Utseende

Katta, vakker som alltid, sto klar utenfor verandadøra da kjerringa sto opp i morges. Katta ser ut som ei stripete katt uansett vær og vind. Vinden bare gir henne en ekstra lekker, fluffy pels.
Vi stakkars mennesker. og spesielt jeg, ser ut som et takras i motvind og regn. Noen ganger føler man seg nokså akseptabel, mens andre ganger kjenner man seg nesten ikke igjen.  Hvis jeg passerer et speil, lurer jeg enkelte ganger på hvilken gammel kjerring som har flytta inn til meg.
Vi kan pynte oss og sminke oss, men vi bærer alltid oss selv med oss. Jeg vet f.eks alltid at det er Britt eller Torill eller Liv eller Jan eller .....jeg møter,fordi de har et spesielt utseende som gjør at det er dem. Akkurat dem. Mens jeg selv er i stadig forandring.
Da jeg var ung, var jeg bortimot nydelig, ifølge bilder fra den tida, ihvertfall ganske søt.
Selv bilder tatt i fjor, ser bedre ut enn sånn jeg fremstår i dagens Gjenganger. Jeg fikk sjokk. Et bilde som ikke ytte den minste rettferdighet til ei gammel kjerring. Tatt nedenfra så alle dobbelthakene foldet seg nedover brystet. Med et tåpelig glis, som jeg i min enfoldighet  trodde skulle gjøre at jeg så noenlunde bra ut. Men det var bare helt feil og omvendt.
Jeg tenkte at nå seg mange tusen mennesker og vel så det  hvor gammel og stygg jeg er blitt.
Men så tok jeg kjerringa ytterst i nakkehårene og løftet litt sånn passe at det gjorde vondt, og sa - Fy skam deg, kjerring. Du er frisk og oppegående. Budskapet som du var der for å formidle kom nokså klart fram. Utseendet ditt er det ikke en kart som bryr seg om. For de du kjenner og som kjenner deg er du deg selv, uansett. Lett gjenkjennelig, og som de kanskje liker å snakke med  og ha kontakt med. Ikke på grunn av ditt vakre utseende og din smekre kropp, men fordi  bare du i hele verden er deg. Det er jo noe skikkelig tull med all den forfengeligheta. ..... Tull og forbannet rør -
Jeg måtte motvillig gi meg selv rett.
Og uansett, jeg har jo katta. Og hun blir lykkelig hver gang hun ser meg.