Ser at min fb og bloggevenninne, Renate, ettterlyser prating, snakking, kommunikasjon om hvordan vi egentlig har det, på godt og vondt.
Jeg er så hjertens enig med henne. Jeg skal vedde mine siste par sko på at vi kunne spart helsevesenet for mye kronasje dersom vi ble litt flinkere til å fortelle hverandre hvordan vi egentlig har det........istedenfor å sette på oss smilefjeset og lage lyvekors bak ryggen og si at jo takk, vi har det så bra, det er ingenting som feiler oss. Når vi føler at vi holder på å gå istykker innvendig. Hvorfor går vi rundt og tror vi er så spesielle. At de følelsene vi har er det ingen i hele verden som verken har eller har hatt eller forstår ? Eller føler at vi plager andre med dersom i sier det som det er.
Plage andre, alle er vi jo andre for alle, bortsett fra oss selv. Og mens selmordsstatistikken flyr til himmels, limer vi flere og flere lag med Gaffatape over kjeften, for fasaden må jo være glitrende til det siste åndedrag. Kanskje noen finner på en pen og pyntelig måte å dø på også, så vi ikke plager andre med noe så ufint ?
Og omvendt, vi er så lykkelige at vi snart sprekker av glede og tilliggende herligheter. Vi er så forelsket og føler oss on top of the world. Men kan vi gå rundt og fortelle det ? Nei, tusen takk, det passer seg ikke. Vi burde heller konsentrere oss om strikketøyet og giktsalva.
Ingen skal være mere enn passe lykkelig, sånn dagligdags fornøyd, ellers skaper det uorden i systemene rundt omkring. Alt over der eller under der, er fy fy, og sånn ville jeg aldri i livet ha fortalt noen om før jeg kom ned kirkegulvet fast forankret og forseglet. Hvorfor skal vi være så lite forståelsesfulle mot hverandre?
Lykke, ulykke, det er jo menneskelig og det rammer alle, absolutt alle, før eller senere. Og så skal vi ikke kunne snakke om det ?
Jeg gjør det, om ikke for annet så for å irritere de som lar seg irritere !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar