Kultursurfing........?

Kjerringa våknet og kom seg opp i fin stil til morran. De vanlige rutinene ble gjennomført og tankestrømmen slått på, sånn ca halvveis ned i kaffebøtta.
Nå skal det sies at dette er Kaffe, ikke sånn skvip der man er usikker på om det er kaffe eller te eller noe annet mistenkelig man får servert. Ingen er i tvil om at de får kaffe hos meg.
Den er skikkelig sterk og røsker opp i toknan eller hjernevinningene, som det heter på fint.
Og i dag er det faktisk gårsdagen som fikk meg til å ta en aldri så liten tankereise tidlig på morrakvisten.
Jeg bestemte meg for å dra ned på Lokalhistorisk Senter og forhøre meg om julepynting, innkjøp av nytt juletre og lignende. For der må saker og ting planlegges i tide.
Jeg laget meg en deilig salat og dro ned i tide til lunsjen.
Det er faktisk ei stund siden jeg var der, men jeg ble hilst med glede og klemmer og bløtkake og langbord og greier. Klemmene og hilsningene var til meg, men langbordet med kaker i alle fasonger var i anledning to av gjengen som hadde fyllt år i uka som gikk, så da spanderte de kaker.
Jeg satt der og nøt samværet. Og praten gikk livlig om dette og hint.
Sjefen sjøl, han Per, kom med planene fremover, angående omrokeringer av utstillingene. Der blir det mye spennende fremover. Det slo meg at her sitter vi, en gjeng med avdankede arbeidstakere fra alle mulige yrker. Vi slår våre grånende, for ikke å si hvitnende hoder og hjerner sammen og resultatet er noe som mange misunner oss.
Gevinstene er mange. For oss personlig, som holder oss oppe, noenlunde friske og ønsket med våre erfaringer og kunnskaper. For samfunnet, som har fått et helt unikt bymuseum, for ikke å si tidsmaskin midt i Hortens indrefilet, for å bruke et forslitt uttrykk. Men det er vakkert der inne, tett ved kanalen.
Vi er en del av den kulturelle skolesekken, lag og foreninger kommer langveisfra for å rusle rundt og beundre installasjonene. Det er liv og røre der, og folk trives. Dette er kultur.
På veien hjem dro jeg innom min gode venninne fra en helt annen kultur. Der diskuterte vi kulturkollisjoner, religion og vennskap over en kopp kaffe. Og det var også en givende stund. Vel hjemme følte jeg meg fornyet, ønsket og behøvd i samfunnet, i denne rare lille byen vår.
Og nå skal vi jo filmes og kommer på TV også, fordi en som heter Brenner fra NRK synes at vi er litt rare og bortgjemte.
Vi er heldige som kan være det, som kan styre med våre egne saker og trives her ved vannkanten med alt vi har av kulturtilbud og natur.