Politikk

Leieboeren slapp katta inn i morges, så det var bare for Kjerringa  å kreke seg opp, før hun kom opp i ansiktet mitt og begynte å stryke meg under nesen med værhårene. Grøss !!!
Været var vakkert. Fjorden lå nesten speilblank, så jeg kunne konstatere med mitt ene øye at det var og forhåpentligvis ble, nok en vakker høstdag.
Etter morgenrutinene, satte jeg meg ned med Gjengangeren og begynte å finlese den, som vanlig. Lite unngår mitt granskende blikk.
Jeg lærte å lese aviser da jeg jobbet i blekka for omlag 40 år siden. Og jeg elsker det. En dag uten aviser er en merkelig dag for meg.
Idag var flere spaltemeter viet budsjettet og en slags"høring", som hadde funnet sted med omkring 20 av Hortens borgere tilstede i kommunestyresalen.
Nå sies det at politikk er det umuliges kunst. Jeg får litt lyst til å vri det gamle ordtaket til : DE UMULIGES kunst. For uansett hva det ble spurt om eller bemerket, ble det fra rådmannens side replisert med et nedlatende eller unnvikende svar.
Hva er vitsen med slike høringer da ? Vi blir jo bare behandlet som en flokk sauer som kan jages fra skanse til skanse uansett. Eller for å fortsette faunametaforen: som melkekyr som skal betale for gildet vi ikke engang får være med på. Vi får bare presentert den enorme regningen og får attpåtil beskjed om å ta oppvasken.
I  stedet for å få millionlønninger, burde de jages fra byen. Og der jeg kommer fra het det  om sånne mennesker at de hadde frekkhetens nådegave.
De bevilger seg selv det beste på bordet, en millionlønning, og eter deretter opp restene alene, kaster ett og annet kjøttbein til sine tilhengere og beundrere, mens de hånler av oss som bor her og har rett til å vite hvorfor regninga er blitt så astronomisk høy.
Det verste er jo at de aller svakeste av oss skal dekke den. De som ikke  verken  har stemme eller kraft til å protestere. De minste og de eldste blandt oss. Skamme seg burde de, dypt og inderlig.
Katta gulper opp en hårball og forlanger å komme seg ut.