Om meg

Bildet mitt
Horten, Vestfold, Norway
Ei glad kjerring med ei katt. Vi bor i et hus i en hage med masse roser, tomater og urter og hortensiaer.Stort sett trives vi med livet. Vi er veldig miljøbevisst og gjenbruker og resirkulerer og koser oss. Ellers sover vi, leser aviser, ser TV og blogger. Litt Feisboking blir det også. Vi er veldig samfunnsinteresserte og -engasjerte i dette og hint. Katta er egentlig den mest sosiale av oss.

fredag 24. september 2010

Godmorgennorge....

Katta sov i hammocken på verandaen mens regnet pøste ned rundt henne. Hun var tørr og fornøyd da hun kom inn. Kjerringa ga henne resten av kyllingen som hun gnasket i seg med velbehag. Minte vel litt om alle småfuglene hun har fanget og spist.... Grøss.
Det er en av den grotesle baksiden med å ha katt. Man aler opp og koser med en drapsmaskin. Instinktene sier drep, drep alt som er mindre enn den selv og et, hvis hun ikke er stappmett. For katta er det et urinstinkt,. Dagens katter blir foret og matet til alle døgnets tider, så fanging av bytterdyr er unødvendig. Egentlig.
Lystmorder,er vel det nærmeste man kan komme for å betegne en katt.
I går og idag morges var nyhetene derimot fulle av drap på mennesker. Det ene mer bestialsk enn det andre.  En far hadde drept sin lille familie i Oslo. I USA var den første kvinnen på mange år henrettet med gift fordi hun hadde planlagt og fått andre til å  drepe sin mann og stesønn.
Hva er det som driver mennesker til å drepe sine  kjære og nære, til og med sitt lille  barn på 14 dager ?
Kanskje det er det som skiller oss fra dyrene. Vi planlegger, med kaldt blod og vi dreper våre medmennesker. I krig og i fred.
Jeg dreper ikke edderkopper engang, eller veps og fluer. Jeg fanger edderkoppene i glass med et pappstykke over og bærer dem ut. Jeg koster fluene og vepsene varsomt, veldig varsomt ut.
Jeg er oppvokst på gård. Og min store sorg var da bestefar måtte selge den vakre lille gården langt der oppe under nattsola.  Der somrene alltid var lange og varme, der vi hoppet i høyet og fikk være med på kalving og fjøsstell. Der verden var forståelig og enkel. Jeg var 13 år da min bestefar så seg nødt til å selge. fordi ingen av hans 9 barn ville overta. Og jeg spurte med tårer i øynene om han ikke kunne vente til jeg ble stor nok til å overta. Min kjære bestefar så på meg over brilleglassene og sa . Hvordan i all verden skal du klare å drive en gård ? Ikke skal det slaktes. Det ender jo opp med at hønene går med stav og kyrne må på gamlehjem. Der og da skjønte jeg at jeg ikke var egnet til gårdsdrift. Men det er jo kanskje betryggende for mine omgivelser også- Jeg egner meg ikke til drap heller, i motsetning til katta.
Katta ligger allerede og sover og har forlengst glemt  alle sine fuglemord.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar