Det finnes ikke noe mer koselig enn å ligge sånn og prate, halvveis våken, halvveis i søvne.
Men etter to timer ble kaffetørsten påtrengende, katta jamret og ville inn, og dagen var igang. Det var bare å komme seg i dusjen og følge opp.
Livet er liksom blitt så spesielt hver eneste dag.
Lysere, gladere, lykkeligere. Ja, definitivt lykkeligere. Så lykkelig at selv ikke de sureste leserbrevene i Gjengangeren greier å forandre på det. Og de er sannelig gørrsure nok til å fjerne smilene fra englenes ellers vakre og blide ansikter.
Jeg fatter ikke at det sitter mennesker rundt omkring i vårt vakre, nogenlunde velfungerende land og er så sure og ulykkelige.
De burde ta seg en tur nedover i verden, kanskje til Afrika og virkelig kjenne på hvor godt vi har det her på berget. Hvor velsignet vi er, hvor bagatellmessige sakene er som de klager nedad stolpe og oppad vegger over.
Der kjemper de for å overleve fra dag til dag, fra time til time i enkelte tilfeller.
Jeg fikk et koselig brev fra Janniche Kaardahl i Norsk Folkehjelp. Hun foralte om en liten gutt på barnehjemmet som de støtter. Mamman og pappan er døde av AIDS. Men denne gutten trasker mangfoldige kilometer til og fra skolen hver dag for å lære noe og komme seg frem i verden. Jeg tror ikke han har mobiltelefon engang, og han er 12 år !
Han får den maten han trenger og de klærne han behøver på barnehjemmet, men det trenges midler for å drive det. Jeg har støttet det i mange år og vil fortsette med det.
Jeg vil også fortsette med å telle mine gleder og velsignelser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar