Brevet

Katta er utrolig rask inn om morran. Jeg har såvidt en liten glipe i verandadøra, så åler hun seg inn med halen rett opp slik at jeg skal slippe å ha døra oppe lenger enn høyst nødvendig. Det er en meget klok katt jeg har.
Hun koser seg like mye som meg inne i husvarmen.
Avisen og senere på dagen, posten er to av høydepunktene i dagene mine. Men de siste tre ukene har ikke postkassen vært min venn. Jeg har gått og ventet på brevet, eller BREVET. Alle kvinner og jenter over 40 vet hva jeg mener.
Det har vært det siste jeg har tenkt på om kveldene før jeg sovnet : Kanskje det kommer i morgen, Kjære Gud la det være et godt brev !
Og det var det første jeg tenkte på om morran.
Jeg tenkte overhodet ikke på hvorfor det skulle ramme meg. Jeg tenkte heller , Hvorfor ikke meg, når det er så mange andre.
Jeg har svart belte i bekymring, men det tror jeg ikke at jeg er alene om i denne kvinneverden.
Jeg skulle vært der i vår, men feiga ut. En venninne bestilte ny time for meg i sommer, men jeg feiga ut. Så kom oktober, som er nå er blitt rosa, og alle går med rosa sløyfe for å støtte saken. Og jeg kvinnet meg opp. Bestilte time og  dro utover til avtalt time med annen venninne som moralsk støtte. Gikk gjennom en ikke helt behagelig prosedyre. Dro hjem og begynte å vente på brev. Den første uka gikk, jeg slappet litt av. Hadde det vært noe, så får man vel svar raskt ? Den røde postkassen min ble min største fiende. Jeg hatet å stikke hånden nedi den og fiske opp brev.  Til jeg fikk sortert dem og så at det ikke var BREVET som lå blandt dem. I helgene, 3 i tallet, slappet jeg litt av, for da er det jo ingen postombæring, men begynte å grue meg søndagskvelden. Aldri har tre uker gått så fort og så sakte.
Og så idag, var det der, BREVET. Jeg kunne ikke overse det eller glemme det eller brenne det.
Jeg åpnet det etter at jeg hadde fått matvarene inn i kjøleskapet.
Forberedt på det verste, men med en bønn på leppene. Og der sto det: Mammografibildene viste ingen tegn til brystkreft. Jeg kysset brevet, danset rundt, holdt på å tråkke på katta, for opp til Leieboeren og var så utrolig glad og lykkelig.
Jeg håper ingen i hele verden gjennomgår sånne kvaler for et skarve brev. Ingen !!!
Og en annen ting er jo at Brystsenteret/Kreftregisteret lar oss vente i 3 uendelige, lange uker på et svar. Hvorfor kan det ikke være en lege der som kan tolke bildene med en gang de er tatt ?
Kanskje vi skulle jobbe for det, jenter og gutter, for det angår sannelig dere også ?