Om tilgjengelighet

Det er så surt ute om morran, og resten av dagene også, at Kjerringa vurderer sterkt å binde opp halen på Katta, slik at det blir minimalt med kuldeinnslipp når hun skal inn og ut.
Men Katta kvier seg i det lengste for å gå ut i nødvendige ærend når hun først er kommet inn, så foreløpig beholder hun halen som den er.
Ovnen står og sender ut sin velsignede varme, så vi fryser ikke inne, verken Katta eller Kjerringa, tross store temperaturfall i utetemperaturen og  flere varslede underveis.
Så livet er enkelt og greit i heimen.
Men så ble det litt vanskeligere, for jeg skulle sende inn en søknad om midler fra, hold dere fast, here we go: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet Same- og minioritetspolitiskavdeling Oslo Dep.
på vegne av vår lille Mulrinasjonale kvinnegruppe her i Horten. Vi er så blakk at det støver rundt oss. Men når man er blakk, da blir man kreativ. Så vi har vært på tiggerrunde hos byens banker, kommunen og det neste blir humanitære organisasjoner her i byen, for vi mener at gruppen vår er liv laga i disse ulvetider. Den er først og fremst et sted der kvinner fra hele verden kan møtes og utveksle erfaringer om kultur, barn, mat og  få fortelle sin egen historie, Og det er så mange historier som fortjener å bli hørt, og så mange kvinner som fortjener å bli sett. Hos oss blir alle hørt og sett, hele tiden. Det hjelper utrolig på integreringa. Og det gavner hele samfunnet.
Drømmen er at kvinnene skal bli stolte, selvhjulpne og likeverdige med sine menn og oss andre. Eller rettere sagt føle seg likeverdige. Det er der mye ligger i en god og vellykket integrering.
Så det driver meg fremover og driver meg til tigger på vegne av mine medsøstre, selv om jeg må sende søknader til Fornyings., administrasjons. osv. For det er verdt det,  og fordi de fortjener det.
Og Katta fikk Leieboeren på besøk, så hun er i sin egen lille kattehimmel.

.