Høstluft

Katta kom hoppende inn da kjerringa åpnet verandadøra, snurret rundt kjerringbeina etpar ganger og satte kursen mot matskåla. Der stoppet hun  og så bebreidende på meg. Bare tørrfor idag igjen. Når skal du få pellet deg avgårde og få kjøpt skikkelig kattemat ? mens hun knasket mistrøstig ivei. Jeg fortklarte henne  at det var veldig viktig med tørrfor, fordi det renset de søte "små" tannebissene hennes bedre enn klissete boksemat, og hun mente vel ikke at jeg skulle begynne å pusse  tennene hennes ? Ett sted går grensa, mente jeg.
Katta spiste motvillig ferdig, drakk litt vann og gikk og la seg med ryggen demonstrativt mot meg.
Har hørt eller lest at det finnes tannbørster for katter. Hva blir det neste ? Dopapir for katter, eller kanskje det finnes allerede ? Skremmende tanke i en verden der så mange mennesker er rammet av flom, jordskjelv, tørke, jordras med etterfølgende ødelagt hus og hjem og avling og selvfølgelig sult og sykdom. Vi hjelper der vi kan og det vi kan. Ihvertfall noen av oss. Mens andre skyver sånt fra seg med et skuldertrekk og går og kjøper et nytt antrekk til hunden eller tannkrem til katta. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor lett livet og tilværelsen kan være for noen av oss. Livet foregår alltid på deres banehalvdel, etter deres regler. Alt som skjer utenom er forstyrrelser og kan stenges ute. Manglende empati eller en måte å beskytte seg selv på ? Spørsmålene er mange, men svarene er få. I alle fall svar som er troverdige. Hallo verden, vi er iferd med å drukne alle sammen, noen av oss i overflod og luksus, andre i nød og elendighet. Hvor er hjertelaget, solidariteten, medfølelsen ?? Alle kan vi gjøre noe for å hjelpe.
Til helga skal vi i Internasjonal Kvinnegruppe lage og selge mat til inntekt for de flomrammede i Pakistan, Løp og kjøp, eller putt en slant i bøssene som vi også vil ha med oss. Eller gå på Røde Kors sitt loppis til helga og kjøp et eller annet. Alle monner drar.
Nå sover katta så hun snorker, og hun drømmer helt sikkert ikke om å få hoggtennene pusset............

Rosa

Kjerringa og katta har hatt besøk, og nå sover  katta fornøyd i stolen sin. Hun hoppet opp på fanget hennes hele tiden,  og "plaget" gjesten., som om hun ville markere at dette er min stol. Men katta har mange soveplasser, så det er absolutt  ingen krise, blant annet  en kurv med rosa trekk,  i sofaen eller i prinsessesenga
Senga er faktisk er en ekte prinsesseseng. Den ble i sin tid, for i allefall  sånn omtrent 80 - 90 år siden. laget av en lokal snekker til daværende prinsesse Juliane av Nederland. Senga var en del av møblementet i det rommet på Julianegården i Åsgårdstrand som ble benyttet av den lille prinsessen. Hun og hennes mamma, dronning Wilhelmina, pleide å tilbringe deler av somrene  der. Ad kuriøse omveier  havnet  senga hos meg.  Den har  merkelige mål, 1,85 x 0,87, for prinsessen var kort og bred, akkurat som kjerringa. Her hos meg  fungerer  senga som daybed, fylt av puter og saueskinn til vanlig og  gjesteseng ved behov. Og den er alldeles nydelig å sove middagshvil i.
Jeg har malt den rosa med gullornamenter.
Jeg elsker rosa. Helst ville jeg malt hele verden rosa, men jeg får begrense meg til min egen sfære, Ikke skrikende rosa, men svak. pudderrosa er fargen for meg. Noen ganger ser jeg også verden gjennom rosa briller. Det er visst ikke så bra. Man skal helst være realistisk og litt kynisk, slik at man ikke blir lurt og snytt og Gud vet hva som kan hende hvis man ikke er forsiktig. Men jeg foretrekker å tro på mennesker til det motsatte er bevist. Og verden er egentlig ganske vakker gjennom rosa briller, bare prøv.
Katta gløtter på meg med et øye før hun ruller seg sammen til en stripete ball ....... og sover videre.

Preken

Idag var kjerringa helt forstyrret, og katta likeså. Kjerringa pyntet seg og "avpyntet" seg i ett kjør, og katta fulgte henne i helene og foran beina fra soverommet til speilet i gangen og tilbake, mange ganger. Det var bare så vidt at ikke kjerringa snublet i katta når det gikk som travlest for seg. Og grunnen til all denne travelhet en forholdsvis tidlig søndagsmorgen ? Jo, kjerringa skulle i kjerka sammen med sin gode venninne fra Eritrea.  Og hva visste kjerringa om kleskodene i dette lille trossamfunnet rett nedi gata ? Absolutt ingenting. Leppestift, kanskje litt. Utringet kjole, nei for utringet, hva med et skjerf over ? Æsj, nei, for mye. Kjole med jakke og skjerf ? OK, kan gå an. Skulle tro hun skulle på date. Og hva er det viktigste med å gå i kirka, egentlig ? Klærne eller et åpent sinn. Det siste, tenkte jeg. Jeg var velsignet med en dypt religiøs bestemor som dro meg med på møter og i kirken når det passet seg sånn. Og hun mente at man skulle være hel og ren og åpent for gudsordet, som hun kalte det.
Men nå har jo noen år passert,  godt over femti, for å være nøyaktig. Jeg har ikke vært i kirken mer enn høyst nødvendig i alle disse åren. Dåp. konfirmasjon, bryllup og begravelser. Som folk flest, antar jeg.Men denne gangen var det liksom mer alvorlig. Og jeg ville ikke skille meg ut, ville være en av flokken.
Da jeg endelig kom meg inn i kirken, var preludiet igang, og alle på plass. Jeg snek meg ned på bakerste benk.
Prekenen var over Bergprekenen, og traff  godt, for oss som lever i et selvsentrert, superegoistisk samfunn, der alt går ut på å tilfredsstille egne behov på alle mulige og umulige måter og ofte trø din neste ned med jernskodd hel. Den handler om å elske din neste som deg selv og vende det andre kinnet til og tilgi urett og ondskap. Faktisk en utrolig interessant preken.
Etterpå var det hilsner i øst og vest, faktisk flere kjente enn jeg hadde trodd. Og min venninne og hennes følge ble veldig glad for å se meg. Jeg ble klemt og kysset og krystet og ønsket velkommen som den fortapte sønn, eller datter kanskje.
Men ingen glede overgikk den katta viste da jeg endelig kom hjem etter en fredfull start på søndagen.

Reiselyst

Katta har allerede begynt lørdagshvilen.. Hun sover  i godstolen sin, uten en bekymring i noen av sine 9 liv.
Mens kjerringa er begynt å bekymre seg for neste utflukt.
Idag er det over havet til slækta på are sida. Joda, jeg gleder meg også. Det er  trivelig å samles sånn. Idag er det avlutningpåsommerengrilling med tilbehør.
Budet har gått ut at alle, både store og små, vi er hjertelig velkomne.
Dette er også for å si god tur til en av oss som skal reise jorda rundt og bli borte i minst et halvt år, mens et annet familiemedlem skal til Cuba om noen få strakser.
Jeg undrer meg ofte over hvorfor halve familien, og vel så det, har fått sånn stor utferdstrang, mens jeg og etpar andre synes såre fornøyd og tilfreds med å gå og tråkke i de samme sporene, kanskje avbrutt av en snartur til nabolandet med ujevne mellomrom.
Hva er reiselyst egentlig ??
Alle vet jo at New York og Buenos Aires og Havana ligger der. Alle  vet også ned til minste detalj hvordan disse metropolene ser ut, takket være TV. Det eneste vi ikke kan vite, er hvordan de lukter og føles og smaker. Men er det verdt en farefull reise i timesvis med fly som drysser ned fra himmelen i ett kjør, som en gammel venn av meg engang uttalte ?  Jeg, og forsåvidt katta også vil jeg tro,  mener dessuten at dersom Skaperen hadde ment at vi skulle fly, så hadde han gitt oss vinger.
Så katta og kjerringa er de som alltid holder fortet. Det er vi som holder kaffen varm til alle disse reisende som kommer hjem, sprekkferdige  av spennende historier om fremmede himmelstrøk, luktene og smakene.
Vi er de som applauderer og sier jøss og åååå og er lydhørt publikum, for noen må jo være det også.

Sensommertur

Katta jubla da kjerringa kom slepende inn, nedlesset av mat og loppisfynd fra broderlandet. Om en katt kunne synge høyt i sky, så hadde hun gjort det.
Utrolig hva man rekker over iløpet av halvannet døgn i utlendighet. Bruktmarked, venninnebesøk, lunsj på Stadshotellet i Åmål, besøk på Returen i samme by, hvor jeg totalforelsket meg i verdens yndigste lille skatoll. Fikk det ikke med meg i denne omgangen, men skal ned igjen om knapt fjorten dager, og da skal det være med hjem.
Traff til og med FB venninne helt tilfeldig på et sted som heter Kupan. Det er Svenska Røda Korsen som driver denne gjenbruksbutikken med vintageklær og annet, samt at de nå var i full gang med å samle inn penger til Pakistan. Frivillige sto med bøsser på strategiske steder i hele byen, og folk ga villig til den gode saken.. Min FB venninne er en av ildsjelene i Røda Korsen i Åmål., og vi dro henne med på lunsj på Stadshotellet, slik at hun fikk en liten pause i alt stresset.
Regnet øste ned, så den planlagte picknikken på Baldersnes ble det ingenting av.
Gode venners selskap og etpar loppis veide opp for det.
Men å komme heim og pakke ut "skattene" og se og føle kattas glede, var likevel det beste med hele turen.

Nyvasket

Katta var tørr og fin i pelsen da hun stupte inn verandadøra i morges. Verden var nyvasket og full av solskinn. Den varslede sterke kulingen var uteblitt. Livet er herlig både for katta og kjerringa. Ingen av dem liker uvær og nordavind fra alle kanter.
Kanskje kjerringa skulle ta seg en tur til nabolandet idag ?
Godt å få litt luft i kjerringskjørtene. Og dette handler ikke om en vanlig harrytur.
Jeg drømmer meg vekk langs sensommerveiene i Dalsland. Dette eventyrlandet, som er umulig for meg  å bo i, fordi jeg lengter så usannsynlig mye tilbake til mitt kjære lille Horten, men som likevel drar meg tilbake gang etter gang. Landskapet med de tusen sjøer, som skjuler abbor opptil 2 kilo. Har selv fisket det i Laxsjön. Og i Laxsjön ligger også drømmeslottet på en odde:  Baldersnes. En herregård med tilliggende herligheter. Åpent for alle, med de fineste turstier, som til og med de minste kan gå. Baldersnes ble grunnlagt av en nordmann, faktisk. Han bygde  også et jernverk og et sagbruk nede i Dalsland. Så vi  nordmenn har røtter dit. Svenskekungen var på besøk på Baldersnes for noen mannsaldrer siden, og han sa da;. - Om jag inte var kung av Sverige, så ville jag ta meg tusan vara  herr av Baldersnes.- Så vakkert er det der.
Og det er verken vanskelig å finne frem eller langt å kjøre. Man skal vel ikke anbefale sine helt private "smultronställen" for alle og enhver, men jeg tar sjansen. Kjør ned til Halden, ta veien over Kornsjö, kjør mot Åmål og sving mot Baldersnes. De har faktisk både kafe og restaurant og overnattingsmuligheter der.
God tur.
Jeg skal besøke venner og nyte Sverige i augustprakt, med loppemarkeder rundt hver sving, lunsj til priser man bare kan drømme om her på berget og kanskje Baldersnes.
Katta er urolig, hun føler på seg at noe er i gjære. Hun kryper til og med oppi bagen min og vil nok være med. Men hun skal bli godt passet på av snill leieboer, så hun lider ingen nød. Nå skal det vel også sies at hun egentlig er en villkatt fra Dalsland, som fulgte med på et flyttelass derifra. men det er en helt annen historie...

Uvær

Katta var søkkvåt da hun kom ramlende inn verandadøra i morges. Og verandaen så ut som ei slagmark, med våte puter og pledd, knuste blomsterpotter og veltede planter.Nesten til å gråte over. Men katta ristet seg etter en våt hilsningsseremoni og satte kursen mot matfatet, så var den natta historie for hennes del. Kjerringa måtte dra  våte puter og pledd inn i stua for tørking, ordne med planter og feie opp skårene etter en meget gammel blomsterpotte, antikk faktisk. Men pytt pytt. Det var jo bare en ting. Ingen liv gikk tapt, verken planter eller andre.
 Kjerringa tenker ofte på hvor heldig hun er som er født i Norge og ikke i f.eks Midt Østen eller Afrika, med krig og ufred og netter med uvær som krever mer enn antikke blomsterpotter.
 Min gode venninne er et levende, svært oppegående eksempel på det. Hun har vært soldat i en av frihetskrigene, som det så vakkert heter, i et lite land i Afrika. Igår ble jeg minnet på at det er en grell virkelighet. En av granatsplintene  hun har i beinet, er begynt å røre på seg. Og det forårsaker ulidelige smerter. Hun ble sendt  til SIV for å lokalisere splinten som ville ut.Jeg ble med henne som venn og støtte. Jeg vet jo at hun er full av kuler og splinter, og at hun har vært og er utrolig tapper. Men da hun lå der på benken og hadde det vondt, var hun et nært og kjært medmenneske. Jeg og holdt henne  i den "gode " hånda og trøstet det jeg kunne, samtidig som jeg  følte mer en noen gang hvor like vi er, vi mennesker, enten vi er mørke eller hvite, Vi blir små og  redde og maktesløse ovenfor det vi ikke forstår, og alle trenger vi ei hånd å holde i.
For katta derimot, er tryggheta og lykka en full matkopp og en varm, deilig stol å sove og purke regnværsdagen bort i.....

Blåmandag...

Katta var litt sein idag. Kjerringa begynte å bli litt bekymra, men bare litt... Hun kom ikke før kjerringa var i postkassa og henta Gjengangeren, Da kom hun som ei kule og hadde nesten problemer med å stoppe for å sno seg de selvpålagte gangene rundt beina til kjerringa. Alltid like stor gjensyndglede. Kjerringa tenkte sitt. Nå har hun vært på kattegalei, tenkte hun. Mens ei anstendig kjerring ligger pent i sin seng og våkner til passe tid, frisk og uthvilt. Jaja, hun er jo kasterert, katta altså, så hun er det vel unt, dersom det skulle bli noen glade kattenetter.
Kjerringa tenker litt tilbake på  fredager eller lørdager med glade lag som varte langt inn  i natta, og som gjorde den påfølgende dagen slitsom å se i hvitøyet. Og mandagene som alltid startet med en skingrende vekkerklokke og sine  krav, et ork å imøtekomme. Tankene gikk til dengang da uken lå foran en og syntes endeløs som en ørkenvandring,  fram til den velsignede freddan.
Idag  spretter jeg opp av senga (les kravler meg ut av), uthvilt, enten det er onsdag eller mandag.
Dagene fyller jeg med det jeg selv ønsker. Ikke for å ta gleden fra arbeidsfolket, dere kommer dit engang, dere også, men det er herlig å kunne administrere sine dager som en ønsker. En lykke etter år med klokka som herre og mester.
Er man attpåtil så heldig at man kan dra ned på Hortens største lekeplass for pensjonister, Lokalhistorisk Senter, leke med likesinnede og samtidig gjøre en jobb som blir rost opp i skyene av besøkende, ja da har man trukket det store loddet.
Og selv natteranglende pelsdotter er trives best sammen med  en førnøyd og glad matmor.

Søndagsfred

Verken katta eller kjerringa er lettskremte, men til morran idag satte vi henholdsvis kattematen og egget i halsen da vi så og hørte en reportasje fra en gruppe i England som hatet muslimer og innvandrere. Store, sterke, veltatoverte menn med kort hår og harde øyne kom med hatske utfall mot nevnte trosgruppe. Betegnet dem som kreft i samfunnet.. Hva er det som gjør mennesker så redde og ynkelige, at de må gå løs på andre mennesker med slike uttalelser.... og de truet sågar med å slå dem ihjel dersom de kom i veien for dem. ???  Og dette midt oppi en enorm naturkatastrofe som har rammet millioner muslimer  i Pakistan. Vanskelig å få ut hjelpen og motivere givergleden hos folk, går igjen i nyhetene.  Hva er det som skjer ??
Er muslimene iferd med å bli de nye syndebukkene i verden. For 70 - 80 år siden var det jødene. Må vi mennesker ha noen å hate for å føle oss bedre ?? Både kjerringa og katta har mange spørsmål. men få svar på en søndagsmorgen.
Mine barndomssøndager var fylt av gudstjeneste på radioen , med salmesang og preken, lukten av brun saus,  hvit, nystroket duk på middagsbordet og fred..  Dette var få år etter den siste store krigen, så det var viktig å holde fred, som det het. Freden var dyrebar og viktig. Historien om de fem årene var mange, om ikke med så grusomme detaljer som kom senere, da jeg ble eldre. Men fæle nok. Denne krigen begynte også med hat, maktbegjær og mistro. La oss ikke rives med denne gangen ! La oss holde fred, enten det er søndag eller andre dager!
Både katta og kjerringa kjenner mange muslimer, og de er akkurat som oss andre. med håp og drømmer for seg selv og sine barn. Og katta synes de har like gode fang å ligge på som andre folk, de klør henne like herlig bak ørene.... og de vil også  ha fred.
Katta er et av de fredeligste skapninger kjerringa vet om. Og nå har hun snudd sin stripete rygg til nyhetene på TVen og sover som bare en katt kan.

Lørdag

Lørdagene i gamle dager, betydde som regel litt kortere skoledag. og ukas bading, i stamp. Det ble varmet vann i store kar. Hos min bestemor og bestefar badet vi i vaskekjelleren. I en stor stamp som sto på en kjempestor trekasse, og vannet ble varmet i en vedfyrt bryggerpanne. Alle fikk sitt eget rene vann. Det var ikke alltid sånn rundt omkring på gårdene. Som regel badet de minste først, så gikk det oppover etter alder. Men man ble som regel skylt i rent vann, slik at stampen ble fullere og fullere. Når alle var ferdige, tok mor og far stampen mellom seg, bar de ut og tømte den utenfor trappa, sommer som vinter. Derfor grodde det spesielt godt rundt trappa til folk.
Men hos bestemor og bestefar var det rene andakten å bade på lørdagskvelden. Rent, passe varmt vann, og jeg kunne sitte så lenge jeg ville i stampen og drømme meg bort. Såpa jeg brukte var hjemmelaget og med skikkelig såpelukt., etterhvert ble det Lux og Sterilan og sånne kjøpesåper, De luktet Hollywood og filmstjerner, og var nok det nærmeste man kom luksus på en liten gård i Lofoten.
Når man kom opp fra kjelleren, ren og velduftende, sto kveldsmaten klar på en asjett. Nystekt brød med brunost og rabarbrasyltetøy og et stort glass nysilt melk til. Det var koselig å få sitte foran radioen og spise og høre på lørdagsprogrammene. Dansemusikk fra en eller annen restaurant i Oslo, eller Rolf Kirkvaag med sine spørreprogram fra Store Studio.
Etterpå var det å krype ned mellom nyvasket sengetøy. Å lykke og glede.........
Lørdagene har fremdeles noe magisk over seg. Lørdagsavisene med kryssord og flotte artikler. Et eller annet som skjer i byen vår. Idag er det Makrellfestivalen med sine spennende boder, smaksprøver av forskjellige delikatesser og masse kjente og ukjente mennesker.
Etterpå er det hjem til Magasinet i Dagbladet, innta horisontalen på sofaen, og med den stripete skinnfilla malende  på  føttene mine er lørdagene og livet sannelig ikke så verst nå for tida heller.......

Katastrofe .......

Katta tygde fornøyd på en kyllingbit, mens kjerringa danderte en dillkvast på rekene og majonesen som dekket et syltynt knekkebrød. Alt klart for en kosestund med kaffe, to knekkebrød og Gjengangeren. På med sko og ut til postkassa. Rød og fin henger den der på veggen og gjør meg glad og forventnigsfull hver eneste dag. Først Gjengangeren om morran, så post utpå dagen. Koselig reklame, ja faktisk, jeg er av de merkelige menneskene som elsker å lese gjennom reklame for dette og hint. Og drømme meg bort i hva jeg kunne kjøpt hvis.. Men nå var det altså Gjengangeren som skulle hentes. Gledet meg allerede til følelsen av nytrykket, ulest avis mellom fingrene. Jeg stakk handa nedi boksen. Hæ, tomt. Jeg så nedi postkassen, Ingen avis !!! Skrekk og gru, hvordan skulle jeg komme meg gjennom kaffen og knekkebrødene uten dagens lokalnyheter ?? Kriiiise ! Inn igjen og slo nummeret til Gjengangeren. Ble satt videre  i et konglomerat av tasting og spøkelsesaktig musikk, før endelig et menneske svarte. -Dessverre, det var ingen påviselig grunn til at jeg ikke hadde fått avisen, jeg hadde bare ikke fått den-. -Blir den kjørt ut da-, spurte jeg med skjelvende morrastemme, hadde jo ikke fått den første kaffekoppen innabords ennå. -Nei, men vi kan godskrive abonnementet ditt, slik at du får en ekstra avis -, sa dama blidt.  -Jeg henter den heller på ekspedisjonen-, svarte jeg. Godskrevet ett stk Gjenganger, når da ? Når jeg er død ? Altså etter at jeg har slutta å abonnere på den. Jeg betaler jo mitt abonnement i tide hver gang.......og har gjort det ca i 40 år. Helt siden jeg selv satt i ekspedisjonen på  Gjengangeren og måtte unnskylde for sein eller uteblitt levering. En gang var avisbudet syk på ei rute der det bodde en marineoffiser med veldig høy grad. Han presenterte seg med grad før navn og adresse, og han hadde ikke fått avisen og utba seg en forklaring. Jeg var og er fremdeles nordlending og svarte som sant var at avisbudet var syk, men vi skulle komme med avisen til han. Hans svar var da - Har dere ikke noen der nede som snakker norsk ?- Jeg leverte telefonen uten et ord, men med tårer i øynene til Dag, som satt ved siden av meg bak disken i gamle Gjengangeren.
Jeg satte meg stille ned med kaffen og knekkebrødene, tok fram IKEA katalogen som kom igår og drømte meg bort i den istedenfor den uteblitte  lokalavisen. Freden senka seg atter i  heimen og katta, som  nå var ferdig med kyllingbiten, hoppet opp i  stolen,  krøllet seg fornøyd sammen til en pelsball og sovnet.

Stress !!

Idag forsov kjerringa seg. Katta sto og banket på verandadøra da kjerringa kom farende inn i stua.  Kjerringa hadde en tannlegetime om 15 minutter, og på den tiden skulle hun rekke å dusje, pusse tennene, kle på seg, hive seg i bilen og kjøre to kilometer. Følte meg som Nøtteliten, da jeg kom halsende inn til tannlegen,,,, og fire greiner delte seg ,,, dumdu dum du så kommer Nøtteliten - Her er jeg - !!  Bare tre små minutter for seint.  Tannlegen min, som jeg har vært trofast mot i nærmere førti år, lo da jeg fortalte om min pangstart på dagen. Så du har ikke engang fått i deg kaffe, humret han. Nei, og det er vel det aller verste, Starte opp en dag med tannlegebesøk, uten den velsignede kaffen å dulme mine sarte nerver med.

Tannlegen rumsterte og pirket og grov inni munnen min. Han nynnet som vanlig mens han jobbet. Jeg fulgte pirkeren mentalt for hver tann......Stoppet han ikke opp litt der ? i bakkant av den jekselen på høyre side ? Hull ? Jeg forberedte meg mentalt på smerte og regning. Men så kom det  -Ja, her var det ikke mye å finne, bare litt tannstein, så er du ferdig.-  Å herlige dag uten like. Null hull ! Syntes nesten jeg burde fått en liten premie, en liten figur eller noe, sånne som flinke unger får hos tannlegen. Men jeg sa ingenting, bare smilte og, betalte ei minimal regning og kjørte hjem og kokte kaffe, ja, jeg koker kaffe på gamlemåten. Jeg  stekte meg til og med et egg for å feire. Katta var så glad for å ha meg heime igjen og på plass i godstolen at hun hoppet opp og krøllet seg fornøyd sammen på fanget mitt og malte av lykke.

Venner ...........?

I disse facebooktider har man venner eller "venner", rettere sagt. Jo flere, dess bedre, virker det som. Man bruker "vennefinneren" og graver fram mennesker fra long time gone, som i ren forskrekkelse av å bli funnet, aksepterer deg som venn. Og slik samler man og samler man. På samme måten som vi i gamle dager samlet på glansbilder, og gutta samlet på bilder av skøyteløpere og fotballspillere og sånt. Så vidt jeg husker, var det ingen gutter som samlet på glansbilder.  Jeg var dessuten i den lykkelige situasjonen at jeg hadde fått være med min pappa på skøyteløp på Stadion i Harstad i 1956 og fått autografen til Kuppern, Roald Åas og en russer som het Gontsjarenko. Og jeg skrev rundetider, Hørte på skøyteløp på radioen og skrev tider. Sirlig opplinjert med lengde, 500 m. 1500 m. 3000 m og det gjeveste av alt : 10.000 metern. Satt klistret til apparatet sammen med en like interessert pappa og noterte. Og vi var lei oss når favorittene våre "lå etter" en rundetid på...
Og vi samlet på appelsinpapir. Før var appelsiner dyre og sjelden vare, i alle fall i Lofoten, Og hver appelsin var pakket inn i tynne silkepapir med fargerike merker på. Det kunne være bilder av eksotiske dyr, merkelige bygninger fra fjerne strøk eller mennesker, som regel med uforståelige skrifttegn rundt, Vi brettet dem pent sammen slik at bildet vistes, og så luktet vi på dem, de luktet langtborteland. Og vi byttet hvis vi hadde 2 av hver eller hvis vi kunne få tak i noen med enda sjeldnere bilder og skrift.
Men idag samler vi altså på "venner", ordentlige, levende mennesker. Vi kan akseptere eller ignorere, og slette dem. Da finnes de ikke lenger i vår facebookverden og kan ikke lenger plage oss med sine meninger og kommentarer om dette og hint, Og kanskje til og med komme med meninger som ikke passer inn i vår verden i det hele tatt. Uhørt, Slett dem. Facebook skal være en snill. vennlig plass, der alle har omtrent samme meninger, sender engler og hjerter til hverandre og lever i fred og fordragelighet. Hvis ikke, så blir vi slettet. Hardt og brutalt.
Og alle har vi noen kjendiser og vifte med. Som eksotiske appelsinpapir, eller gammeldagse glansbilder med duft og glitter. Og vi føler oss beæret over at akkurat han eller hun vil ha oss som venner. Helt til vi går inn på profilen deres og ser at de har omtrent 5000 venner fra før, og antakelig samler venner for å få solgt et eller annet produkt .........
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg foretrekker venner som virkelig bryr seg og som man kan ta en telefon til eller møte og øse ut allverdens problemer til og som øser tilbake og dermed  gir hverandre den riktige godfølelsen av å ha en ordentlign venn........... eller et stripete, malende katteskinn som ser på meg med beundrende gule øyne, uansett hvor dårlig dagen min måtte være.

Rutiner.....

Husker godt at jeg for mange år siden sa til min mamma at rutiner utover det å komme seg på jobb i noenlunde tide, var en uting som ødela livskvaliteten til folk................ I dag............Idag er jeg der, katta også, merkelig nok.
Eks. om morran vakler jeg ut av senga til vinduet, drar opp persiennene og myser ut på været, ser på den digitale temperaturmåleren ved siden av vinduet for å sjekke hvor varmt det er. Sprøtt, egentlig, vinduet står oppe både sommer og vinter, så det er jo bare p kjenne etter, men rutine. Så er det til verandadøra og et kort psst, så er katta der. hun morgenhilser med høy, stiv hale og stryker seg rundt beina mine mens jeg sier, gomorn, gomorn, lille miiiiza, så er det mat og vann til henne. Deretterut på kjøkkenet, slå på lysene, skylle kaffekjelen, sette over kaffevannet med plata på 2, for at den ikke skal koke opp før jeg kommer  ut fra badet. Hvis det er lørdag eller søndag, setter jeg på eggene på plata ved siden av. Så er det inn på badet, på do og så inn i dusjen. Imens har katta spist og har satt seg godt tilrette på badematta for å beundre meg, går jeg ut fra. Hun følger nøye med når jeg tørker meg- Så tar hun seg en tur på kjøkkenet og kommer tilbake og mjauer. for da koker kaffevannet.
Så snakk ikke til meg om rutiner... De kommer snikende, akkurat som livsstilssykdommene.
Dere kan bare tenke dere om. De er begynt å komme. Rutinene......
Og så det å ha det så travelt. Vi må bare....Vi har ikke tid..........Må se i avtaleboka  om vi kan. Jeg for min del har aldri hatt det så travelt siden jeg ble en kvinne holdt av staten. Man trekkes i alle retninger. Av gamle og unge, av forpliktelser ute i det sosiale livet, for sosialt liv må man ha. Og så ender det opp med stress og blodtrykk så høyt at man nesten blir skyldig legen noen "grader", eller hva det nå heter. Og så bestemmer man seg for å si nei til alle disse som vil ha en bit av en, men det funker jo heller ikke, Da kommer den dårlige samvittigheten krypende som en kald snegle oppover ryggraden. Så blir det kompromisser og halve løsninger og unnskyldninger. Katta blir også stressa. Hun farer fram og tilbake. Men så setter vi oss ned med en kopp kaffe, og roen siger inn over kjerringa og katta hennes, som maler fornøyd.

Høst ?

Overskriften med spørsmålstegn er fordi vi, verken katta eller jeg, vet om det fremdeles er sommer, eller om høsten er kommet. Sommeren har vært meget begivenhetsrik for oss begge. Den startet med at kattskinnet forsvant med den første snøsmeltinga. sånn omtrent 24. april, og var sporsløst borte, Jeg lette og ropte, ba naboene se i garasjene sine, averterte og annonserte og ringte veterinærer og Dyrehjelpen i mils omkrets. Men stripeskinnet var og ble borte. Våren kom, men fremdeles ingen katt. Jeg sørget og var ensom uten pelsdotten rundt meg. Plutselig fikk jeg en melding fra ei dame om at katt som beskrevet i annonsen i avisen, var sett utenfor hennes hus på andre sida av byen, Jeg takket og ba henne ta henne inn hvis hun så henne igjen. Jeg kjørte utover og lette og puset. Flere ganger, mange ganger, uten resultat. Sommeren kom, og jeg forsonet meg med at hun var borte.  Trist. trist, trist. Men så en natt i juli tikket det inn en sms på mobben, Føromtalte katt var tatt inn og jeg måtte komme neste morra og se om det var henne. Jeg tok med bur og yndlingsliggeskinnet hennes og dro avgårde med et lite håp, men ikke stort. Kom frem, ble sluppet inn.....og der var hun. Mager, men ellers i fin form. Hun krøp inn i buret oog krøllet seg sammen på skinnet og sovnet. Hvor hun hadde vært, hva hun hadde gjort og hva som hadde skjedd med henne, er og blir et mysterium, men i skrivende stund ligger hun og purker i stolen, som om ingenting har skjedd. Hun har spist seg opp til matchvekt igjen. Og hun er aldri langt vekk. Hun et bare et psst unna på morran og hilser meg glad og fornøyd med halen skjelvende av kattelykke.
Min sommer har også derfor vært bra. En tur på Dalslands Kanal, litt jobbing på Lokalhistorisk Senter. Småturer rundt i distriktet, koselig besøk av tyskere og halvsvenske og feiring av eritreisk bursdag for god venninne. Passet mine roser , poteter og tomater. For ikke å snakke om min kjære, stripete  katt........