Søndagsfred

Verken katta eller kjerringa er lettskremte, men til morran idag satte vi henholdsvis kattematen og egget i halsen da vi så og hørte en reportasje fra en gruppe i England som hatet muslimer og innvandrere. Store, sterke, veltatoverte menn med kort hår og harde øyne kom med hatske utfall mot nevnte trosgruppe. Betegnet dem som kreft i samfunnet.. Hva er det som gjør mennesker så redde og ynkelige, at de må gå løs på andre mennesker med slike uttalelser.... og de truet sågar med å slå dem ihjel dersom de kom i veien for dem. ???  Og dette midt oppi en enorm naturkatastrofe som har rammet millioner muslimer  i Pakistan. Vanskelig å få ut hjelpen og motivere givergleden hos folk, går igjen i nyhetene.  Hva er det som skjer ??
Er muslimene iferd med å bli de nye syndebukkene i verden. For 70 - 80 år siden var det jødene. Må vi mennesker ha noen å hate for å føle oss bedre ?? Både kjerringa og katta har mange spørsmål. men få svar på en søndagsmorgen.
Mine barndomssøndager var fylt av gudstjeneste på radioen , med salmesang og preken, lukten av brun saus,  hvit, nystroket duk på middagsbordet og fred..  Dette var få år etter den siste store krigen, så det var viktig å holde fred, som det het. Freden var dyrebar og viktig. Historien om de fem årene var mange, om ikke med så grusomme detaljer som kom senere, da jeg ble eldre. Men fæle nok. Denne krigen begynte også med hat, maktbegjær og mistro. La oss ikke rives med denne gangen ! La oss holde fred, enten det er søndag eller andre dager!
Både katta og kjerringa kjenner mange muslimer, og de er akkurat som oss andre. med håp og drømmer for seg selv og sine barn. Og katta synes de har like gode fang å ligge på som andre folk, de klør henne like herlig bak ørene.... og de vil også  ha fred.
Katta er et av de fredeligste skapninger kjerringa vet om. Og nå har hun snudd sin stripete rygg til nyhetene på TVen og sover som bare en katt kan.