Ingenting

Katta kom smygende inn i dag også, så hun har ikke helt avskrevet den forkjølte kjerringa.
Fokjølelse er utrolig ubehaglig. Bare man rører på seg, renner snørret. Og feberen kommer og går. Og alt man skulle gjort, som må utsettes på ubestemt tid. Det er helt ufyselig å være så prisgitt en rennende nese og et kokvarmt hode,som atttpåtil verker.
Ikke  tør folk komme på besøk heller, enten fordi de ikke ønsker å bli syke selv eller fordi de ikke gidder. Staaaaaakars meg !!!
Verst er det at jeg ikke kommer meg til Åmål og hente skatollet som står og venter på meg. Nydelige skatollet med små skuffer oppe og store skuffer nede. Planlegger hva jeg kan ha i det. Oppe kan jeg ha betalte regninger og viktige papirer. I de store skuffene kan jeg ha mine vakreste, broderte duker. Og helt på toppen skal lampa som jeg kjøpte på  Røde Kors sitt loppemarked, stå.
En tanke slår meg plutselig. Min mamma hadde også et skatoll. Og hun hadde akkurat den fordelinga i sitt skatoll. En gammel, klok venn sa til meg en gang jeg, måtte Gud forby, klaget over min mamma, og jeg sa at jeg aldri ville bli som henne.- Jammen, Ann-Rita, det blir du. Du blir nesten nøyaktig som henne -
Jeg var veldig glad i henne og savner henne fremdeles, men trodde vel aldri at jeg skulle bli så lik henne på mange måter. Kan visst lage lange lister og krysse av for likhetene.
Men mamma hadde ikke et stripete katteskinn som krever oppmerksomhet, enten jeg er forkjølet eller ikke