Været

Katta hylte som besatt i morges. Kjerringa trodde at hun var hardt skadet og bykset ut av senga for å lukke henne inn og ta skadene i nærmere øyensyn.
Men da Katta kom med en vindross i halen inn gjennom verandadøra, skjønte jeg at det var regnet og vinden som skremte henne. Katta var like hel, men våt og forblåst i pelsen. Etter trøst, mat og godprat roet hun seg i stolen, og griseværet var glemt.
Og det er grisevær ute. Det regner vannrett og blåser nordastorm fra alle kanter. De få gule bladene som henger igjen rundt om på frukttrærne i hagen, må gi etter, ett etter ett, for vinkastene.
I nord hører jeg via venner at der er det snøbyger og storm på utsatte steder. På Andøya hadde de mistet strømmen. Akkurat som i min barndom. Ble det snø og storm, så gikk strømmen og var borte i dagesvis, ja det hendte at den var borte i ukesvis.
Men alle hadde ovner, både på kjøkkenet og i stua, der vi fyrte med kull og torv. Ved var luksus. Det var noe  bare de aller rikeste hadde råd til.
I våre ovner glødet kullene over et lag med torv. Og vi frøys ikke. Som lys hadde vi talglys eller parafinlamper. Det mest avanserte var noe de kalte Petromax, som lyste som 1000 soler i vintermørket og ble brukt som arbeidslys. Den ble brukt i fjøset hos ho bestemor og han bestefar, for at de skulle se og melke og gjøre det som måtte gjøres der.
Det var et underlig, vakkert silkenett som brant inni en glasskolbe. Ikke spør meg hvorfor eller hvordan. Og det brant hver gang. Men nettet måtte ikke røres, for da smuldret det bort og ble til støv. Av og til måtte det skiftes ut, da kunne jeg få lov til å kjenne på det. Det var hvitt og rosa, strikket av et glatt, bløtt stoff.
Kullene ja. De ble kjøpt i hektolitervis hos han Johan Vian og måtte dras hjem på kjelke, eller bæres i bøtter. Det var ganske tungt arbeide, men vi ungene måtte bare klare det. En halv hektoliter igangen var det akkurat plass til på kjelken. Den ene dro og den andre skjøv. Og så byttet vi på. Det var ikke lange biten. Kanskje 300 meter, men tungt nok for to småjenter.
Og torvet. Det ble skåret ut på torvhaugene på tidligsommeren. Det var mannforlkarbeid. Tungt og seigt arbeid. Jeg ser fremdeles for meg de svære, råtne røttene etter tidligere skog på øya, etterhvert som man arbeidet seg lenger og lenger ned i myra. Og de svette mannfolkene som  kastet skjorta og ble svarte og møkkete av den våte myrjorda.
Når de rektangulære torvklumpene var kjørt utover lyngmarka med trillebår, kunne kvinnene begynne å stikke torva. Det ble  brukt en spesiell stikkspade. Den var kvass som en kniv, og torvklumpene ble skjært i 5 stykker. Disse fikk ligge etpar dager og tørke, og så var det å lage små "hus" av dem, ruking, het det.. Det var arbeid for kvinner og barn. Rukene så ut  som små kinesiske pagoder. To sammen på skrå, en i hver ende og en over som tak. De måtte stå og tørke til etter høyonna. Deretter var det seting. Vi laget torvseter. Det var torv lagt i ring, en mindre ring over osv. Halvveis oppe fylte vi med torv og setet videre. Til det ble som små hus bortover myrene. Disse kunne enten hentes inn på høsten eller stå over vinteren til man kunne kjøre ut på torvhaugene og hente etter behov.
Og så skulle torven i hus. Det blåste alltid, så jeg husker det som en utrivelig jobb med masse rusk i øynene.
Når jeg tenker tilbake, så var det egentlig slitsomt å være barn. Men vi lærte i alle fall å jobbe.
Om det ble folk av oss, får andre bedømme.
Katta synes i alle fall at jeg er et bra menneske, der hun gjesper så jeg tror hun smiler til meg.