Visning

Kjerringa grøsset idag da hun sto opp. Hun kom på hvilken dag det var.
Visningsdagen !
Bare ordet bærer bud om prestasjonsangst, husmornerver, kritikk.
Det er ikke jeg, men huset som skal invaderes av fremmede føtter.
Å. så velkomne, selvfølgelig, men samtidig er det noe som stritter imot i kjerringhjertet.
Jeg må si til meg selv at det ikke er hjemmet mitt jeg selger, men en bolig. Likevel.
Her om dagen var jeg riktig så tøff i trynet.
Søte megler kom innom for å henge opp tilsalgsplakaten.
Hun spurte meg om det var vondt å se den.
Nehei, svarte jeg, jeg har aldri klart å knytte meg til dette huset, egentlig.
Der og da trodde jeg at jeg mente det, fullt og fast.
Men idag, når det er alvor, begynner jeg å bli litt i tvil.
Det var her jeg bodde da... Det var i dette huset at.....
Og badet.....all planlegginga og jobbinga med det. Og den store gleden første gangen jeg kunne gå i den nye dusjen.
Og gode venners lag. Alle julene, bakinga, pyntinga.
Bursdager med langbord i hagen, fotballkampene, krokketturneringer, unger som jager hverandre rundt for å ende hylende i plaskebassenget, stille sommerkvelder på verandaen....
Alle disse minnene som står i kø og vil ha oppmerksomhet.
Alt dette huset har rommet av sorger og gleder i disse 6 årene.
Ja, søte megler, jeg kjenner det i hjerterota. Det har vært et godt hus å leve i.
Håpet er at det skal bli et godt hus for noen andre også.

Men jeg vil ikke være tilstede på visningen..........