Banning og annen elendighet

Kjerringa har vært ute og reist, i allefall i 5 timer. En Oslotur som forandret livet fra knapt levelig til toppers.Da hun var på nevnte tur gjenomgikk hun etinngrep som gjorde at hun kom med banneord av smerte. Legedamen var like blid.. Hun skjønte nok at det var påkrevet med litt ekstra styrke der og da.
Nå er det vel heller sjelden at ei kjerring på min alder banner, men jeg holder meg til Arthur Arntzens ord: - Nordlænningan har et blomstranes språk - Jeg har bodd så lenge blant dannende folk fra møblerte hjem at jeg burde ha luket vekk sånne unødvendige "blomster", men ved stor smerte eller forundring eller sågar glede, popper de opp, blomstene.
I dagens Go Morgen Norge fikk jeg sågar støtte av en språkforsker  som sa at det var sunt for ungene å banne. Det du !! Mens det satt en masete dame som hele tiden påpekte at hun hadde jobbet med barn i så så mange år, og at banning var et tegn på dårlig ordforråd.
Nå kan det jo diskuteres i det vide og det brede, men jeg husker i alle fall en mann i min barndom, om hvem det ble sagt at han kunne banne i en time i strekk uten å gjenta seg selv en eneste gang.
Jeg synes det viser både kreativitet og handlekraft.
Det er bedre med den bikkja som skjeller enn den som biter, sier nå jeg. 
Denne mannen var også kjent for å være  snill som dagen var lang.
Men vi ungene så med ærefrykt på han. Kanskje satte han igang med de lange bannskapstiradene sine ?
Dessverre fikk jeg aldri oppleve de lengste, men at mannen hadde et blomstrende språk er hevet over enhver tvil.
Så jeg kommer nok aldri til å bli helt "stueren" når det gjelder banning, heller..........................