Septembersøndag

Katta sto klar utenfor verandadøra, da kjerringa sto opp. Boksmat og fornøyd pelsdott. Så enkelt det er å gjøre et lite dyr glad og fornøyd med verden og menneskene som befolker den, for hun har ingen grunn til noe annet. Alltid tillitsfull og kosete..
Og hvor uforståelig det da er å lese om systematisk dyreplaging- Hva slags mennesker er det som plager og piner forsvarsløse skapninger ?
Det skremmer meg.
Det skremmer meg så mye at jeg blir redd av å tenke på hva jeg kunne finne på å gjøre dersom jeg kom over noen som var i gang med det.
Det har vært så mye av den sorten i det siste, eller er det at verden er blitt "mindre"  fordi det fanges opp av media og internett og publiseres over hele verden, omtrent mens det foregår ?. Den ene historien mer grotesk enn den andre. Jeg kjenner at kvalmen står langt oppi halsen på meg.
Hva er det som gjør vanlige mennesker til dyremishandlere.?  Det er jo en så overlagt handling. Noe man lett kan la være å gjøre. Man trenger ikke å oppsøke slike situasjoner og utføre disse handlingene. Jeg vil jo helst ikke tenke at de er lystbetonte.
Men det var en fredelig søndag jeg skulle skrive om. En søndag i september der fårikålen er begynt å sende ut sine liflige dufter. Der jeg snart skal begynne å forberede desserten og dekke bordet og hente inn nypoteter fra hagen.
Det skal bare være sånne søndager i verden. I min verden i hvertfall.
For ikke å snakke om i kattas verden.