Etterpå og senere

Kjerringa våknet med et smil om kjeften, såre fornøyd og bortimot lykkelig. Ikke vondt et sted. Katta kom inn og hilste som vanlig med en myk hale rundt kjerringleggene. Kaffen ble god, akkurat passe sterk, knekkebrød med makrelll i tomat og majones er heller ikke feil.
Jeg kjente at arbeidsgleden vendte tilbake. Kreativiteten blomstret.
Idag er det lakkering av servant som står på programmet.- Nå må jeg komme igang.
Men har fått ymt om at to søte nieser kommer innom, så jeg utsetter det heller til senere.
Senere er deilig. Som om man har et hav av tid å øse av.
Og sånn føles det når dagen er god.
Men, og det er alltid et men. Jeg leste Gjengangeren også, og da hender det at jeg ikke blir så glad,.
Idag var det Sjøsidens leder som irriterte meg. Greit nok at de rokerer på butikkene og pynter og styrer. Men jeg savner en matbutikk der. Mega skulle aldri vært nødt til å pakke sammen.
Bra med Clas Olsson og Jernia og blomster, men hvorfor skal man dra kilometervis for å finne en matforretning i denne byen når man er nede i sentrum. Det er helt bakvendt.
Før var matbutikkene lagt der folk bodde. Nå bor jo snart de fleste eldre midt nede i sentrum, og mange er dårlige til beins. Ingen har tenkt på hvordan de skal få handlet inn mat.
Eldre mennesker er jo selvfølgelig like forskjellige som andre mennesker, men en ting er sikkert, de fleste må ha mat hver dag.
Klær og skruer og spiker er noe man ikke kjøper hver dag.
Dessuten er jo halv Sjøsiden utilgjengelig for rullestolbrukere. Også mennesker med rullator har problemer med å komme seg raskt nok av rullebåndene. Dette kan vel ikke være ordentlig gjennomtenkt ?
Nei, la oss få skikkelig tilgjengelighet med heis og matforretning på Sjøsiden. Først da kan Nina Mjelde reklamere med et supert senter for alle.