Om meg

Bildet mitt
Horten, Vestfold, Norway
Ei glad kjerring med ei katt. Vi bor i et hus i en hage med masse roser, tomater og urter og hortensiaer.Stort sett trives vi med livet. Vi er veldig miljøbevisst og gjenbruker og resirkulerer og koser oss. Ellers sover vi, leser aviser, ser TV og blogger. Litt Feisboking blir det også. Vi er veldig samfunnsinteresserte og -engasjerte i dette og hint. Katta er egentlig den mest sosiale av oss.

fredag 17. september 2010

Dagen derpå

Katta var treg med å komme inn i morges, akkurat sein nok til at kjerringa begynte å bli bekymret og ga henne laks til frokost da hun endelig kom, og kjerringa hadde ropt og psstet på begge sider av huset.. Kjerringa tror det er en bevisst taktikk fra kattas side. Jo senere inn på morran, dess bedre frokost.
Jeg ble lettet og glad da hun endelig var på plass.
Det ble sent igårkveld. Jeg var på fest sammen med alle de andre idealistene som holder  Lokalhistorisk Senter igang. Vi har det kjempegøy når vi samles. Mye vitsing og fliring.
Maten var herlig. Store reker, med tilbehør, rødvin og hvitvin og  marsipankake og  konjakk til kaffen. Jeg kjørte, så jeg drakk solo og vann, men hadde det like morsomt som de andre.
Det slår meg hvor ofte vi flirer av egen utilstrekkelighet, Selvironien og latteren sitter løst hos oss. Gjennomsnittsalderen ligger vel rundt 65, med alt dette medfører av vondter og  svakheter. Men sammen er vi sterke og dyktige og kloke og flotte.
Det ble mye selvskryt og taler og lovsang av de beste blant oss. Velfortjent. Noen  går som en klokke hver tirsdag og torsdag og vel så det. Mens andre går når gikta ikke er riktig så ille og kroppen vår spiller på lag med oss og er mer medgjørlig. Men alle gjør vi en kjempejobb. Takket være oss har Horten et bymuseum det går gjetord om langt utover byens og landets grenser. Mange har prøvd å få til noe lignende, men få, eller rettere sagt ingen, har lyktes sånn som vi her i Horten.
Byen har mye å være stolt av takket være en gjeng gamlinger som bestemte seg for at dette skulle vi få til. Midt i ROBEKregistertidene har vi dette, et lite, vakkert museum der alle er hjertelig velkommen. Ingen inngangspenger, og folk får både se og røre alt som ikke er innelåst i montere.
Man blir glad i sine medmennesker når man  har det så fint sammen. Lunsjpausene våre er noen ganger så elleville at vi kanskje burde lære oss Heimlichgrepet ifall noen av oss sluker noe i feil hals av latter og glede. Skjønt en død blant venner mens man rett og slett ler seg  ihjel, er sannelig ikke den verste sortien.
Og katta gir seg  katta i hvor kjerringa er om kveldene bare hun er der og deler ut godbiter om morran.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar