Idag var kjerringa helt forstyrret, og katta likeså. Kjerringa pyntet seg og "avpyntet" seg i ett kjør, og katta fulgte henne i helene og foran beina fra soverommet til speilet i gangen og tilbake, mange ganger. Det var bare så vidt at ikke kjerringa snublet i katta når det gikk som travlest for seg. Og grunnen til all denne travelhet en forholdsvis tidlig søndagsmorgen ? Jo, kjerringa skulle i kjerka sammen med sin gode venninne fra Eritrea. Og hva visste kjerringa om kleskodene i dette lille trossamfunnet rett nedi gata ? Absolutt ingenting. Leppestift, kanskje litt. Utringet kjole, nei for utringet, hva med et skjerf over ? Æsj, nei, for mye. Kjole med jakke og skjerf ? OK, kan gå an. Skulle tro hun skulle på date. Og hva er det viktigste med å gå i kirka, egentlig ? Klærne eller et åpent sinn. Det siste, tenkte jeg. Jeg var velsignet med en dypt religiøs bestemor som dro meg med på møter og i kirken når det passet seg sånn. Og hun mente at man skulle være hel og ren og åpent for gudsordet, som hun kalte det.
Men nå har jo noen år passert, godt over femti, for å være nøyaktig. Jeg har ikke vært i kirken mer enn høyst nødvendig i alle disse åren. Dåp. konfirmasjon, bryllup og begravelser. Som folk flest, antar jeg.Men denne gangen var det liksom mer alvorlig. Og jeg ville ikke skille meg ut, ville være en av flokken.
Da jeg endelig kom meg inn i kirken, var preludiet igang, og alle på plass. Jeg snek meg ned på bakerste benk.
Prekenen var over Bergprekenen, og traff godt, for oss som lever i et selvsentrert, superegoistisk samfunn, der alt går ut på å tilfredsstille egne behov på alle mulige og umulige måter og ofte trø din neste ned med jernskodd hel. Den handler om å elske din neste som deg selv og vende det andre kinnet til og tilgi urett og ondskap. Faktisk en utrolig interessant preken.
Etterpå var det hilsner i øst og vest, faktisk flere kjente enn jeg hadde trodd. Og min venninne og hennes følge ble veldig glad for å se meg. Jeg ble klemt og kysset og krystet og ønsket velkommen som den fortapte sønn, eller datter kanskje.
Men ingen glede overgikk den katta viste da jeg endelig kom hjem etter en fredfull start på søndagen.
Om meg
- kjerringa,danielsenhol
- Horten, Vestfold, Norway
- Ei glad kjerring med ei katt. Vi bor i et hus i en hage med masse roser, tomater og urter og hortensiaer.Stort sett trives vi med livet. Vi er veldig miljøbevisst og gjenbruker og resirkulerer og koser oss. Ellers sover vi, leser aviser, ser TV og blogger. Litt Feisboking blir det også. Vi er veldig samfunnsinteresserte og -engasjerte i dette og hint. Katta er egentlig den mest sosiale av oss.
Koselig søndagslesing, som tatt ut av en bok , Ann-Rita - fra den engelske landsbygda, hvor det jo er mer vanlig at man går i kirken på en søndag.
SvarSlettFortsatt kjempekoselig lesning Ann Rita..
SvarSlettDet var faktisk som å gå i kirken i f.eks. England. En liten menighet og en prest som ikke var ulik han i 7th Heaven på TVen. Føltes ikke som Horten, at all. Folkene i søndagsklærne, som vi sa før. Presten hadde oversikten, så han kom rett bort til meg og ønsket meg velkomme, etterpå. Jeg neiet nesten :-))Følte meg velkommen.
SvarSlett