men da var det opp og hoppe. Fyre i ovnen, sette på kaffen osv.
Dagen var igang.
Sola skinte gjennom upussede vinduer, og alt var ved det gamle i heimen.
Men jeg hadde en plan.
Jeg hadde kjøpt hvite trepersienner som Leieboeren hadde lovet å sette opp for meg.  I samme farta pusset jeg vinduet både innvendig og utvendig, så sola glitret gjennom det.
Trepersiennene kom opp, blomstene kom på plass, og så kom jula til det vinduet. Og så er det bare resten av huset igjen.
Og jeg skal flytte rundt på møblene, slik at ovnsvarmen blir maksimalt utnyttet. Det er jo meldt fimbulvinterkulde utover. Gnallerfrost som vi kalte det  nord i landet.
Veden er pent stablet i kjelleren av mannskap fra Bastøya tidligere i høst, så nå kan bare Kong Vinter komme for min del.
Men jeg tenker på alle de stakkarne som lever på gata i Oslo og andre store byer, enten av eget valg eller av nød, og jeg tenker på tiggerne, norske og utenlandske som sitter i iskulda med sin kopp foran seg.
De gir ingenting, de bare ber om hjelp. Enten er de sendt ut av s k øst- mafia eller på eget initiativ. Uansett så er det en skam at folk i den vestlige eller østlige verden må tigge for å opprettholde livet til seg selv og sine. Så et program på NRK2 i går. Det handlet om barn fra Romania som ble HIV smittet av helsepersonell på sykehus og barnehjem i forbindelse med  vaksinering, der det ble brukt samme sprøyte på mange barn. Mange av disse barna er døde nå, men ca halvparten lever fremdeles under de kummerligste kår.
Og når man tenker på at Schauschesco og hans familie levde i den største luksus, og lot disse barna dø for å få mest mulig selv av alt hva livet kan gi. er det med en vond smak i munnen.man går forbi disse stakkars hutrende menneskene som sitter rundt omkring i sentrum av byen og tigger om en almisse. De fleste er analfabeter og kan ikke kommunisere på annet enn sitt eget språk. Bortsett fra et bedende Madam eller Mister,  mens de rekker fram koppen sin.
Jada, de blir sikkert utplassert der hver morgen av noen bakmenn som tar nesten alt de måtte få inn iløpet av en dag, og jada, de er slitsomme bare ved sitt blotte nærvær-
Det aller tryggeste er å ha de innenfor TVruta, da slipper vi å forholde oss til nøden lenger enn programmet varer.
Neste gang skal jeg ikke gå forbi, men legge en slant i koppen deres. I takknemlighet for at jeg er født og lever i verdens rikeste land.
Og den stripete pelsballen ligger og drar seg i stolen sin og slipper å tigge om noe som helst.

En deilig dag

Katta har funnet seg tilrette i det lille kattehuset sitt, så hun var seint inne idag, Og Kjerringa hadde det travelt, for hun skulle være med venninne til Tønsberg, så det ble litt kolllisjon, men alt ordnet seg tilslutt. Katta fornøyd, og Kjerringa kom seg avgårde i en sur, iskald vind. Men i bilen var det trivelig og varmt.
Venninne skulle en tur innom VSS, og der er det  blitt umulig å komme seg inn hvis man ikke liker å gå inn gjennom det forb...... svingdøren. Tidligere var det en vanlig dør ved siden av der man kunne gå inn og ut, men den var stengt. Av branntekniske årsaker. fikk jeg vite.. Hallo, er det ikke omvendt i den normale verden? Nødutganger er åpne for at folk skal komme seg fort ut og inn. Neida, VSS er noe helt spesielt på den måten også.
Hater det stedet.
De har satt dype arr i sinnet mitt, samt ødelagt et øye.
Men jeg gikk en omvei gjennom Akuttmottaket, så jeg kom meg da inn og satt  trofast og ventet på  min venninne.
Jeg var glad da vi kunne forlate stedet uten nye sår, verken på kropp eller sjel.
Men som plaster på mine mentale arr, hadde min skjønne venninne forberedt en herlig overraskelse til meg. Hun kjørte rett utover til Sofies Villa på Teie. Jeg har aldri vært der, bare hørt masse fint om denne butikken.
Det var som å komme inn i en interiørhimmel. Der var alt som jeg elsker å fylle heimen min med. Vakre klær i pudderfarger, Madonnakort, Rosestickers, servietter med roser, deilig dufter, Hjertekranser, hjertekjoler og -smykker.Et sted man ikke forlater uten dype sår i lommeboka. Og det er det vel verdt.
Etterpå kjørte vi til Munchs Kafe i Åsgårdstrand og koste oss foran peisvarmen med hver vår kjempekopp med sjokolade med krem og krabbelurer til.
Det var en deilig dag, begge var skjønt enige om det.
Og Katta hadde ligget inne i ovnsvarmen og sovet hele tida, så hun var veldig fornøyd.

Lokalhistorisk Senter

Igår laget Leieboeren et lunt hus til Katta. Deilig seng foret med tykt pledd og saueskinn inne i lille redskapsboden. Hun virket ikke overbegeistret da vi viste henne bekvemmelighetene.  Men ut måtte hun igårkveld,  Allerede kl  7 i morges begynte hun å hyle og ville inn.
Kjerringa dro dyna over øret og sov videre en stund til. Men kattehylene gikk tilslutt gjennom marg og bein og vinterdyna.
Og så var dagen igang. Kjerringa satte på kaffen og fyrte i ovnen før hun gikk i dusjen, så da hun kom ut var det lunt og varmt i heimen, og det var bare å ha kaffe på kjelen.
Jeg gjorde meg klar til å dra på Lokalhistorisk Senter idag. Uansett hvor surt det er ute. Inne blir jeg møtt av varme og smil.
Idag tenkte jeg å begynne å gjøre klar til julepyntinga til søndag.
Det er så spesielt å lete fram julepynten fra gamle dager som har pyntet opp i et titalls Hortenshjem så langt tilbake som kanskje 100 år. Mange har kommet innom med gammel julepynt og levert i vår varetekt. Og det er med nesten andakt jeg plasserer disse klenodiene på treet og rundt i museumsstua og kjøkkenet.
Det er som å pynte til jul for minst 50 år siden i bestemors hus.
Håper mange kommer innom på Karl Johan Verns juletilstelning helga 11. og 12. desember. Da skal  hele området være stivpyntet til jul.
Men idag skal jeg kose meg med planlegging og tilrettelegging sammen med alle de andre glade entusiastene.
Katta sover mens den sure vinden blåser gjennom ovnen og holder fyr i veden.

Vintermandag

I morges var det kaldt for katteskinnet. Hun kunne ikke komme seg fort nok inn i stuevarmen. Kjerringa tenker at det er enda et godt bevis på at dyrene trenger sin egen pels i disse ulvetider, for å si det enkelt.
Gjengangeren hadde en lite spørreundersøkelse i dag på nttsiden. Type: Er du glad for at vinteren er kommet ?? Det var ca 61 % som ikke følte seg det minste glade for å gå rundt og fryse et halvt år fremover. Jeg hører til de . Flertallet.
Men nå er det ikke så enkelt at det er noen form for demokrati på det området. Selv med en klar overvekt av stemmer kan vi heller ikke stemme ut vinteren. Den har lagt sitt isteppe over oss nå.
I nordlige strøk, der jeg kommer fra, hadde vi noe som vi kalte Kakelinna sånn rundt disse tider før jul. Da kom det en mild føhnvind fra sørøst og gjorde luften varm og underlaget speilglatt. Vet egentlig ikke hva jeg foretrekker. Et stødig snøunderlag der støvlettene får godt tak eller uberegnelig glarholke, som vi kalte det.
Husker at vi laget lange sklier ned skolebakken, der det ble brukt vann for å gjøre den ekstra glatt. Og så tok de modigste rennafart og så var det om å gjøre å stå på beina hele sklia ned. Det var skummelt den gangen. Vi minste brukte en pappbit under buksebaken, det var lenge før akebrettenes tid.
Idag hadde jeg vel knapt turt å gå i nærheten av den speilglatte innretningen.
Man blir reddere ettersom årene kommer snikende på. Inni seg føler man seg ofte som ei ungjente, men speilet sier noe helt annet.
Det er da man lurer på hvor alle disse årene har gjort av seg ?
Det var jo omtrent igår vi sklidde ned skolebakken ??
En god ting å tenke på er at det er ganske nøyaktig 1 mnd idag til "sola snur. Og da er det ikke lenge til våren og varmen.
Katta gidder ikke å lee på et øyelokk av mine betraktninger. Hun vet hva det vil si å fryse seg gjennom en kald førjulsnatt.

Årets første

Katta fikk en sjanse til å være inne i natt, men hun insisterte å ligge  i senga til Kjerringa, så Kjerringa måtte lempe henne ut i stua og lukke soveromsdøra. For katt og kjerring i samme seng  er ikke den helt store hiten for Kjerringas nattero. Da blir det host og nys og allmen  vantrivsel.
Det ble nattero i heimen til klokka fire, Da begynte Katta å skrape frenetisk på soveromsdøra. Og så var det bare å  komme seg opp og slippe henne ut. Men ingen katter fryser ihjel i -2, så hun får nok fortsette å være utekatt om natta en stund fremover.
I morges kom hun inn som om ingenting hadde skjedd . Og det hadde det jo heller ikke. Bare litt misforstått kjærlig omsorg fra Kjerringas side.
Og i dag er dagen for familiejulebord på Grand. Ikke alle kunne komme, men vi blir en flokk på 11 personer med smått og stort fra begge sider av fjorden som skal gasse oss i bordets gleder mens vi skravler og slarver og koser oss.
Jeg vet ikke om sånne utskeielser er helt politisk korrekte, men en sånn dag unner vi oss det ihvertfall.
Det er en tradisjon som har vedvart i over tjue år i vår familie. Og tradisjoner er verdt å ta vare på i disse ulvetider.
Hva har vi igjen dersom familietradisjonene blir borte ? Dersom gleden over å møtes forsvinner ? Dersom vi ikke en dag i året kan legge alt tilside og bare være der for hverandre ? Ingenting. mener jeg. Familien er de menneskene som kjenner deg best, som elsker deg sånn som du er på godt og vondt, som kan bli rasende og forbanne deg langt inn i det heiteste med visse mellomrom, men som takker for at du er der likevel. Det er de  du kan øse frustrasjoner og bekymringer utover. Men som uansett er der for deg når ting går galt og verden butter imot.
Til familien kan du komme uansett. Kan man så hjelper man. Blir man avvist, så prøver man igjen og igjen..... og igjen.
I en gammel film som heter Love Story, sier heltinnen til helten når han har vært jævlig og vil be om unnskyldning:: - Love means, you never have to say your sorry -, Du blir forstått fordi du er elsket.
Det er familie.
Så idag er det julebord med familien, og jeg gleder meg. Finklærne ligger klare, taxi er bestilt- Alt er klart til å få en koselig søndag i en grå førjulstid.
Og katta sover allerede  i stolen sin.

Frieri

Kjerringa vurderer å la Katta være inne om natta. Det begynner å bli kaldt for den lille pelsballen. Leieboerens forslag om å innrede et lite varmt kattehus ute, vil kanskje resultere at andre frysende pelskledde kommer og jager henne ut i kulden der også. Så resultatet blir nok at hun får være inne om natta og heller ta seg småturer ut iløpet av dagen.
Det er spådd Fimbulvinter og kuldegrader ned mot 25. Det er kaldt her nede, med nordavind fra alle kanter i form av en iskald trekk fra Nordsjøen, feiende opp gjennom Oslofjorden.
Jeg har opplevd kulde før.
Den vinteren jeg jobbet på Svalbard, hadde vi en kuldeperiode med nedi 50 blå. Det var kaldt, det.
Dumme jentungen skulle jo være fin, så jeg kledde på meg nylonstrømper og ellers varme klær oventil og dro sammen med de andre gærne jentene ned på Huset en lørdagskveld. Det endte med at nylonstrømpene frøs fast i leggene mine og forårsaket store hudproblemer, som jeg sliter med fremdeles når det blir for kaldt. Men jeg lærte i alle fall en ting av den galskapen. Å kle meg etter været, uansett hvordan jeg blir seende ut.
Og nå kjølner det til nede på Rådhuset også. Det drar seg mot kommunevalg til høsten, og alle partiene skal vise hvor flinke de er til å få satt opp et budsjett der ditt og datt skal spares, mens ditt og dtt skal kuttes. Men uansett. de har ikke mer å rutte med,  noen av dem. Nå er det viktig å kle seg etter været og ikke forfryse leggene, for det kan få fatale konsekvenser.
Noe som forundrer meg i f.eks. Høyres budsjettforslag, er at en vanlig ansatt i administrasjonen har så mye som en halv million i årslønn ? Er ikke det litt mye, eller er det pensjonen min som er lav ?
Men et enkelt regnestykke sier meg at 66% av 500000 skulle gi meg en pensjon på 330000, og jeg ligger laaaangt under det tallet. For ikke å snakke om hvis jeg hadde jobbet i personalseksjonen. Der utgjør ett årsverk 628000. Ikke rart at kommunen er satt under administrasjon., med de lønningene og den topptunge administrasjonen. Føles som om de sitter og flirer av oss vanlige folk.
De har i alle fall kledd seg etter været, for ikke å snakke om at de har snudd kappen etter vinden. De sitter nok trygt og godt, for kommunen kan jo ikke si opp folk, bare omplassere med samme lønn.
Dermed var vi like langt, Høyre.
Men fatt mot, det er ennå lenge til valget.Og det kommer mange flere budsjett som skal plukkes fra hverandre og analyseres før vi sauene går til valgurnene og forhåpentligvis har tenkt oss godt om før vi slipper stemmeseddelen nedi.
Og katta gjør som hun pleier på denne tida av dagen, hun sover..

Regnefeil

Katta kom inn i varmen og koser seg som bare en katt kan.
Kjerringa derimot kjente at blodtrykket steg da hun hutrende hadde hentet Gjengangeren i postkassa og satte seg ned for å finlese den.
Vår kjære, høyt lønnede Rådmann hadde klart å regne over 18,9  mill feil på driftsbudsjettet for 2013/14.
På toppen av det hele skyldte han på et regneark.
Hr. Rådmann, det er mange, mange år siden en kommunalt ansatt og andre udugelige mennesker rundt om kunne skylde på datamaskinen når de selv hadde gjort en feli, Eller ikke gjort jobben sin.....og slippe unna med det. Vi trodde at datamaskinene var noe merkelig som levde sine egne liv og lagde krøll i ellers sirlige opplagte systemer og rutiner.
La oss ta den biten en gang for alle, og bli ferdig med den myten: EN DATAMASKIN KOMMER UT MED RESULTATET AV DET SOM BLIR TASTET INN I DEN , KALLES INPUT.
Sa mitt neste spørsmål blir;: Kan noen gi den mannen et datakurs, en mer moderne kalkulator eller en penn slik at han kan skrive ned tallene på et papir og  bruke hodet.
Hva er det han er betalt, for ikke å si overbetalt , for ?? Ja, riktig, for å regne ut budsjetter. Har kommunen ansatt en mann som har Lite Godt i matte som rådmann?
Dette er ikke godt nok. Man kan ikke regne feil på nesten 19 millioner, ha 1 mill. i lønn og slippe unna med det.
Et eventyr fra H,C Andersen beskriver dette veldig godt: Keiserens nye klær- Et maktmennske som tror han har verdens flotteste klær på seg, men som egentlig er naken, avkledd.
Det må et uskyldig barn til for å sette ord på det.
En annen ting er jo den totale mangelen på kvalitetssikring der nede i vårt rådyre rådhus.
Hvor mye rot skal vi som innbyggere i denne lille byen tåle ?
Rull han og andre udugelige middelmådigheter der nede i tjære og fjær og jag de fra byen.
Et regneark, hahahaha
Og på toppen av det hele skal han vel kutte ytterligere i et fra fø magert helsebudsjett.
Katta sover og gir som vanlig katta  i menneskers rot og feil og kleine unnskyldninger.

Brårudåsen Lindrende reddet ?

Etter de vanlige morgenrutinene for Katta og Kjerringa, inkludert en liten boks kattemat til forstnevnte, kunne jeg sige ned i stolen med kaffe og Gjengangeren. På forste side med fortsettelse inne i avisen sto en overskrift som gledet meg og gjorde hjertet mitt varmt.
Politikerene forsøker å redde Lindrende Enhet på Brårudåsen.
Inne i avisen leste jeg at det skulle søkes om assistanse fra SIV for å få beholde de fire plassene som de er og ikke omdanne de til vanlige sykehjemsplasser.
Dette velger jeg å se på som en seier for oss som  bor i Horten. Alle oss som har skrevet under, snakket med noen, opprettet Facebookside, skrevet utallige innlegg i Gjengangeren, iberegnet meg selv med min lille blogg. Vi kan alle klappe oss selv på skuldra for denne nesteseieren og håpe på at vi om ikke altfor lenge kan feire en hel seier for de fire plassene på Lindrende enhet på Brårudåsen. Nærmere kommer vi ikke himmelen her i Horten, Med alle englene der oppe som hver dag og natt utfører sine små mirakler ved å gjøre en tung tid for pasienter og pårørende litt lettere. Kanskje får vi i julegave til evig tid de fire plassene ?? La oss folde hendene, krysse fingrene og håpe og be. For de er så utrolig viktige for oss alle.
I dag skal jeg i begravelsen til en tidigere kollega som måtte gi opp kampen for livet.
Helt skkert har hun og hennes kjære følt varmen og omsorgen fra englene på Lindrende Enhet.

|Naturvern

Kattas klør mot stuevinduet  skar iltert i Kjerringas ører, da hun kom ravende søvndrukken ut fra soverommet etter å ha sovet lenger enn langt fordi hun satt og så på en spennende film utover normal leggetid for ei gjektbrøten Kjerring.
Nåja verden går nå ikke av hengslene av den grunn, verken for Katta eller Kjerringa.
Etter mat og godprat til Katta, en rask dusj med etterfølgende mat, nytrukket kaffe og nytrykket Gjenganger til Kjerringa, roet alt seg ned. Gikta også.
Helt til jeg fikk lese om utbygginga av Gildehallen ute på Borrehaugene.
I første seksjon står prosjektleder fram og sier at det skal brukes gamle vikingeverktøy, som øks og pjål (en slags høvel) ved reisingen av hallen. Greit nok. Det bør kanskje gjøres på gammelmåten for å inngi troverdighet.
MEN, og det var nå jeg sperret opp mitt blå og brungrønne.
Forkjemper og frontfigur for Miljøvern i kommunen. Ragnhild Trosby, hadde oppdaget at utbyggerne hadde brent oljekanner sammen med en kvisthaug på tomta der gildehallen skal bygges.
Hvor troverdig er det ? De unnskyldte seg med at de kanskje hadde brukt olje for å få fyr på bålet, som de brant for å hindre andre fra å sette fyr på det. Hallo, hvor teite tror de vi er, egentlig.
Jeg for min del hater å bli behandlet som en sau i en saueflokk. Måtte i såfall være den oppfinnsomme Sauen Shaun.
Men her er det faktisk  store naturverdier som står på spill. Det er vel ikke for ingenting at vi blir oppfordret og pålagt å levere tomemballasje for olje og maling  til egnede avfallsplasser.
Er det mangel på informasjon i byggebransjen som gjør at de tar seg tilrette, eller er det for å spare/tjene noen kroner de gjør sånne miljøkriminelle ting.
Både  Politi , Brannvesen og  andre ansvarlige instanser ble varslet, men  brydde seg ikke om å rykke ut for å få slutt på svineriet.
Kan man utbe seg en forklaring ?
En ting var at det ble hugget ned et utall av trær på Borrehaugene for å skape utsikt fra Midgard.
Jeg var en av flere som stilte opp  for å hindre det. Vi knyttet gule bånd rundt stammene  på de trærne vi ba om skulle få stå. Ble vi hørt ? Nix.
Og  nå dette.
Hvor er de ansvarlige ? Er det bare Ragnhild Trosby og noen få ildsjeler til som bryr seg.
Og OBS, hun har bildebevis på at det var plastkanner som lå på bålet som avga gul   røyk og gasser. som er giftig,  både  for store og små kryp som ferdes og bor  i det som er igjen av skogen.
Nå må vi begynne å bry oss, før det ikke lenger finnes noe mer å bry oss om !!!
Katta sover i et saueskinn og er hinsides, men hun er jo bare en katt og er såre fornøyd med det.

Brårudåsen Lindrende

Etter at Katta var sluppet inn og foret, satte Kjerringa seg ned med Gjengangeren og kaffekoppen.
Alltid mye stoff til tanke og ettertanke der.
Nå ble det utbasunert at Horten ville få 5 millioner av den s k eldremilliarden. Så bra, tenkte jeg i min egen naive verden, nå slipper vi å legge ned Lindrende Enhet på Brårudåsen Senter. Og leste videre.
Jau jau, som min forlengst avdøde elskede bestefar sa når ting gikk riktig på skjeive, og han fortsatte - Nu går Skjærstad godt-,  Skjærstad var visst en liten dampbåt som trafikkerte alle småplassene innover Vestfjorden og Ofotfjorden. Og fyrbøteren der ombord var visst ikke alltid så edru at det gjorde noe. Fyringa på dampkjelene ble deretter, noen ganger skjenet holken avgårde i full fart med svartrøyken som et ullteppe etter seg, andre ganger var det såvidt den rørte på seg, derav ordtaket.
Dette ordtaket eller vandrehistorien rant meg i hu, da jeg leste at Ordføreren går ut og sier at de rundt 5 mill kunne kommunen bruke til å dekke deler av tidligere budsjettunderskudd.
 Jeg skal og vil for all del ikke beskylde vår kjære hr, Hontvedt for å ikke være tilstrekkelig edruelig, men her må han og Rådmannen  virkelig stoppe opp og  tenke seg litt om, for nå begynner ting å gå  vel mye på skjeve her i byen.
Brårudåsen Lindrende avdeling har vært og er en himmelsk plass å komme tl når mennesker er kommet så langt i sitt livsløp at de trenger pleie, tilsyn og medisinering døgnet rundt.
I vår familie hadde vi for etpar år siden behov for deres tjenester. Og om man kan si at det finnes engler på jorden, så må mange av dem ha sitt tilholdssted på Lndrende avdeling på Brårudåsen..
Vi, familien, fikk komme og gå til alle døgnets tider. Vi fikk pynte rommet til min kjære søster med hva vi ønsket. Til jul fikk hele familien komme og bake pepperkaker. Vi fikk feire en rund dag der for en annen søster fordi vår syke, syke søster ikke kunne flyttes derifra. Vi feiret julaften der sammen med henne. I det hele tatt, det var ingen begrensninger for hvor langt de strakk seg for henne, og oss. De satte til og med inn en ekstra seng slik at hennes samboer kunne sove der om natta.
Så kjære politikere, ikke steng av Lindrende Avdeling ved Brårudåsen Senter. Ikke tenk tanken engang.
Alle familiene i denne lille byen vår vil før eller senere oppleve at de vil få behov for deres engletjenester.
Spar heller inn på Seminarer og reiser og bare Gud vet hva dere sender politikerne rundt på-
Idag har vi Interntt. Alle som kan lese og vil orientere seg om forskjellige prosjekter kan gå inn der og informere seg. På den måten sparer man masse penger. Garantert.
Katta har sett nok av mitt internettbruk til å vite det hun også. Selv en katt vet det .

Ingenting

Regn idag også og søkkvåt katt inn til morran. Hun åt og la seg tett inntil varmovnen for å tørke, før hun la seg og sovnet blidelig i stolen sin.
Kjerringa stresset med internet og telefonforbindelsen. Ringte Telenor. Modemet ble testet, telefonen fungerte, men ikke PC. Fikk dystre tanker om ny runde hos Reparatørdoktern. Men kom ad omveier inn for å skrive bloggen, så får jeg se om den blir publisert.
Det er helt utrolig hvor avhengige vi er av diverse dingsebomser i heimen.
Hvordan klarte folk seg før ?
Jeg husker den tida da bare mine besteforeldre hadde telefon i nabolaget, og vi ungene måtte gå med beskjeder til naboene hvis det var noen som ringte til dem. Damene på Sentralen visste nøyaktig hvem som bodde i nærheten av de som hadde telefon. Var det telefonbud, så var det bare å springe så beina gikk som små trommestikker over markene og til den naboen som ble tilkalt, for da var det alvorlig.
Og  idag blir vi desperate dersom ikke telefonen eller PC en virker.
Får se utover dagen om denne lille røde har sviktet igjen når bloggen skal publiseres.
Katta bryr seg midt i sin stripete rygg der hun ligger og purker og sover.

Førjulsstemning

Katta har snart klort hull på vinduet i stua, men hun blir hørt og kommer seg inn. Og det er jo det viktigste for henne.
Det er en gledens dag for oss alle. Hun, vårt alles symbol på frihet og demokrati, Aung San Suu Kyi, er endelig sluppet fri og kan tale til sitt folk og til resten av verden. Burmesere i eksil jubler og er begynt å glede seg til å reise hjem, endelig. Men det er mange hindre å forsere før det kan skje. Bl.a. må den ulovlige, sittende militærjuntaen trekke seg. Og det skjer nok ikke uten protester. Makt korrumperer og gjør mennesker blinde og døve for hva andre skulle mene og føle. Det gjelder i det store, som i det små.
I en liten gruppe kan det også være noen som hele tida må bli hørt og sett, ved å rope høyest eller,og  om ikke det hjelper, ved taus misbilligelse..
Og vi bruker hersketeknikker helt fra småskolealderen.
Vi hadde en lek i min barndom som het Konge på haugen. Den gikk ut på at en unge sto med ryggen til alle de andre, som sto i en gitt avstand fra "kongen". Han sto mot en vegg. Vi, undersottene, skulle bevege oss lydløst mot veggen. Kongen kunne snu seg når som helst, Og hvis vi var i bevegelse når Kongen snudde seg, måtte vi fryse bevegelsen., ellers var det ut. Den som klarte å komme seg først til veggen der Kongen sto, slå handa i veggen og rope konge, var ny Konge. Og spillet fortsatte med ny Konge til vi gikk lei av den leken.
Vi lærte tidlig at det var deilig med makt, men at man måtte være villig til å kjempe for den.
Verdens herskere har kjempet for makt opp gjennom årene, med store mannefall og mye blod har runnet i elvene og på slagmarkene.
Men det var førjulsstida jeg ville snakke,  og føle litt på.  Også der er det noen som mener at julemarsipanen kommer for tidlig, julenissene og pynten i butikkene og og på plantesentrene kommer for tidlig. At jula skal begynne første søndag i advent. At julebordene starter allerede i november, at ...... Ja, jeg vet ikke hva.
Men etter min  mening kan ikke  jula  bli for lang, for julete, inneholde for mye nisser og glitter og White Christmas og Hjem til Jul og alt som har det minste med jul å gjøre. Den første bittelille nissen har allerede sneket seg inn på kjøkkenet mitt. Han henger på en av skapknottene og minner jeg på den herlige tida vi har foran oss.. Mest er best i min verden.En minimalistisk jul er en anakronisme, en selvmotsigelse Jeg kooooooser meg med planlegging og innkjøp. Og jeg gleder meg til jul. For meg er det en lysfest. Et skille mellom høst og vinter og den vidunderlige våre, som i mitt hode starter tidlig i januar-
Jeg lar meg ikke styre og kue av maktmennesker, som tror de kan herske over oss, de siste entusiastene.
Og Katta gir selvfølgelig en god dag i hva jeg mener og synes. Hun oppfører seg nesten som ei dronning noen ganger !

 .

Aung San Suu Kyi

Kjerringa er så spent idag. Nyhetene på med en gang. Katta måtte klore litt lenge på vinduet før hun ble sluppet inn.
Men jeg var så spent på hva som skjer i Rangoon i Burma idag. Husarresten til Aung San Suu Kyi går ut i dag. Blir hun løslatt? Lar de henne slippe ut av sitt hjemmefengsel ? Eller finner regimet på en ny unnskyldning for å holde dette enestående, kloke, rettferdige, sannhetssøkende, søte lille  mennesket, som attpå til har fått Nobels Fredspris, innesperret ? Forrige gang var unnskyldningen for å fortsatte og holde henne isolert, at en amerikaner hadde brutt seg inn til henne. Hun hadde ikke gjort noe, men da så Burmas leder straks en konspirasjon, og utvidet husarresten med noen år igjen.
Nå har frihetselskende mennesker fra hele verden slått ring rundt huset hennes mens de holder hverandre i hendene og synger fredssanger. Det er rørende og gir meg troen tilbake på at det finnes mennesker som bryr seg der ute og som bryr seg om.
Nå kom det en melding om at hun blir satt fri kl 13 idag, norsk tid. Folk samler eg i gatene i Rangoon og venter. Vil Burmas fryktede leder sette opposisjonslederen fri etter nesten 20 år i "fengsel" ? Eller kommer det en ny unnskyldning for å holde på henne ?
Verden, de som er interessert i litt mer enn seg selv og sitt, holder formelig pusten, og håper.
En annen sak er om hun får leve lenge i frihet. Kanskje hun må flykte fra landet, Sannsynligvis. I Burma er hun en for stor trussel mot regimet.
Man kan gjøre seg mange tanker i denne forbindelsen. F.eks. slår det meg at hvorfor er sannhet så farlig? Hva er det som gjør at de s.k. varslerne, enten det er i lille Horten, de som varsler om overgrep, forfall, neglisjering  av gamle og svake, alt som er galt i kommunen eller de som varsler om større saker, som overvåkningen av norske borgere i Norge utført av gamle politifolk, på oppdrag fra USA, eller Wikileak som varsler om amerikanske overgrep både i Irak, Afghanistan og på Guantanamo ? Hvorfor skal vi finne oss i å bli styrt av gale, maktsyke og pengeglade ledere.
Hurra for Suu Kyi som er så farlig for sannheten.
Og Katta tåler litt nedfilte klør for en god sak. I alle fall sover hun borti stolen sin.

Rød Laptop, del 2

Katta syntes regnet var verre enn snøen, så hun var raskt inn i morges. Og da Leieboeren kom innom for en kopp kaffe og en prat, var hun helt i kattehimmelen. Hun kroet og ormet seg og stirret på han med kjærlige puseøyne. Det var hennes dag i dag.
Og det ble Kjerringas også.
Litt over kl 10 tikket det inn en sms på mobben om at min elskede, røde laptop var ankommet Expert og var klar for henting. Jeg var ikke sein om å kaste meg i bilen .
Det var som å få en uventet og etterlengtet gave da jeg fikk den tilbake. Jeg fortet meg heim, fyrte i ovnen og begynte å installere. Stakkaren hadde jo fått ny hjerne, så her var hele hukommelsen med bilder og dokumenter borte. Samt virusbeskyttelse og annen oppdatering som var nødvendig for å  vekke den til live igjen.
Og nå funker den. Hurra.
Første bloggen på 12 dager jeg skriver på den søte, lille røde.
Har ikke fått lest avisen ennå, så jeg har ikke så mye irritasjon å få ut.
Idag er det dagen for glede.
Og katta sover i stolen sin med et salig glis rundt kjeften. Kanskje drømmer hun om Leieboeren ?

Brevet

Katta er utrolig rask inn om morran. Jeg har såvidt en liten glipe i verandadøra, så åler hun seg inn med halen rett opp slik at jeg skal slippe å ha døra oppe lenger enn høyst nødvendig. Det er en meget klok katt jeg har.
Hun koser seg like mye som meg inne i husvarmen.
Avisen og senere på dagen, posten er to av høydepunktene i dagene mine. Men de siste tre ukene har ikke postkassen vært min venn. Jeg har gått og ventet på brevet, eller BREVET. Alle kvinner og jenter over 40 vet hva jeg mener.
Det har vært det siste jeg har tenkt på om kveldene før jeg sovnet : Kanskje det kommer i morgen, Kjære Gud la det være et godt brev !
Og det var det første jeg tenkte på om morran.
Jeg tenkte overhodet ikke på hvorfor det skulle ramme meg. Jeg tenkte heller , Hvorfor ikke meg, når det er så mange andre.
Jeg har svart belte i bekymring, men det tror jeg ikke at jeg er alene om i denne kvinneverden.
Jeg skulle vært der i vår, men feiga ut. En venninne bestilte ny time for meg i sommer, men jeg feiga ut. Så kom oktober, som er nå er blitt rosa, og alle går med rosa sløyfe for å støtte saken. Og jeg kvinnet meg opp. Bestilte time og  dro utover til avtalt time med annen venninne som moralsk støtte. Gikk gjennom en ikke helt behagelig prosedyre. Dro hjem og begynte å vente på brev. Den første uka gikk, jeg slappet litt av. Hadde det vært noe, så får man vel svar raskt ? Den røde postkassen min ble min største fiende. Jeg hatet å stikke hånden nedi den og fiske opp brev.  Til jeg fikk sortert dem og så at det ikke var BREVET som lå blandt dem. I helgene, 3 i tallet, slappet jeg litt av, for da er det jo ingen postombæring, men begynte å grue meg søndagskvelden. Aldri har tre uker gått så fort og så sakte.
Og så idag, var det der, BREVET. Jeg kunne ikke overse det eller glemme det eller brenne det.
Jeg åpnet det etter at jeg hadde fått matvarene inn i kjøleskapet.
Forberedt på det verste, men med en bønn på leppene. Og der sto det: Mammografibildene viste ingen tegn til brystkreft. Jeg kysset brevet, danset rundt, holdt på å tråkke på katta, for opp til Leieboeren og var så utrolig glad og lykkelig.
Jeg håper ingen i hele verden gjennomgår sånne kvaler for et skarve brev. Ingen !!!
Og en annen ting er jo at Brystsenteret/Kreftregisteret lar oss vente i 3 uendelige, lange uker på et svar. Hvorfor kan det ikke være en lege der som kan tolke bildene med en gang de er tatt ?
Kanskje vi skulle jobbe for det, jenter og gutter, for det angår sannelig dere også ?

Kåpa

Idag snødde det da katta hutret seg inn. Det var hvitt på bakken, og det fortsatte å snø.
Kjerringa hater vinteren, i allefall med det samme den kommer. Kan ikke tenke meg til at Katta er noen fan av den hvite årstid heller.
Men isteden for å syte og klage, tok jeg fatt på et prosjekt som jeg har hatt i bakhodet lenge.
Å sy om en fotsid, hvit ullkåpe til et mer moderne plagg. Kort foran og litt lengre bak.
Jeg hengte den opp på en henger, tok mål av hvordan jeg skulle ha den og satte igang å klippe. Det så bra ut. Jeg skiftet tråd i maskinen og begynte å sy. Jeg sydde og sydde. Tok meg en kopp kaffe innimellom og et knekkebrød. Og sydde videre. Jeg sattte røde bånd rundt alle kantene og laget et hjerte bak på kåpa av samme bånd. Kåpa fikk røde hjerteknapper til slutt.
Og nå henger den der i all sin hjertelige prakt, slik at jeg kan glede meg over synet.....og kose meg inderlig med tanken på at jeg skal ha den på når jeg går ut i morgen.
Gleder meg allerede. Dagens tekst må jo ha en moral også. Så det får bli at man alltid kan sy om en kåpe om været er for ufyselig.
Katta har kost seg med knapper og trådsneller og gjort så godt hun kunne for å lage uorden i sysakene. Men nå sover hun sin søteste pusesøvn.

Apparat påbegynt.....

Katta var mer frossen enn vanlig da hun kom inn i morges. Pelsen var ekstra fluffy, og hun tok seg en tur innom varmovnen før matfatet neste.
Det er blitt vintergrader, uten tvil.
Huskaldt og utrivelig.
Og meldingen fra reparatøren av Laptoppen  sier: Apparatet påbegynt, så det går nok ikke fullt så fort som Expertmannen mente. Og jeg fryser og hutrer. Fyrer i ovnen, men blir ikke varm fordi jeg må inn i dette uoppvarmede rommet for å sjekke FB og skrive blogg.
Så kan man jo spørre seg. Hvorfor MÅ hun inn og skrive blogg. Uinteressant vrøvl og tulleemner for de fleste. Jaja, dem om det.
På FB idag leste jeg en melding som straks fenget.
Det var en av mine utallige venner som spurte: Hvorfor skal det bare være sorg og elendighet i nyhetene. Vi trenger noe som kan muntre oss opp i vinterkulden. Og jeg er veldig enig med han. Mord er ikke nyheter. Det er en tragedie for alle det rammer, men for oss andre er det bare nysgjerrigheten som blir stilt. Hvem, hvor, hvorfor ?  Det samme med alle disse selvmordsbomberne og krigene og all annen  elendighet som vi føler oss små og maktesløse overfor.
Nei, gi oss noen gladnyheter.Eks.: Thon har delt ut sine milliarder til uteliggere og andre trengende, slik at de kan få et anstendig liv. Katta/Hunden kom tilbake etter lang tids og venting og leting og avertering og sorg og savn. Reparasjonen på bilen/tennene/vaskemaskinen ble ikke så dyr som forventet, fordi det finnes anstendige håndverkere der ute som kan hjelpe, og som ikke river det hvite ut av øynene våre samtidig. Det finnes rørleggere, elektrikere som kan gjøre en reparasjon uten at vi samtidig er nødt til å belåne huset til over pipa. Sånne ting. Hvor er alle gladnyhetene ?
Skal det bare være elendighet , slik at vi blir syke på kropp og sinn og forsvinner raskere, slik at vi ikke ligger samfunnet til byrde  i altfor mange år fremover?
Man kan jo lure mens man hutrer seg gjennom en ny vinter.
Katta er endelig blitt varm og sover som vanlig på denne tida.

O jul med din glede.......

Katta måtte nesten skrapes ren for rim da hun kom farende inn etter å ha  klort intenst på stuevinduet. Bilen var nediset. Og det er tydelig at naturen forbereder seg på dette kalde, hvite, ekle, som noen elsker og andre hater intenst. Fordi det betyr glatte fortau, større fyringsutgifter og utrivelige tilstander både ute og inne.  Det er mer enn tydelig.
Men for oss optimister betyr det også........snart JUL.  Den beste tida i vinterhalvåret. 
Jeg drømmer meg bort i interiørblader med juleting i. Det blir jo aldri sånn hos meg som det er i bladene: Lekker, avstemt og designet jul.
Hos meg er det tvertimot den gamle variasjonen som gjelder, more is more. Lag på lag med nisser og gammel og ny pynt. Et juletre som nesten segner under pynten. Masse røde lys. Og god, tradisjonell julemat på alle fat. Og rundt bordet sitter de jeg er glad i og som er glade i meg.  Vi spiser og koser oss, og åpner pakkene til kaffen med et nennsomt utvalg av julekaker. De samme fra år til år. Blant annet en absolutt stayer: Delfiakaken. Den har fulgt med fra min bestemors tid. En liten likør til kaffen unner vi oss også.
For ikke å snakke om Sølvguttene svakt i bakgrunnen mens jula ringes inn fra byens kirker kl. fem. Da er det jul.
Men før alt dette kan nytes i fulle drag, er det mye som skal på plass. Tradisjonene må følges, ellers blir det ingen jul.
Kjøttrullsying bl.a. Den foregår i november og omfatter alle jentene i familien. Vi samles hos den av oss som har best plass. Og lager en trivelig ettermiddag av det. Skravler, drikker kaffe, spiser og koser oss. Alt mens vi minnes de som ikke lenger er blant oss. Ikke trist, men på en god måte. Som om de er der og kikker over skuldrene våre  og sjekker om vi gjør det rett, sånn som de alltid gjorde det.
En annen tradisjon er familiejulebordet. Der er valgene dato og sted. Vi er over tredve stykker som det skal passe for, så forhandlingene er allerede igang.
Dette er den mest spennende delen. Men merkelig nok har vi alltid kommet i havn med det også.
Katta sover og koser seg uansett, bare hun er varm og trygg.

Katta og andre mennesker

Da katta kom inn i morges, var hun sur. Kjerringa hadde ligget og dratt seg til bortimot halv ti, og det var seint for ei sulten katt, som blei lempa ut i kulden og mørket tolv timer tidligere. Det er nok ikke så mye småkryp å meske seg på i Kattas nærområde lenger. Det har hun sørget for.
Men boksemat og kos og søvn ga henne nye krefter. Og da attpåtil hennes yndlingsperson, Leieboeren, kom på besøk, var dagen hennes reddet. Hun mol og ålte seg rundt på fanget hans før hun la seg ned med et salig uttrykk i sine gulgrønne øyne. Værhårene på katta stikker fremover når hun er fornøyd, ikke til hver side som til vanlig. Rett fremover. Det samme med ørene, de legger seg  også fremover. Skulle noen være i tvil om at Katta koser seg, så slår hun på kverna og maler og maler.
Vi mennesker skulle også ha hatt noen sånne mekanismer for å vise at vi koser oss. Vi kan smile, men som hos apene, kan det å vise tenner like godt bety at jeg er redd deg, du skremmer meg, men jeg prøver å blidgjøre deg med å vise tanngarden og dra opp munnvikene, eller som hos hundene, der det å vise tennene er en direkte trussel. Flytt deg. eller så biter jeg deg..
Så man kan aldri stole på et menneske som smiler hele tida. Et smil kan skjule onde hensikter. Man kan smile for å berolige "motparten" , slik at han eller hun slapper av og senker guarden. Og så kan  man  sette inn støtet, en ondskapsfull bemerkning eller noe som en vet svir i sjela til den andre.
Selv en klem kan være kunstig. Såkalt luftkyssing. Man kysser ut i luften på hver side av ansiktet til vedkommende. Ekkelt, synes jeg. Man kjenner forskjell på det og ekte vare, heldigvis.
Jeg må si jeg foretrekker den gamle, gode måten. At vedkommende sier ting rett ut, eller ber en dra så langt inn i det mørkeste av alle mørker, så de ikke engang kan nås med mobiltelefon. Samtidig som man i klartekst beskriver uretten som man mener seg utsatt for.
Det er ærlig og man vet hva man har å forholde seg til.
Da slipper man å lure seg grønn på hva man har sagt eller gjort eller ikke sagt eller ikke gjort mot vedkommende.
Tenk så enkelt livet ville vært da ?
Sånn som i Kattas verden. Freser hun og reiser bust, legger ørene flatt bakover og/eller "synger" ekle sanger, er hun rasende.
Men nå er hun bare en myk pelsball som sover og drømmer om ..Ja, ikke vet jeg.

En rød Laptop

Katta hylte og klorte på vinduet i stua da Kjerringa sto opp i rimelig lørdagstid.
Hun ble sluppet inn, åt som om hun ikke hadde sett mat før, hoppet opp i stolen, krøllet seg sammen til en gråstripet ball og sovnet.
Kjerringa hentet avisen, leste den fra perm til perm, drakk sterk kaffe, og begynte å tenke på dagens blogg-
Automatisk snudde jeg meg til sidebordet der den lille, røde alltid pleide å stå. Men selvfølgelig. Den var borte, til reparasjon på 5. døgnet. Og dypt savnet. Det er ikke det samme å gå inn i et uoppvarmet rom og kjøre igang den stasjonære, sette seg ned på en hard pinnestol og være kreativ.
Rart hvor avhengig man blir av enkelte duppedingser. Min avhengighet knytter seg til denne, lille røde designersaken, som jeg kjøpte i dyre dommer i et svakt øyeblikk. Den har fulgt meg trofast nordover og sørover og østover. Alltid der og opplagt på nye påfunn fra min side.
Men plutselig  ville den ikke inn på nettet. Jeg prøvde alle de velbrukte og vanlige måtene. Dra ut kontakter og koblinger, slå av  og ta sjokkstart. Flere ganger. Nix, den ville ikke inn på nettet eller inn på noe annet heller, for den saks skyld. Til slutt puttet jeg den i veska, kledde på meg og dro til min datapusher, Expert. Der er det som i den serien, Cheers. Der Norm og alle de andre kommer inn etter tur og blir hilst velkommen  med fornavnet. Trivelig butikk. Jeg har handlet alt som trenger strøm der i alle år. Helt siden de holdt til nede i Storgt. 12.
De er alltid like blide og hjelpsomme.
Det var med tungt hjerte jeg leverte fra meg mitt hjertebarn. De lovte å ta godt vare på den og sende den til en flink datalege som fikser alt.
Litt lettere til sinns satte jeg meg i bilen og kjørte hjem til et hus uten den røde. Jeg fikk abstinenser. Satt og strøk på underlaget (laptopputen), dro musa fram og tilbake over det., plukket med strømkabelen. Men det var tomt, tomt, tomt der den pleide å stå. Tenk om de ikke klarte å reparere den. Plutselig fikk jeg en sms.
Den oppga et nettsted jeg kunne gå inn og følge reparasjonen. Jeg så gjorde. Der sto det "Langtidsovervåking". Ikke noe mer. Herregud var det så alvorlig med den ?
Jeg skrev mine blogger, fejset etpar ganger i døgnet, men uten den helt store entusiasmen. Gikk inn på det rep.nettstedet igjen igår. Der sto det "Alle deler kommet". Like kryptisk. Jeg ringte til Expert. Der fikk jeg koselige mannen til å sjekke opp for meg. Og heldigvis. Det betydde at reparasjonen snart var over. Og jeg ville få min lille, elskede røde tilbake mandag eller tirsdag, klar for nye påfunn.
Takk alle dataguder. Jeg er begynt å glede meg til gjensynet.
Katta gir blaffen i hvor jeg sitter i huset, bare hun får sove ifred.

Politikk

Leieboeren slapp katta inn i morges, så det var bare for Kjerringa  å kreke seg opp, før hun kom opp i ansiktet mitt og begynte å stryke meg under nesen med værhårene. Grøss !!!
Været var vakkert. Fjorden lå nesten speilblank, så jeg kunne konstatere med mitt ene øye at det var og forhåpentligvis ble, nok en vakker høstdag.
Etter morgenrutinene, satte jeg meg ned med Gjengangeren og begynte å finlese den, som vanlig. Lite unngår mitt granskende blikk.
Jeg lærte å lese aviser da jeg jobbet i blekka for omlag 40 år siden. Og jeg elsker det. En dag uten aviser er en merkelig dag for meg.
Idag var flere spaltemeter viet budsjettet og en slags"høring", som hadde funnet sted med omkring 20 av Hortens borgere tilstede i kommunestyresalen.
Nå sies det at politikk er det umuliges kunst. Jeg får litt lyst til å vri det gamle ordtaket til : DE UMULIGES kunst. For uansett hva det ble spurt om eller bemerket, ble det fra rådmannens side replisert med et nedlatende eller unnvikende svar.
Hva er vitsen med slike høringer da ? Vi blir jo bare behandlet som en flokk sauer som kan jages fra skanse til skanse uansett. Eller for å fortsette faunametaforen: som melkekyr som skal betale for gildet vi ikke engang får være med på. Vi får bare presentert den enorme regningen og får attpåtil beskjed om å ta oppvasken.
I  stedet for å få millionlønninger, burde de jages fra byen. Og der jeg kommer fra het det  om sånne mennesker at de hadde frekkhetens nådegave.
De bevilger seg selv det beste på bordet, en millionlønning, og eter deretter opp restene alene, kaster ett og annet kjøttbein til sine tilhengere og beundrere, mens de hånler av oss som bor her og har rett til å vite hvorfor regninga er blitt så astronomisk høy.
Det verste er jo at de aller svakeste av oss skal dekke den. De som ikke  verken  har stemme eller kraft til å protestere. De minste og de eldste blandt oss. Skamme seg burde de, dypt og inderlig.
Katta gulper opp en hårball og forlanger å komme seg ut.

Fem nasjoner

Katta måtte ropes på flere ganger i morges før hun nedlot seg til å komme inn. Været var vakkert, og fuglene kvitret rundt omkring i trærne. Det var nok håpet om ei feit, fin fuglesteik til frokost som holdt henne ute, tenkte Kjerringa.
Men da Katta kom inn, hadde hun ingen forklaringer eller unnskyldninger til ei halvbekymra Kjerring. Hun kasta seg over matfatet som vanlig og gikk til "sengs" Minnet meg litt om en samboer jeg hadde en gang for mange år siden !
Jeg er fremdeles "høy" på den vellykka samlinga vi hadde igår i Multinasjonale Kvinnegruppe.
Det var min tur til å lage mat, og jeg hadde bestemt meg for å lage høstsuppe. Den består av mange forskjellige sorter grønnsaker, tilsatt  salt og pepper etter den enkeltes smak og gane. Til det serverte jeg varme rundstykker med smør.
Praten gikk livlig mens duften fra den kokende suppen bredte seg i rommet. En av to kinesiske søstre foreslo at hver og en skulle fortelle om seg selv og hvordan de opplevde det å komme til og bo i Norge. Alle fortalte, mens vi andre lyttet og kom med små  kommentarer underveis, slik kvinner gjør for å vise at de er med, lytter og er interessert. Alle, uansett norsknivå, måtte fortelle på norsk. Det ble mye latter og moro. Vi lo ikke av m, men med den som fortalte. Innimellom noen skrekkhistorier, som i ettertid ble morsomt. Som den damen som, sammen med sin familie, ble plassert på et asylmottak i Drevsjø. Lokalitetene var flotte, Ingenting manglet. Men det var en vinter med 55 kuldegrader. Og bilene på mottaket kunne ikke kjøre fordi oljen i hjullagrene, eller noe sånt, var frosset. De måtte kle seg som polfarere.Kun øynene  var bare, når de skulle gå og handle mat.  Øyehårene frøs til is. De tok det med godt humør. Tok det som en ekspedisjon og stabbet avgårde. For de slapp å bli konfrontert med kuler og soldater der oppe, bare kulde. Og den kunne de jo kle ute. De var lykkelige der
Men denne damen hadde begynt å tenke på at hva om strømmen gikk ? Boligene på Norges kaldeste sted hadde bare elektrisk oppvarming ! Det er nesten så man ikke tror sine egne ører. Nå gikk ikke strømmen, og damen med familie har bodd i Horten i 8 år etter den vinteren. Men tenk om ......
Det var mange fine og noen triste historier. Den mest imponerende kom fra den unge damen  fra Pakistan, som hadde bodd i Norge i kun 4 mndr. og snakket bortimot perfekt norsk. Jeg så at hun satt og gruet seg på forhånd til turen skulle komme til henne. Men hun fortalte at hun hadde gått på norskskolen hver dag siden hun kom til Norge, og vi var alle kjempeimponerte, for til og med gramatikken var perfekt.
Etterpå spiste vi suppe og koste oss og skravlet og planla hva vi skulle bruke pengene til dersom vi fikk noen kroner fra bankene i byen, og kanskje litt fra kommunen. Vi skulle kjøpe inn spill, brettspill. slik at vi kunne spille spill på møtedagene våre. Og kanskje vi skulle lage til en internasjonal festival med sang og dans til sommeren. Planene var mange.
Jeg satt og så på mine medsøstre fra fem forskjellige nasjoner. Det fantes ikke annet enn glede og forventning og kjærlighet i disse ansiktene.
Kan man annet enn å bli glad i sånne mennesker ?
Vi klemte hverandre godt og ønsket hverandre vel hjem da vi skiltes.
Høstkvelden var med ett blitt varmere.
Og Katta har heller ikke en bekymring i sitt hårete hode, hun sover.

Venninner

Plutselig sto katta midt på soveromsgolvet og hylte som besatt for å få Kjerringa ut av senga og igang. Det hørtes ut som om hun gaulet mamma. Klokka var bare halv åtte, så Kjerringa var ganske motvillig til å stå opp. Men Leieboeren hadde sluppet henne inn, her var hun og dagen skulle begynne. Punktum.
Tilslutt hoppet hun opp i senga og strøk værhårene under nesen min. Det virker hver gang. Det stikker og kiler, og jeg blir lysvåken.
Det var egentlig en deilig dag å våkne til. Sola rødmet såvidt i øst, og jeg kjente formelig kafffeduften bre seg i heimen, før jeg hadde kommet meg opp og satt den på.
Dessuten skulle jeg være hos min hofflege kl 10, og jeg elsker lange sløve morgener med kaffe og Gjengangeren. Så summasumarum: Opp og hopp Kjerringskinn !!
Etter doktorbesøk, trivelig som vanlig avtalte jeg med venninne og hennes barnebarn å møtes nede hos henne og etterpå gå ut og spise lunsj sammen.
Og slik ble det.
Vi fant ut at Kafferiet var vel verdt et besøk. Min venninne hadde ikke vært der siden det åpnet, for hun hadde bodd utenbys i lengere tid.
Og Kafferiet er kjempekoselig.
Der kan man finne seg en stille krok og skravle ivei uten å bli forstyrret av musikk eller ungehyl. Deilig. Og maten er verdt en lovsang i seg selv.
Tiden går fort i godt selskap, så også idag. Plutselig var det tid for oppbrudd, for jeg måtte hjem og kutte grønnsaker fordi jeg skal lage Høstsuppe til mine medsøstre i Multinasjonal Kvinnegruppe på 37. Der møtes vi i et varierende antall fra gang til gang. Vi spiser og skravler og har det utrolig koselig. Alle lærer noe av alle, hver gang. På fint heter det Integrering, men jeg vet fremdeles ikke hvem som blir best integrert av oss. Vi har et samhold og en samfølelse som er helt unik. Dette er et fristed  der vi  kan lufte våre meninger, enten vi kommer fra Pakistan, Eritrea,Venezuela, Madagaskar, England eller Lofoten.
Vi blir, etterhvert som vi blir bedre kjente, veldig glade i hverandre. Vi følger med  og deler hverandres bekymringer og gleder. Vi kan diskutere alt mellom himmel og jord. Ingenting er for hellig eller for vanskelig. Alle er vi kvinner med kvinners og mødres bekymringer og, ikke minst, gleder. Det er godt å være sammen med mine medsøstre. Og hjertene våre er totalt fargeblinde.
Og katta passer huset når jeg er avgårde.

Været

Katta hylte som besatt i morges. Kjerringa trodde at hun var hardt skadet og bykset ut av senga for å lukke henne inn og ta skadene i nærmere øyensyn.
Men da Katta kom med en vindross i halen inn gjennom verandadøra, skjønte jeg at det var regnet og vinden som skremte henne. Katta var like hel, men våt og forblåst i pelsen. Etter trøst, mat og godprat roet hun seg i stolen, og griseværet var glemt.
Og det er grisevær ute. Det regner vannrett og blåser nordastorm fra alle kanter. De få gule bladene som henger igjen rundt om på frukttrærne i hagen, må gi etter, ett etter ett, for vinkastene.
I nord hører jeg via venner at der er det snøbyger og storm på utsatte steder. På Andøya hadde de mistet strømmen. Akkurat som i min barndom. Ble det snø og storm, så gikk strømmen og var borte i dagesvis, ja det hendte at den var borte i ukesvis.
Men alle hadde ovner, både på kjøkkenet og i stua, der vi fyrte med kull og torv. Ved var luksus. Det var noe  bare de aller rikeste hadde råd til.
I våre ovner glødet kullene over et lag med torv. Og vi frøys ikke. Som lys hadde vi talglys eller parafinlamper. Det mest avanserte var noe de kalte Petromax, som lyste som 1000 soler i vintermørket og ble brukt som arbeidslys. Den ble brukt i fjøset hos ho bestemor og han bestefar, for at de skulle se og melke og gjøre det som måtte gjøres der.
Det var et underlig, vakkert silkenett som brant inni en glasskolbe. Ikke spør meg hvorfor eller hvordan. Og det brant hver gang. Men nettet måtte ikke røres, for da smuldret det bort og ble til støv. Av og til måtte det skiftes ut, da kunne jeg få lov til å kjenne på det. Det var hvitt og rosa, strikket av et glatt, bløtt stoff.
Kullene ja. De ble kjøpt i hektolitervis hos han Johan Vian og måtte dras hjem på kjelke, eller bæres i bøtter. Det var ganske tungt arbeide, men vi ungene måtte bare klare det. En halv hektoliter igangen var det akkurat plass til på kjelken. Den ene dro og den andre skjøv. Og så byttet vi på. Det var ikke lange biten. Kanskje 300 meter, men tungt nok for to småjenter.
Og torvet. Det ble skåret ut på torvhaugene på tidligsommeren. Det var mannforlkarbeid. Tungt og seigt arbeid. Jeg ser fremdeles for meg de svære, råtne røttene etter tidligere skog på øya, etterhvert som man arbeidet seg lenger og lenger ned i myra. Og de svette mannfolkene som  kastet skjorta og ble svarte og møkkete av den våte myrjorda.
Når de rektangulære torvklumpene var kjørt utover lyngmarka med trillebår, kunne kvinnene begynne å stikke torva. Det ble  brukt en spesiell stikkspade. Den var kvass som en kniv, og torvklumpene ble skjært i 5 stykker. Disse fikk ligge etpar dager og tørke, og så var det å lage små "hus" av dem, ruking, het det.. Det var arbeid for kvinner og barn. Rukene så ut  som små kinesiske pagoder. To sammen på skrå, en i hver ende og en over som tak. De måtte stå og tørke til etter høyonna. Deretter var det seting. Vi laget torvseter. Det var torv lagt i ring, en mindre ring over osv. Halvveis oppe fylte vi med torv og setet videre. Til det ble som små hus bortover myrene. Disse kunne enten hentes inn på høsten eller stå over vinteren til man kunne kjøre ut på torvhaugene og hente etter behov.
Og så skulle torven i hus. Det blåste alltid, så jeg husker det som en utrivelig jobb med masse rusk i øynene.
Når jeg tenker tilbake, så var det egentlig slitsomt å være barn. Men vi lærte i alle fall å jobbe.
Om det ble folk av oss, får andre bedømme.
Katta synes i alle fall at jeg er et bra menneske, der hun gjesper så jeg tror hun smiler til meg.

Godhet

Katta kom som vanlig inn i morges, glad og fornøyd. Sola skinte, og alt var såre vel. Både i Kattas og Kjerringas verden.
Gradestokken viser 9 varmegrader, sola skinner, kalenderen viser 1, november og ingen snø så langt øyet til Kjerringa kan se.
Og da jeg åpnet FB, lå det sannelig en venneforespørsel der fra en venn long gone. Koselig. Jeg aksepterte med glede, for jeg vet at akkurat den vennen har hatt et vanskelig liv siden sist  vi så hverandre, for bortimot 20 år siden.
Igår var også en trivelig dag. Jeg ble invitert med på sen middag, hos Hermann, av venninne og et fantastisk, nyvunnet vennepar. Vi spiste og koste oss, og praten gikk om alt mulig, fra isbjørner på Svalbard til dyp filosofi..
Vi begynte å snakke om godhet eller snillhet. Dette nesten nedsettende ordet som er utvidet til det betente ordet snillisme, og er noe vi i alle fall ikke må praktisere.
De gamle filosofene, jeg tror bl.a. Platon, filosoferte over det gode mennesket. Hva var/ er det gode mennesket ? Hva er godhet ?
Filosofen mente at godhet eller snillhet var en spontan gjerning som ble utført mot et annet menneske uten baktanker  om egen vinning eller at man skulle bygge opp det som i dag kalles goodwill. Altså - Nå har jeg vært snill (gjort noe godt for deg), så  nå skylder du meg noe til gjengjeld - You owe me one, heter det også i dagens språkbruk. Altså vi blir skyldig. Det finnes en konto som må gå i balanse. Som en bank med innskudd og uttak.
Men da kan jo ikke ekte godhet finnes, for vi kan ikke unngå å tenke at nå har jeg vært så snill mot han eller henne. Nå skal de værsågod  være snill igjen eller vise meg vennlighet og takknemlighet.
Så kan godhet finnes ? Og om godhet finnes, da må jo ondskap og hevn finnes også. For den ene egenskapen må altid kunne speiles i den motsatte. Balansen må eksistere.
Vi snakket også om tillit. Om hvor avhengig vi er av tillit i et samfunnn for at det skal eksistere. Uten tillit kan vi jo ikke gå utenfor våre egne hus. Vi må ha tillit til at bilistene følger kjørereglene og ikke kjører på oss med vilje. At tannlegen vår reparerer tennene våre så skånsomt som mulig og ikke kjører instrumentene ned gjennom halsen vår fordi han får lyst til å gjøre det. At vi kan sette oss inn i bussen og ha tillit til at bussjåføren kjører oss dit ruta sier han skal kjøre. Eller at politikerne gjør det de har lovet oss å gjøre hvis de kommer til makta.
Og derfor blir vi så uendelig skuffet når noen vi har full tillit til misbruker den
Fordi uten tillit mellom menneskene vil samfunnet framstå som kaotisk, uforutsigbart og skremmende.
Men idag begynner kosinga og klemminga. For ekspertene har sagt at klemming og kosing er veldig viktig for helsa vår. Og vi vil vel spare helsebudsjettene våre for unødvendige utgifter ?. Så løp ut i verden og klem din neste, kyss han gjerne også, for det er det aller sunneste. Fremdeles ifølge ekspertisen.
Katta er veldig kosete, så hun lever nok til hun er 100 katteår.

PS
Det koselige paret betalte hele regninga for det deilige måltidet, og jeg begynte med en gang å tenke på hva jeg kunne gjøre til gjengjeld for dem. For regnskapet MÅ gå i balanse !!