Samvittighet og glemsel

Katta kom raskt inn idag, ennå våt etter nattens regnvær. Men etter litt jamring og klaging, med etterfølging trøst og klapp fra kjerringa, malte hun som en liten maskin og stupte i matfatet. Nå sover hun som vanlig og har helt glemt regnet som falt i natt.
Vi mennesker har mye å lære av en liten katt. Hun glemmer fort og tilgir alt, uansett.
Kjerringa tenker mye på akkurat det aspektet av menneskelighet eller kanskje umenneskelighet. Alle  bærer mye med seg som man skulle ønske bare var å legge i en sekk og ro midtfjords og senke til havsens bunn.  Man skal ikke ønske seg dårlig hukommelse, men noen ganger ser jeg på det som en velsignelse. Man kan misunne mennesker som flyter ovenpå som olje. Ingenting synes å berøre dem. Ingenting utenfor deres egen lille boble engasjerer eller fenger. Så hvorfor er andre mennesker utstyrt med denne kantede samvittigheten og rettferdighetssansen som aldri slipes ned. Hvorfor må noen bry seg når de burde holde kjeft og smile ?
Så lett det hadde vært. Så mye ubehageligheter man kunne unngå. Kanskje kriger kunne vært unngått også ?
Som med Treholtsaken. Noen vet, men holder kjeft. Andre vet og snakker, men blir mistenkeliggjort. Mens dette stakkars, kanskje uskyldige mennesket, har lidd, sammen med familie og venner i mange år. Det er som en kopi av Prossessen av Franz Kafka. Mannen er anklaget, men ingen skjønner for hva, aller minst han selv. Bevis er fabrikert. Meninger og uttalelser er misforstått. Og noen har fullt opp å gjøre med å unnskylde seg selv og andre, de toer sine hender. En skikk fra romertiden der mennesker som ikke ville stå ved sine uttalelser eller ville bortforklare dem, vasket sine hender som en symbolsk handling. Som for å rengjøre seg fra falskheten og løgnen.
Kanskje samfunnet alltid trenger en syndebukk? En fiende ?
Når kjerringa har vært ute med kjeften og får pepper for det, så pleier hun å si - Pass dere, jeg har tenkt å starte 3. verdenskrig neste uke-
Katta gir seg en god dag i alt, bare hun får fred til å sove.