Uvær

Katta var søkkvåt da hun kom ramlende inn verandadøra i morges. Og verandaen så ut som ei slagmark, med våte puter og pledd, knuste blomsterpotter og veltede planter.Nesten til å gråte over. Men katta ristet seg etter en våt hilsningsseremoni og satte kursen mot matfatet, så var den natta historie for hennes del. Kjerringa måtte dra  våte puter og pledd inn i stua for tørking, ordne med planter og feie opp skårene etter en meget gammel blomsterpotte, antikk faktisk. Men pytt pytt. Det var jo bare en ting. Ingen liv gikk tapt, verken planter eller andre.
 Kjerringa tenker ofte på hvor heldig hun er som er født i Norge og ikke i f.eks Midt Østen eller Afrika, med krig og ufred og netter med uvær som krever mer enn antikke blomsterpotter.
 Min gode venninne er et levende, svært oppegående eksempel på det. Hun har vært soldat i en av frihetskrigene, som det så vakkert heter, i et lite land i Afrika. Igår ble jeg minnet på at det er en grell virkelighet. En av granatsplintene  hun har i beinet, er begynt å røre på seg. Og det forårsaker ulidelige smerter. Hun ble sendt  til SIV for å lokalisere splinten som ville ut.Jeg ble med henne som venn og støtte. Jeg vet jo at hun er full av kuler og splinter, og at hun har vært og er utrolig tapper. Men da hun lå der på benken og hadde det vondt, var hun et nært og kjært medmenneske. Jeg og holdt henne  i den "gode " hånda og trøstet det jeg kunne, samtidig som jeg  følte mer en noen gang hvor like vi er, vi mennesker, enten vi er mørke eller hvite, Vi blir små og  redde og maktesløse ovenfor det vi ikke forstår, og alle trenger vi ei hånd å holde i.
For katta derimot, er tryggheta og lykka en full matkopp og en varm, deilig stol å sove og purke regnværsdagen bort i.....