Dagen etterpå

Deilig å våkne opp idag uten å ha vondt i øyet, eller andre steder heller.
Idag er det klærne som skal sorteres og pakkes.
Min superkleskaprydder er endelig kommet hjem fra ferie i Sveits og stiller med glede opp idag. Heldige meg.
Ellers er det å kjøre ned ferdigpakket kjøkken.
Det er alltid det verste, men søte Irina, som er nygift og glad klarte det på litt over 2 timer, mens jeg lå med vondt øye og dormet.
Hun hadde til og med medbrakt bryllupskake fra Litauen til meg.
Jeg er så glad for hver ting som forlater huset for å finne sin plass nede i Rosehuset.
Noe, eller ganske mye, må sorteres ut på plass og enten selges på gigantgarasjesalget jeg skal ha etterpå eller kastes.
Man samler dessverre på seg, selv om det bare er seks år siden forrige utrensking og flytting.
Jeg har funnet ut at all min flytting skyldes at jeg må kvitte meg med alt gammelt  som tynger meg ned.
Og den eneste løsningen for meg er å flytte, for da har jeg en unnskyldning for å bli "fri" og begynne på nytt. En mager psykologisk forklaring, men kanskje like holdbar som enhver annen teori ?
Og imorgen er det første møtet i Flerkulturell Kvinnegruppe etter ferien.
Klokka seks på Sanitetshuset. Vi skal diskutere sorg og glede i våre forskjellige kulturer.
Hva vi bør gjøre, hva vi ikke skal gjøre, hva forventes..........I det hele tatt alt som angår oss i dagliglivet når det gjelder de forskjellige ritualene i forbindelse med sorg og glede.
Kom da vel, jeg gleder meg i alle fall.

Sommerminner

Kjerringa kom seg opp idag, om enn med en smule besvær. Flytting er ingen sport for amatører, det er rene ekstremsporten. Og det kjennes i kjerringskinnet sine glemte muskler.
Men etter en runde med de vanlige ritualene, så er hun sånn noenlunde i water.
Dagens Gjenganger ga meg en riktig gofølelse. Det var ei bestemor (?) som hadde tatt bilder av to fornøyde unger på sommerferie.
Jeg ble brått ført nesten seksti år tilbake til mine egne vidunderlige somre der oppe under den evige sola. Søskenbarn og andre barn var kommet langveis fra sammen med foreldrene for å feriere på gården hos ho bestemor og han bestefar.
Vi hoppet i høyet, vi fisket, vi plukket blåbær og krøkebær (krekling) i kopper og kar, og så gikk vi inn til ho bestemor og fikk litt sukker og melk på, eller vi spiste det rett fra lyngen på Ørntua.
Å, lykke, lykke.
Vi klatret i Borge, vi badet i Borivannet eller plukket vannliljer. Etterpå måtte vi sitte og plukke av oss selv ekle blodigler.
Han bestefar hadde hengt opp husker under låvebroa, der vi hadde konkurranse om hvem som kunne
huske høyest og hoppe lengst.
Vi hjalp til og hentet kyrne inn til melking om kvelden, vi plukket inn egg og leita opp eggene til klukkhøner, som alltid stakk seg vekk for å ruge på opptil tredve egg.
Vi lekte butikk med gammel emballasje, fiskekasser og  selvlagede penger.
Hver lørdag var det bading i stamp i kjelleren, den ene etter den andre. Oppe i stua var det dansemusikk på radioen, Show fra store Studio.
Alt var trygt og godt.

Og ingen plass i verden kunne være bedre å leve enn akkurat der og da.

Søndag.........igjen

Kjerringa våknet til sol fra nesten skyfri himmel. En flott dag til å pakke. Jeg kvier meg i det lengste, for jeg må kaste/gi bort omtrent 100 bøker, og det gjør vondt.
Mine bøker har alltid vært der, uansett hvordan verden rundt meg har sett ut eller hvordan min livssituasjon har vært. De er mine venner.
Så nå må jeg velge bort hundre gode venner. Et nesten umulig valg, men det må til, ellers kommer jeg meg ikke videre i flytteprosessen.
Det er egentlig bare å hoppe i det og sette igang. Buhu.
Jeg håper de kommer til gode hjem. Jeg skal gi de til Gjenbruksstasjonen på Skoppum.
Etterpå er det resten av kjøkkenet som skal pakkes ned, halvparten der går på loppis, resten får følge med ned i Rosehuset. Der gjelder mer regelen om at det  jeg ikke har brukt på ett år, må bort.
Samt resten av kasserollene, for de kan ikke brukes på min nye induksjonstopp.
Så er det klærne. Samme regel der. Ikke brukt på ett år eller mer......til godt formål.
Jeg tror jeg har en ganske god plan her.
Jeg må bare ha meg en kopp kaffe til før utrenskingen starter......

Vanningsrestriksjoner.........

Kjerringa våknet og sto opp til en våt dag. Det regnet så det surklet.
Egentlig litt deilig etter den klamme, varme luften vi har hatt de siste dagene.
Ikke mye til vær å være ute i, mer vær til pakking og andre ulystbetonte saker som bare må gjøres.
Jeg vil så veldig gjerne ned i Rosehuset med alt mitt  pikkpakk. Men det er så kjeeeedelig å holde på alene. Selv om jeg vet at det er det jeg er........alene.
Jeg vet at jeg ikke har noen å stole på når det gjelder å få ting gjort, uten å betale i dyre dommer.
Sånn er nå engang livet blitt.
Jeg husker "i gamle" dager, da hjalp folk hverandre som best de kunne. Det hendte til og med at de gikk sammen og hjalp hverandre å bygge hus og innrede dem.
Dugnadsånden levde, folk var avhengige av hverandre på så mange måter.
Jeg tror ikke at det var fordi de var snillere den gangen, men mer for at neste gang kunne det være deres egen tur til å trenge hjelp til noe. 
Livene deres var mer infiltrert i hverandre, på godt og vondt.
Idag trenger vi ikke å være avhengige av hverandre. Alle skaper seg sitt eget liv, uavhengig av andre.
Vi lever i et  fremmedgjort samfunn der vi velger bort ubehagelige ting, hvis det lar seg gjøre.
Og noe vi slipper å forholde oss til iår er i alle fall vanningsrestriksjoner. 
Så det er mye å glede oss over. 

Sommer, sommer, sommer

Kjerringa våknet opp til enda en vidunderlig dag. Regnet som skulle bøtte ned, glitret med sitt fravær, og alt var såre vel.
Snart skal jeg ned i Rosehuset og pusle litt. Jeg skulle begynt å pakke bøker og kopper og kar, men dagen inviterer mer til roseklipping og ferdiggjøring av lintøyskapet.
Jeg fant to vakre knotter som jeg fikk en gang hos en av mine mange søte nieser. De er med bilde av en rose på og noe tekst fra et gammelt brev.  Helt perfekte til skapet.
Senere idag skal jeg til Tønsberg sammen med godeste venninne og se på dusjkabinett.
Jeg skjønner fremdeles ikke de som klager og syter over sommeren. Den er jo alldeles, spesielt vakker og tilstedeværende både igår og idag.
Så gå ut og nyt den, det er ett år til neste..........

Et gammelt skap

Kjerringa suste ned til Rosehuset så fort hun hadde fått kaffe og ei brødskive med ost og kalkunskinke i seg.
Idag skulle skapet tilpers. Det viste seg å være en bortimot mission impossible. Men sta tyrer gir ikke opp så lett.
Etter å ha tømt det for diverse krukker, spann og kanner, mesteparten med giftig innhold, var det å bakse det ut fra skjulet. Da det kom ut i sollyset og all spindelvev og støv fra minst hundre år siden ble fjernet, viste det seg å være et håndsnekret skap fra en møbelfabrikk på Mysen. Det hadde nok vært et sånt gedigent skap til å henge klær i, men det var satt inn hyller med spiker som stakk ut i rekker nedover skapsiden. Hyllene ville jeg ha, så jeg banket spikrene flate og vasket hele herligheten i 4 bøtter med varmtsåpevann. Deretter fikk det soltørke.
Så grunnet jeg det og lot det tørke, deretter fikk det et strøk med egghvitt, som veggene inne i huset.
Imorgen skal spikerslagene sparkles og pusses ned. Så et strøk til med halvblank egghvitt.
Hyllene skal trekkes med billig voksduk fra Jysk med sommerfuglmønster. Og voila: Verdens aller stiligste lintøyskap.
Underveis fant jeg sannelig en skikkelig flettet ridepisk også.
Artig å tenke på hva folk dreiv på med for hundre år siden eller så.......
Så pass dere!
Kanskje jeg trer på meg bootsene og bruker pisken på de som fortjener det.
Det er mye rart som ser dagens lys etterhvert i Rosehuset.

Skitten, usaklig propaganda !

Kjerringa har alltid sagt og ment at ekstremisme, uansett hvilken vei den vender seg, er en uting.
Etter at hun hadde benket seg med kaffebøtta, skiva og Gjengangeren, grinte et stygt eksempel på det mot henne i form av et leserinnlegg. Det var forfattet av en Frp-person.
Det begynte så pent og forståelsesfullt, for så å gå over til et rent bombardement av hets mot Romfolket.
Alle de verste fordommene  kom fram i det halvsides innlegget han hadde fått inn i avisen. Og jeg som i min naivitet trodde at diskriminering av folk var forbudt ved lov i Norge ?
Dette var skitten drittkasting mot et folk med påstander som vi som lesere ikke har muligheter til å sjekke sannhetsgehalten av. Akkurat som de usalige nazistene drev under krigen. De oversvømte folk med propaganda av verste sort.
Hva vet mannen som skrev innlegget om "Romkongen"! i Romania sine kilovis med gull, eller om hans hus og bruk av helikopter ? Han viser til bilene som romfolket bruker for å komme seg fram, og at fattigfolk ikke hadde råd til sånt.
Tidligere brukte Sigøynerne hest og kjerre for å reise rundt med. De la all sin ære i å holde hestene og kjøredoninger i topp stand, kanskje de også har kommet litt lenger ? Og de bruker jo ikke sine få skillinger på hus og interiør.
Jeg må nå si at vi har noen rikinger her i Norge som velter seg i penger uten at fattigfolk har det noe bedre i sin hverdag av den grunn.
Det finnes ufattelige rikdommer overalt blant konger og bedriftsledere. Men å bruke sånne argumenter  mot forsvarsløse, jagede mennesker, er i overkant av hva vi trenger å tåle.
Det er søppel fra et søppelparti !
Og sånn er det med den saken, som en liten slektning av meg pleier å si.

Ting å gjøre

Kjerringa har senket skuldrene. Nå er huset malt ferdig og står der i all sin praktfulle prakt, både utvendig og innvendig.
Jeg skal ned etterhvert og fjerne papir, plast og malingsflekker av gulvene. Ikke alle har vært like nøye med hvor de har satt beina. Og noen ser bare på ett øye, så da er det enda vanskeligere.
Men en god skrubb og ei våt fille fikser det meste.
Jeg skal levere et gulvteppe på vaskeriet, og sist, men ikke minst, jeg skal lete opp bjørketapetet som jeg har lagt et lurt sted. En liten del av stueveggen skal nemlig tapetseres med den.
Dessuten har jeg funnet et gedigent skap ute i "skjulet". Idag er det fylt med maling og allskens krukker og saker og ting, men med tømming, såpe og vann skal det fremstå som verdens tøffeste lintøyskap, fransk stil.
Så det er nok å henge fingrene i for et halvslitent kjerringskinn.
Jeg vet i alle fall hvorfor jeg har vondt i rygg, armer og bein, for å si det sånn.
Katta begynner tydeligvis å føle seg hjemløs også. Hun flyr ut og inn og finner ikke roen noen steder.
Katter er uhyre følsomme dyr, så hun har nok skjønt at ting er på gang.
Men hun er den aller siste som forlater huset, for hun må ha husarrest  i minst to døgn for å bli kjent med de nye omgivelsene, og da må alle "inneplassene" hennes være på plass.
Men jeg tror det skal gå helt strålende.

Kontraktsmøte

Kjerringa sto opp til en søkkvåt sommerdag, men varmen holder seg på et behagelig nivå.
Rosehuset ble ikke helt ferdig igår fordi malinga tok slutt, men i dag står det der i all sin glans og ære, og jeg kan begynne å flytte inn, eller rettere sagt fortsette å flytte inn.
Kjøleskapet, samt endel kopper og kar, er begynt å fylle opp. Jeg har allerede laget flere middager der, og det funker over all forventning.
Idag er det kontraktsmøte på gammelhuset.
Her går det skikkelig unna i svingene. Huset ble solgt akkurat like raskt som jeg kjøpte Rosehuset.
Er jeg riktig heldig med flyttehjelp så kan det bli overtagelse lenge før tida.
Jeg ser ikke noe poeng i å klore meg fast her lenger enn høyst nødvendig.
Gårdagens minnekonsert går i reprise på Nyhetskanalen. Den var så vakker og gripende. Og at store Bruce, The Boss, kom overraskende sammen med van Zandt og sang We shall overcome, var stort. Han kom som et vanlig, medfølende menneske. Igår var vi alle berørte, for vi hadde alle mistet noen av våre aller kjæreste og flotteste, de beste av våre ungdommer. De engasjerte, de som ville noe, de som hadde drømmer om et godt land å bo i for alle.
Jeg slutter meg til Jens Stoltenbergs ord for gårdagen og alle andre andre dager til evig tid :
DETTE MÅ ALDRI SKJE IGJEN ! !
Vi må bli mer empatiske, medfølende, engasjerte og ivaretakende overfor hverandre.
Som ei av mine FBveninner sier det : Ta godt vare på kvartainner.

Å, så støl og fornøyd

Idag hadde Kjerringa mest lyst til å bli i senga. Ryggen verket, beina føltes som tømmerstokker
Men opp og hopp, kjerringskinn! En ny dag banker på døra.
Og vel oppe, nydusjet og med halve kaffebøtta innabords, er dagen bra,
Det er ettårsdagen,  tårene har allerede trillet og klokka er ikke åtte enda.
Men jeg kan ikke skjerme hjertet mitt, for det bærer jeg utenpå. Og alt som gjør vondt, gjør dobbelt så vondt.
Men mine tårer gjør ingenting bedre, verken for de berørte eller de som er borte for alltid.
Hadde jeg bare hatt vinger som var store nok til å legge over dem, og beskytte alle de  som trenger det, mot verdens ondskap og uforstand !
Idag skal også noe gledelig skje. Rosehuset skal bli ferdigmalt.
Jeg gleder meg uhemmet over det. Man skal glede seg også her i livet, ikke bare være trist og lei seg over alt mulig.
Min elskede bestefar sa en gang for lenge, lenge siden : -Ann-Rita er som lofotværet, det er aldri langt mellom storm og stilla der-. Han hadde nok rett, den kloke, fantastiske bestefaren min.
Jeg er lett å glede og veldig lett å skuffe.
Og dagen idag blir en usalig blanding av sorg og glede.

7 rette !

Kjerringskinnet er imponert over seg selv. Hver eneste dag karrer hun seg ut av senga, slipper inn Katta, forer begge (seg selv og K),og kommer seg ned i Rosehuset for å jobbe. Inatt våknet jeg med neseblod, men det roet seg etterhvert.
Dagen idag ser ut til å bli perfekt for rosestell og maling. Jeg begynner å se slutten på grunninga. Det i seg selv er jo helt alldeles fantastisk.
Enkelte steder må det nok ett grunningsstrøk til for å dekke grønnfarga, men ellers ser det greit ut.
Da er det bare toppstrøket igjen.
Kanskje jeg kan flytte inn før beregnet. Det hadde vært deilig. Det er litt plundrete å "bo" i to hus.
Og den nye eieren hadde kanskje også vært happy for å få overta før tida.
I det hele tatt, en vinn-vinn situasjon.
Og idag klarte jeg jaggu meg 7 rette på kvissen på baksida av Gjengangeren !

Hodepine

Kjerringa våknet med hodepine og tilløp til neseblod. Et mer enn klart varsel om å sette ned tempoet.
Men hvem skal da gjøre jobben i nyhuset ?
Jeg får jobbe litt strategisk.
Begynne med litt rosepleie og fortsette med litt maling etterhvert.
Men min hodepine er ikke på langt nær bortimot den som Oslo Kommune får når romleiren på Årvoll må brytes.
Hvor skal alle de stakkars menneskene gjøre av seg ?
Alt fra nyfødte små nurk til eldgamle, syke beste- og oldemødre.
De er da vel for svarte svingende ikke kriminelle også ?
DETTE ER MENNESKER SOM TRENGER VÅR HJELP OG STØTTE  !!!!
Nå skal demokratiske Norge snart feire en ettårsdag med sanger som Barn av Regnbuen, roser og minnegudstjenester.
Det er en uendelig trist ettårsdag, men har vi ikke lært litt nestekjærlighet på dette året ? Litt inkludering, litt mere empati ?
Er romfolket ikke mennesker som fødes, lever og dør som alle oss andre ? Er vi ikke istand til å se at de trenger et sted å leve. At de trenger hjelp ?
Jeg fikk plutselig mer hodepine og sorg for alle disse menneskene som er nødt til å føle seg så uønsket og blir så ukjærlig behandlet.

Sorg og glæde de vandrer tilhobes.......

Kjerringa våkner opp til nok en nydelig sommerdag og føler seg inderlig førnøyd og glad.
Katta kommer inn og får mat, og alt er såre vel.
Etter påfyll av karbobrød og ei bøtte med kaffe, bærer det snart strake veien ned til Huset med stor H. Rosegarden.
Min lyst og min glede.
Idag har øyet roet seg, så da skal det males til krampa tar meg.
Jeg førsøkte litt på kjøkkenet igår med toppmalingen, som heter Egghvit, halvblank. Det ble så vakkert at jeg nesten fikk tårer i øynene av ren glede.
Fra grotesk mørkerødr til vidunderlig, hvit harmoni med noen penselstrøk.
Sånn skulle resten av livet vært også.
Nå nærmer vi oss årsdagen for de(n) fryktelige hendelsen(e).
......da vi sang Barn av Regnbuen og var så tilgivende og forståelsesfulle og snille at  man nesten kunne ta oss på øyeeplene.
Idag rases det mot Romfolket og tiggerpakk og landeplager og bare den Gode Gud vet hva mer.
Det  snakkes om at de forurenser nabolaget rundt Årvoll og er farlige for folk og fe.
Skamme seg for sånne uttalelser om våre medmennesker bare fordi at de lever annerledes enn folk flest.
Jeg vet opptil flere blendahvite nordmenn som er mye farligere for sine omgivelsene sine enn Romfolket.
Og de får lov til å gå fritt rundt og spre dritten sin uten at noen så mye som løfter på et øyebryn.
Det er trist det !

Solgt !!

Kjerringa må nå legge inn en ny profil på bloggen sin.
Nyhuset har verken bærbusker, plommer, pærer, moreller eller epletre.
Men det har roser. Roser i hauger og lass. Roser i alle nyanser fra skjært hvitt og til nesten lilla. Med duft og uten duft. Det er så vakkert.
Uansett hvilket vindu jeg åpner i første etasje så siver roseduften inn. Og de røde og grønne og rosa og gule veggene begynner å bli hvite. Det går sakte, men sikkert mot et egghvitt indre. Harmoni.
Jeg ser for meg møblene mine der snart. Jeg gleder meg til første natta i huset.
Igår ble huset solgt, etter visning lørdag og mandag. Det lå på Finn.no i 5 dager tilsammen.
Det må nesten være ny rekord. Flinke megleren sto på og leverte som hun hadde sagt.
Tusen takk, Cathrine !
Men nå må jeg ned og fortsette med malinga.
Snille fetter maler takene. Jeg er han evig takknemlig.
Jeg ønsket meg en lang mann som slapp å bruke trapp....og fikk det. Og det går unna så det suser.
Men det er fremdeles nok arbeid til mange "båtlag".

Takknemlighet

Kjerringa våknet opp støl og stiv etter den første dagen med maling nede i nyhuset.
Og for et hus det blir når veggene blir hvite.
Dette er bare grunningen, men likevel.
Det første jeg gjorde var å sette alle vinduene på vid gap, finne fram musikk på radioen, og så gikk vi igang. Lillesøs er et arbeidsjern, men vi hadde hyppige pauser med litt roseklipping og kaffe med kanelsnurrer og boller innimellom. Vi koste oss. Og jeg følte at lille huset koste seg også. Det sto formelig der og nynnet av glede, både inni og utenpå.
Og på FB har det "ramlet" inn tre hjelpere til, så now we´r talking.
Jeg ble så glad, tenk at de ville stille opp og jobbe for å hjelpe meg !
Idag skal jeg smøre med en boks med brødskiver og koke en liter kaffe. Så kan vi lage mer der nede etter behov.
Man har jo fått induksjonsovn, må vite. Så det var bare å gå igang med magnet og sjekke grytene.
Yndlingsgrytene, støpejernsstekepannene  og kaffekjelen holder mål, resten må bare pensjoneres.
Men jeg gråter ikke. Dette blir bra og vel så det.

Dagene er gode.

Overtakelse

Idag blir Kjerringa formelt og fysisk eier av to hus!
Da er det lillehuset i Englegata som blir hennes til odel og eie og med nøkler,  roser og røde, grønne, blå og gule vegger.
Jeg var innom mine utrolige hjelpsomme våpendragere på Teppemagasinet i går og henta den første tilitersbøtta med grunning, ruller og lange kosteskaft for å rekke til i taket og papp og plast til å beskytte gulvet med.
Så nå bærer det løs.  Etter klokka tre idag får alle som kommer innom stukket en malekost i den ene handa og en kaffekopp i den andre. Er de riktig iherdige, får de kanskje en kanelsnurre og tygge på.
Så nå forventer jeg storinnrykk og masse hjelp fra familie og venner, både til maling og innflytting.
Om en måned eller kanskje før,  lover jeg en heidundrende innflyttingsfest med feiring av barnebursdag tidlig på dagen og broderbursdag og alle ufeirede bursdager herfra og bakover så langt vi kan regne, utover kvelden og inn i natta.
Og da skal det også feires at jeg endelig er kommet heim etter over 9 år i "utlendighet" fra  vakre lille gata mi..
Så kom, kom, kom !
Jeg venter med spenning på storinnrykk.......

Visning

Kjerringa grøsset idag da hun sto opp. Hun kom på hvilken dag det var.
Visningsdagen !
Bare ordet bærer bud om prestasjonsangst, husmornerver, kritikk.
Det er ikke jeg, men huset som skal invaderes av fremmede føtter.
Å. så velkomne, selvfølgelig, men samtidig er det noe som stritter imot i kjerringhjertet.
Jeg må si til meg selv at det ikke er hjemmet mitt jeg selger, men en bolig. Likevel.
Her om dagen var jeg riktig så tøff i trynet.
Søte megler kom innom for å henge opp tilsalgsplakaten.
Hun spurte meg om det var vondt å se den.
Nehei, svarte jeg, jeg har aldri klart å knytte meg til dette huset, egentlig.
Der og da trodde jeg at jeg mente det, fullt og fast.
Men idag, når det er alvor, begynner jeg å bli litt i tvil.
Det var her jeg bodde da... Det var i dette huset at.....
Og badet.....all planlegginga og jobbinga med det. Og den store gleden første gangen jeg kunne gå i den nye dusjen.
Og gode venners lag. Alle julene, bakinga, pyntinga.
Bursdager med langbord i hagen, fotballkampene, krokketturneringer, unger som jager hverandre rundt for å ende hylende i plaskebassenget, stille sommerkvelder på verandaen....
Alle disse minnene som står i kø og vil ha oppmerksomhet.
Alt dette huset har rommet av sorger og gleder i disse 6 årene.
Ja, søte megler, jeg kjenner det i hjerterota. Det har vært et godt hus å leve i.
Håpet er at det skal bli et godt hus for noen andre også.

Men jeg vil ikke være tilstede på visningen..........

Kattepine !

Kjerringa våknet opp til en splitter ny dag med et herlig sommervær. Akkurat passe til å pakke og rydde i kjelleren før flyttinga.
Det er som bestilt.
I det hele tatt, været har vært ypperlig til mitt bruk i sommer.
Jeg føler ingen trang til å flykte sørover til bortimot 40 varmegrader, sand i maten og solbrenthet. Jeg trives så utrolig bra med de rundt 20 vi har hatt hittil.
Noe som opprører meg idag er tanken på alle kattepusene som rett og slett blir kasta fordi folk ikke har råd til, eller ikke gidder å få noen til å mate dem og se etter dem mens de selv skal nyte ferien.
Hvor hjerteløst og fullstendig tanketomt er ikke det. Liksom: Vi kan skaffe oss en ny katt når vi kommer hjem !!!
Jeg blir så inderlig forbannet på og skuffet over sånne mennesker. Er det sånn de lærer ungene sine empati og medfølelse med de svakeste ?
Tenk å kaste en kattemor med unger i grøfta eller stenge de inne for å lide en pinefull død !
Jeg har ikke ord.
Slike mennesker skulle fått lange fengselsstraffer. Men man finner jo aldri ut hvem de er, og de er dessverre mange.
Katta og jeg grøsser når vi hører om sånt.

Det er nesten så vi ikke kan tro at det finnes sånne mennesker............

Tre dager igjen....

Kjerringa sto opp etter en god natts søvn. Etter at jeg ble dobbel huseier, har jeg senket skuldrene. Selv om det kanskje burde vært omvendt ?
Jeg er ganske sikker på at huset blir solgt fort. Meglerens optimisme smitter virkelig.
Og nå gleder jeg meg bare til å overta nyhuset.  Jihaaa !!
Søndag kl 15 skjer det.
Etter en rask kopp kaffe for å "innvie" huset, begynner jeg å forberede til maling.
Legge papp og plast over gulv og benker. Jeg tror vi må begynne i kjøkkenet, der er den aller grusomste fargen - til å bli ravende sinnsyk av. Knall rødt !
Etter det er det stua, kanskje litt bedre, men likevel sykdomsfremkallende grønt. Ikke trendy grønt eller pastellgrønt. Men skikkelig kvalmende grønngrønt.
Soverommet og gangen og badet er henholdsvis supperosa, gult og blått.
Det må ha vært en fargekonsulent fra det innerste h........ som har fått gå amok der nede.
Jeg bare føler at det lille huset står og hyler etter hvitt og harmoni.
Og det skal det bli. Selv om det kommer til å koste blod, svette og tårer....og cold cash for å få det til.
Idag forhandlet jeg med bredbånd- og TVpusherne.
Jeg fikk til en god avtale, tror jeg.
Det jeg nå bekymrer meg for er at de skal stenge ned linjene før jeg flytter.
Men noe skal man jo bekymre seg for.
Katta har inntatt yndlingsstillingen borti sofaen. Hun gir...........katten.

Bare må !

Nå er huset mitt kommet på Finn.no. Jeg bare må dele med dere.
Det er nesten så jeg får lyst å kjøpe det !
http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=35976225
Merk av, kopier og lim inn i vinduet øverst, eller gå på Finn.no, Eiendom. Bolig salg. Vestfold, Horten

Okkupasjon ?

Kjerringa står opp til atter en dag der oslofolk raser på grunn av invasjon av rumenske tiggere.
De har nå bosatt seg i parken rundt Sofienberg Kirke.
Spesielt er det en tyrkisk (?) politiker i byrådet i Oslo som raser mot dem. "Kast dem ut", "Bortvis dem" ! Han kaller det sosialistisk dilledallepolitikk, hvis det ikke blir gjort.
Jeg stiller meg uforstående til disse uttalelsene.
Kanskje han eller hans foreldre en gang var i en vanskelig situasjon da skjebnen førte dem til Norge ?
Dette er virkelig som å dra opp stigen etter seg.Dette handler om respekt for mennesker ved å gi dem ordnede sanitærforhold og helsehjelp.
Det er selvfølgelig Frp som står for dette synet.
Det er så paradoksalt og viser hvor lite empati og evne til å sette seg inn i andres elendighet dette partiet har.
Han drar alle over en kam. Er de rumenere, så er de kriminelle og må kastes ut.
Har det ikke gått opp for han og hans partifeller at Europa har et enormt fattigdomsproblem, og det naturgtte i en sånn situasjon er at det rammer se svakeste, de aller fattigste.
Og selv en flue sparker for livet sitt.
Til alle tider har vi mennesker trukket til steder der vi kan få bedre kår for oss selv og våre familier.
Det er ikke noe nytt med folkevandringer.
I dette tilfellet må det legges tilrette, skaffes boliger, jobb og den hjelpen som trenges til disse stakkars menneskene.
Jobber er det nok av for alle.
Her kan vi ikke skylde på regjeringa eller politikken i det enkelte land. Det skjer over hele det vestlige Europa.
Og Frp er med på å skape et hat som er hitlertidens Tyskland verdig.

Nå må vi som fremdeles har noe å tenke  med, bruke vår forstand og få til løsninger som er til å leve med for alle.

Er dette bare ord vi bruker i taler og til selskaps, eller mener vi at vi er en menneskehet og må ta vare på hverandre ?

Pusterom

Kjerringa våknet til et sånt hus hun vil ha, luftig og tømt for unødig staffasje og pjus...og hun synes det er deilig. Hun ser ikke helt bort fra at det er sånn hun vil ha det i "nyhuset" også. Et kraftig garasjesalg vil nok bli igangsatt veldig raskt etter innflytting.
Dessuten har jeg bestemt meg for å delta på bruktmarkedet bak 37 som foregår en gang i måneden.
Man behøver faktisk ikke alle disse sakene for å ha et kvalitativt godt liv.
Nå ser jeg for meg at hele familien min nikker i kor, veldig  enige og fornøyde,  selv om mange av dem er  litt sånn skapmaximalister, egentlig.  Men de klarer å holde nærmiljøet strøkent, mens jeg må omgi meg alt mellom himmel og jord, eller måtte.
Men hvorfor stue bort tingene sine ?  Da er det bedre å fjerne dem helt.
Jeg skal ikke være bastant i mine uttalelser, for livet har lært meg at man aldri skal si aldri, men jeg synes denne tilnærmet minimalistiske stilen virker forlokkende på meg.
Time will show, som vår felles moder pleide å si.
Idag skal jeg i alle fall unne meg en helt rolig dag, uten pakking og stress. Det eneste jeg må idag, er å dra ned i banken til søte Elisabeth og skrive under lånepapirene på nyhuset.
Kanskje jeg bevilger meg en lunsj i roden og freden på 37 etterpå ?
Time will show !

Hva skal man si ?

Idag er fotodagen......... Kjerringa begynner å få dårlig tid !
Pakke, rydde, arrangere.
Kjerringa var nede i nyhuset i går for å få litt mer inspirasjon. Der var det jo selvfølgelig også fullt kaos med utflytting og esker og sekker og akkurat som hun kunne hatt det selv, dersom ikke snille husselgeren hadde ryddet plass i garasje og uthus til mine esker og sekker og saker og ting.

Idag er det den siste finishen som gjelder.
Men først skal jeg nyte min kaffe, se litt på været, få med meg nyhetene i alle kanaler.
Så skal jeg sette inn det siste støtet.

Tomt snart ?

Kjerringa må nok belage seg på en ny dag med pakking og kjøring av overflødig "pjus". Jeg begriper ikke at jeg har samlet på meg så mye rart på så kort tid. Det er bare 6 år siden jeg flytta sist, og da luket jeg ut med hård hånd.
Men hjalp det ? Nix !
Jeg tror sakene mine har hemmelige stevnemøter og formerer seg i nattens mulm og mørke.
En liflig tanke, men det er nok dessverre jeg sjøl som har båret alt inn over dørstokken, litt etter litt.
Loppis er djevelens feller for svake samlersjeler.
Og så får jeg et nesten fysisk forhold til saker og ting. Jeg orker ikke å kaste f.eks. bøker.
Mange kaster eller gir bort bøker i kassevis og lassevis.
Ikke jeg, nei.
Mine bøker hører til i forskjellige perioder i livet mitt. Jeg kan omtrent tidfeste når og hvor jeg leste hver eneste en av de nesten 800 eksemplarene.
Jeg har noen yndlingsbøker som jeg har lest opptil flere ganger. I tillegg har jeg hørt på dem som lydbøker.
I enkelte deler av mitt har liv har de vært mine nærmeste (og eneste) venner og familie. Og sånne skiller man seg ikke av med frivillig. De blir med på det ene flyttelasset etter det andre.
Og så er det jo alt det andre som sakte, men sikkert har sneket seg med inn i tilværelsen min.
Søte ting, morsomme ting, sjeldne ting, ting jeg synes er så stygge at de bare må få være med hjem..
Skjønner ?
Jeg samler på frosker, roser, kyr, bøker, sølvtøy, broderte, gamle duker, gamle kjøkkenredskaper, blå tallerkner, gamle bokser som har inneholdt alt fra te og kakao til drops og bare han Gudfader vet hva.
Og nå skal alt dette ut på flytting, noen for kanskje 20 ende gang !
Jada, jeg ser det, jeg har et aldri så lite enormt problem.
Og enn så langt har jeg ikke snakket om klærne, skoene og veskene mine...........

Regntung lørdag

Kjerringa tror Vårherre lar det regne idag for å roe henne ned noen hakk. Det er vanskelig å få kjørt ned flyttelass bestående av pappesker i regnvær, så hun bestemmer seg her  og nå at hun tar seg en dags pause.
Det er bursdagsfeiring idag også, så dette blir en fridag uten dårlig samvittighet.
I morgen er en ny dag med den aller siste finishen før fotografering.
Så er det noen rolige dager før kavalleriet (les venninne med mann) kommer. Da er det pakking av bøker, fjerning av bokhyller og nedkjøring av det og lignende,  tyngre saker.
Innimellom skal loppis inn og hente halve kjelleren.
Og så er det visning lørdag.
Deretter er det overtakelse på søndag og start av maling mandag.
Gleder jeg meg ?  Gjett tre ganger, som vi sa da vi var små.
Nå går jeg også rundt og gleder meg til de små fotostuntene jeg skal prøve meg på sammen med fotografmannen.
Nordaførr har de et meglerfirma som heter Folk i Husan.
Deres bilder ser ut som om folkan har forlatt huset i huj og hast...for å komme tilbake litt senere, eller at de nye folkan  kan fortsette der de slapp.  Kaffen ser ut til å være varm fremdeles ........
Kanskje noe å tenke på istedenfor alt det hvite og svarte og bildet av Guds finger som berører Davids  finger. Noe som faktisk er et bittelite utsnitt av et takmaleri i Det Sixtinske Kapell i Vatikanstaten, for de som ikke visste det !
Jøje meg, hvor mye unødig viten jeg sleper rundt på !
Og jøje meg, bedre at jeg visste mer om fiber kontra bredbånd, antenner, routere og sånne merkelige duppeditter. Hva er best, billigst, hvor finne ?
Daaaaaaniel ??????

Nesten ingenting......

Kjerringa føler at hun tretter sitt lille, trofaste publikum med kjedelige detaljer om huskjøp, pakking og flytting. Så hun har bestemt seg for å spare dere for det noen dager.....
Ikke at det ikke skjer, men jeg kan tenke meg til at det kjeder andre med all denne entusiasmen og gleden.
Dagen idag er dessuten ikke fylt av glede og entusiasme. Øyet plager meg så snørr og tårer renner. Helst burde jeg holdt senga, men jeg skal til søte øyelege Elizabeth og skifte linseplaster nå kl halv ni, så jeg får holde ut til jeg er hjemme igjen. Etter det må jeg nok krype tilbake til senga til det er grodd.
Kanskje jeg får gjort litt på ettermiddagen.
Så derfor skal jeg ikke plage dere mer idag med detaljer.

Nydelig dag

Kjerringa sto opp til en alldeles nydelig dag med sol og bortimot vindstille...og det er bra, for hun har tenkt seg en svipptur over Kjølen. Og hun liker absolutt ikke når grunnen gynger under henne.
Jeg er midt i pakkinga av bohave, så jeg har egentlig ikke tid til lystseilaser, men må man, så må man.
Og jeg får jo god hjelp i helga til den aller siste makeoveren før fotoshooten mandag.
Ja, det er jo sånn folk snakker idag. De mest trendy sier fotage (fotidsj), høres nesten ut som en fotlidelse.
Er jeg heldig, blir huset lagt ut på nettet allerede om en uke, og det vil jeg tro jeg er.
Igår var takstmannen her og pirket huset i innvollene.
Alt i alt er huset i god stand, men har mangler og feil som skyldes alder og slitasje.
Ikke verre enn at potensielle kjøpere kan gjøre et superkupp her.
Håper de kjenner sin besøkelsestid.
Ellers er jeg så oppfyllt av det nye huset at jeg omtrent ikke har en tanke å ofre på det.

Payday !

Kjerringa pusler med sitt, fra morgen til kveld. Hun fjerner og pakker og styrer.
Jeg føler selv at jeg klarer det bra, så langt,
Men det spørs hva fotografen sier mandag. Han er visstnok en av de mest trendy interiørfotografene i samarbeidsbyrået til DnB Eiendom.

Og heldige meg har valgt den yngste, mest "sultne" eiendomsmegleren. Hun svinser rundt og er veldig  enig med meg i at her skal det selges til best mulig pris. Hun kommer med gode råd og holder meg oppdatert hele tida. Hun er også tilgjengelig uansett når jeg måtte ha spørsmål, og det får meg til å føle meg priviligert og som om det er bare mitt hus som skal selges, selv om jeg vet at hun selger som bare det. Her er mye å lære for de mer mette og velfødde meglerne rundt omkring.
Og jeg pakker og pakker og velger ut ting som kanskje kan gjøre seg på bilder i det glansede prospektet og på internett.
Håper jeg velger rett, for resten blir kjørt ned til nyhuset eller gitt til loppis eller rett og slett kastet.
Idag hektet jeg ned krystallkronen over spisebordet, med livet som innsats. Men det gikk bra, jeg tror jeg hørte at en prisme tok avskjed og singlet bortover gulvet, men det er mange nok igjen.
Og idag skal jeg skrive under kontrakten. Det er kontraktsmøte....og ingen vei tilbake.
Men jeg vil ikke tilbake, jeg vil framover og nedover til det lille huset, som også begynner og tømmes. Overtagelsen er allerede 15. juli, så da kan min snille lillesøs og jeg begynne å male.
Og i ettermiddag kommer takstmannen som skal gå gjennom huset og pirke det i innvollene. Håper at han finner det noenlunde tilfredsstillende.
Dette er nok det raskeste huskjøpet i min brogete hushistorie, men kanskje det beste.
Men nå er det bare å fortsette og fylle esker, små og store.
Jeg har ikke tid til sludring nå !

Styling

Kjerringa ser etterhvert at dette er et stooooort prosjekt. Det er ikke bare å kjøpe og selge hus. Her skal det styles for fotografering.
Det betyr at omtrent halve bohavet mitt må ut av huset.
For folk skal ikke la seg forvirre av min smak og mitt "rot". Og hvor skal jeg begynne ?
Oppgaven virker uoverkommelig.
Men før helga er over skal det være gjort.
Jo mer jeg ser meg rundt, dess mer føler jeg meg som en deltager i de amerikanske realityprogrammene, der folk har samlet på seg så de holder på å drukne i rot og skrammel.
Bare at der kommer det noen ryddeengler inn og rydder og lager loppis og pusser opp så alt blir helt ugjenkjennelig og de som bor der roper Oh, my God ! i kor, og alt er bare tåredryppende riktig.
Her er jeg den som har samlet på meg, den som må rydde og den som kanskje klarer å hvese Oh, my God, gjennom blod, svette og tårer, der jeg står vaklende og beskuer de få tingene som jeg skal leve sammen med ut måneden og litt til.
Det er bare å hive seg rundt og samle esker fra de forskjellige butikkene. Vinmonopolet har visst de beste, mest letthåndterlige av arten. Så om jeg ikke har vært fast kunde der opp gjennom årene, så får jeg vel esker som likevel blir kastet.
Og senere idag kommer han som skal gå gjennom huset fra bunn til topp og beskrive det ned til minste sprekk.
Men målet der framme, huset i Englegata med tilliggende herligheter, er verdt det !

Svever fremdeles..

Kjerringa svever fremdeles på rosenrøde skyer. Å stå opp er en glede. En helt ny dag til planlegging, litt pakking og til å glede seg.
Livet er opimalt for et  enøyd Kjerring og hennes stripete katteskinn.
Det blir bra for Katta også å komme ned i Englegata. Hun får mange kattevenner å leke og slåss med, deilig uteområde, mange dører å gå inn og ut av, noe hun elsker...og ikke minst, mange kriker og kroker å henslepe sine dager  ( les sove og purke).
Idag skal jeg kjøre ned noen esker og stable i den enorme garasjen. Jeg skal ta meg en tur rundt og samle flere esker.  og pakke mer
Jeg må få ut mye før fotograferingen.
Og glede over alle gleder. Stort oppslag i Gjengangeren om hvor fantastisk folk syntes Verden i Horten var.
Det blir nok en årlig tildragelse, tenker jeg og sikkert flere med meg.
Godt at vi kan bringe litt gratis fest og glede inn i tilværelsen til så mange.
Jeg ser at utbyggeren nekter for at han har felt store, flotte trær i alleen. Tull og tøys. Alle som er kjent i området ser at det er trær fra alleen som er borte. Flotte, høyreiste trær som det har tatt minst 100 år å vokse seg så prektige. Nå er de borte for en neve med dollar, for å si det mildt.
At han ikke skammer seg!
Først raserer han og ter seg som om han eier byen, ved å føre opp det ene bygget styggere enn det andre, og så sutrer han når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.
Nekter blankt på helt innlysende saker og får laget utredninger som skal være liksom troverdige. Ikke alle her i byen har røyka sokkene sine, for å bruke et godt, hortensk uttrykk.
Vi er mange som både har hukommelse og estetisk sans så det holder.

Oppsummering

Kjerringa våknet idag også med en godfølelse.
Før hun var helt våken, kjente hun at det var godt å være henne. Og da hun våknet helt og før hun karret seg ut av senga, lå hun og kjente på den herlige lykkefølelsen.
Huset !!!!!!
Det fyller nesten hele hennes hode og sinn. Prospektet med bildene er aldri langt unna.
Jeg drømmer, måler og møblerer.
I det ene rommet i det lille annekset skal jeg male og pynte og sette inn prinsessesenga og det gamle kjøkkenbordet og ha det som et ekstra gjesterom. Jeg skal få tak i et vaskestell også, sånn at romantikken blomstrer som et lite overfødighetshorn. Kanskje jeg setter inn den stasjonære PCen og drømmer videre på det jeg starta på for noen år siden ? Alt er mulig. Og drømmer er gratis og kan være så store og fantastiske som jeg bare vil ha de. Og skal man drømme, så kan man jo gjøre det skikkelig !
Den andre gleden som bobler inni meg, er at Festivalen ble så utrolig vellykka, på alle måter.
Det er lykke, det, på søndagsmorrakvisten.
Så mange glade barne- og voksenfjes. Så mange fornøyde hortensfolk og langveisfra.
Jeg blir ydmyk og takknemlig for at jeg har fått være med på å gjøre noe så flott sammen med så mange flotte mennesker.
Dagen begynte litt trist. Med regn og survær, men yr.no hadde rett. Klokka nesten nøyaktig 12 kom sola.
Dessuten ble jeg møtt med en lei opplysning da jeg kom ned på området. Noen hadde forsøkt å tenne på teltet iløpet av natta og kasta alle bordbukkene i svanedammen.
Hvem er det som har tilfredsstillelse av å ødelegge for sine medmennesker ?
Jeg blir litt trist, fordi dette var et arrangement som kom opp å gå ved hjelp av dugnad og frivillighet og ren glede,  bare for å gjøre noe koselig for våre medmennesker.
Men heldigvis fikk disse pøblene ikke gjort annen skade enn noen hull i teltduken, og bukkene ble raskt fisket opp av dammen. Det var vel noen med litt for høyt testosteronnivå og kanskje annet som plaget dem som måtte ha noe å la det gå ut over.
Men summasummarum: Alt gikk utrolig bra og alle koste seg.
Og maten var bare helt fantastisk.
Ungene lærte å gå på stylter, litt sjonglering, dansing og ballspill.
Som en liten femåring sa det. -Sirkus er flott, men dette var enda finere, for vi fikk være med sjøl-