Å, så støl og fornøyd

Idag hadde Kjerringa mest lyst til å bli i senga. Ryggen verket, beina føltes som tømmerstokker
Men opp og hopp, kjerringskinn! En ny dag banker på døra.
Og vel oppe, nydusjet og med halve kaffebøtta innabords, er dagen bra,
Det er ettårsdagen,  tårene har allerede trillet og klokka er ikke åtte enda.
Men jeg kan ikke skjerme hjertet mitt, for det bærer jeg utenpå. Og alt som gjør vondt, gjør dobbelt så vondt.
Men mine tårer gjør ingenting bedre, verken for de berørte eller de som er borte for alltid.
Hadde jeg bare hatt vinger som var store nok til å legge over dem, og beskytte alle de  som trenger det, mot verdens ondskap og uforstand !
Idag skal også noe gledelig skje. Rosehuset skal bli ferdigmalt.
Jeg gleder meg uhemmet over det. Man skal glede seg også her i livet, ikke bare være trist og lei seg over alt mulig.
Min elskede bestefar sa en gang for lenge, lenge siden : -Ann-Rita er som lofotværet, det er aldri langt mellom storm og stilla der-. Han hadde nok rett, den kloke, fantastiske bestefaren min.
Jeg er lett å glede og veldig lett å skuffe.
Og dagen idag blir en usalig blanding av sorg og glede.