Egentlig litt deilig etter den klamme, varme luften vi har hatt de siste dagene.
Ikke mye til vær å være ute i, mer vær til pakking og andre ulystbetonte saker som bare må gjøres.
Jeg vil så veldig gjerne ned i Rosehuset med alt mitt pikkpakk. Men det er så kjeeeedelig å holde på alene. Selv om jeg vet at det er det jeg er........alene.
Jeg vet at jeg ikke har noen å stole på når det gjelder å få ting gjort, uten å betale i dyre dommer.
Sånn er nå engang livet blitt.
Jeg husker "i gamle" dager, da hjalp folk hverandre som best de kunne. Det hendte til og med at de gikk sammen og hjalp hverandre å bygge hus og innrede dem.
Dugnadsånden levde, folk var avhengige av hverandre på så mange måter.
Jeg tror ikke at det var fordi de var snillere den gangen, men mer for at neste gang kunne det være deres egen tur til å trenge hjelp til noe.
Livene deres var mer infiltrert i hverandre, på godt og vondt.
Idag trenger vi ikke å være avhengige av hverandre. Alle skaper seg sitt eget liv, uavhengig av andre.
Vi lever i et fremmedgjort samfunn der vi velger bort ubehagelige ting, hvis det lar seg gjøre.
Og noe vi slipper å forholde oss til iår er i alle fall vanningsrestriksjoner.
Så det er mye å glede oss over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar