17. mai

Katta kom inn, uten synlige men etter feiringa i natt. Hørte deg nok, pelsdott. Men det må vel være lov å være litt høyrøstet en sånn natt !
Kjerringa bare plugger inn ei lydbok før ho legger seg på lading, så er hun tapt for denne verden.
Jeg tror nesten festen måtte ha foregått inne på soverommet for at jeg skulle ha reagert.
Men nå er det nok en 17. mai, med syriner og nyutsprunget løv og fruktblomster. Dagen er vakker, om enn litt kjølig.
Men festplagget mittt. Lofotbunaden holder i mange kuldegrader og vindrosser.
Først har jeg tenkt meg en liten tur i kirka "mi", så er det å hente tante før de setter opp sperringene ,
Vi skal nemlig tilbringe dagen midt i løypa for togene, sammen med nær og kjær familie.
Da jeg var lita jente, sprang vi ut når vi hørte hornmusikken kl 7 om morran.
Mamma hadde hengt klar stasen til alle, ferdig med nystrøket 17. maisløyfe. Det var nye sko, hvite strømper, nysydd kjole og en utrolig lykkefølelse som fikk forventningene til å stige. Været ?
Tja, noen ganger snødde det til og med, men mest husker jeg alle de solfyllte, vidunderlige 17.mai dagene med blå himmel helt opp til Gud og en evig sol som skinte mildt ned på et lite barnetog der oppe i Lofoten, mellom mektige fjell.
Selv idag, etter mange store sorger og gleder, kan jeg kjenne den samne lille lykkefølelsen langt der inne.
Når jeg pynter meg i bunadstasen, er jeg igjen den lille jenta som skal ut og springe i etter hornmusikken. Kl. 7 i morges sto jeg i verandadøra og fikk  med meg korpsmusikk i Storgata.
Flaggene er kommet ut i sine holdere, blomstene på plass på verandaen, og dagen kan bare rulle frem.
Kanskje blir det en is også ? Hurraaaaaaaaaaaaaaa..