En deilig morgen

Kjerringa vet ikke hvorfor akkurat denne morran føles deiligere enn alle andre mandagsmorgener
Skjønt hvorfor ikke, egentlig ?
Det er jo egentlig godt å kunne stå opp av sin seng etter en god natts søvn, vakle ut på badet for tømming og fjelging, og starte dagen med kaffe og knekkebrød, God morgen Norge og Gjengangeren.
Men  hvorfor det er lyset plutselig så mye lysere ?
Livslyst ? Knappast, som naboen i øst sier.
Men der lysnet det i alle fall oppi kjerringknollen.
Bakerste siden i Gjengangeren på mandagen. Bertil Jørengs betraktninger år for år.
Det er bare herlig. Han skriver som alltid, flott og feiende.
Og akkurat dagens opplysninger på Bertilsk vis, rører meg mer enn ellers. Det er jo det året min enbårne ble født.
Et år som står spikret i hukommelsen min.
Det var så merkelig.
Er det virkelig så lenge siden ? Jeg synes det var i forrige måned.
Har alle det sånn med de eller det året deres avkom ser dagens lys ?
Og det var jo et veldig spesielt år.
Det året selveste ungdomsikonet, John Kennedy ble skutt. Jeg husker at jeg gråt da jeg hørte det. Jeg var høygravid, det var 8 dager før fødselen. Jeg var svær og uformelig, helt alene og ensom.
Det var et enormt sjokk for verden. Skuddet flimret over svarthvitskjermen hele dagen. Jackie reiste seg omigjen og omigjen og prøvde å krype ut av den åpne bilen etter at hun hadde sett at ektemannen var hinsides all hjelp.
Det var fryktelig å være vitne til.
Dette er vel ikke noe å bli i godt humør for en mandagsmorgen snart 48 år senere, vel ?
Nei, min plutselige glede kommer nok heller av at jeg har fått alle disse årene med så rikt innhold, på godt og vondt.
Det og min takknemlighet for at jeg fremdeles kan kravle meg ut av senga og starte på en ny dag som ser ut til å bli bra.