Og etter flere kyss, klapp og klem, kom han seg endelig avgårde til kirka, mens jeg dormet videre med bok på øret.
Jeg kan ikke få sagt det ofte nok hvor uendelig takknemlig jeg er og hvor velsignet jeg føler meg.
Min verden er så rik på kjærlighet at jeg burde hatt flere hjerter for å romme den.
Jeg er ikke rik på verken gods eller gull, og ikke streber jeg etter det heller. Men livet mitt er rikt på mennesker som er glad i meg og elsker meg og bryr seg om meg. Jeg teller mine velsignelser både titt og ofte.
Skiltet på kjøkkenveggen formaner fremdeles til det. Count your blessings.
Vondtene blir ikke færre, men de blir lettere å bære. Pengeproblemene blir heller ikke borte, men de blir uendelig mye lettere å komme seg gjennom.
Det som det blir mindre av, og som også er en velsignelse, er kiloene.
Når en er så elsket og har så mange jern i ilden, så er matbehovet mye mindre. Jeg kan ikke huske en eneste gang det siste året at jeg har trøstespist. Noe som var ofte og lenge og vel for bare et lite år siden.
Jeg kan gå til kjøleskapet, åpne det og finne ut at her er det ingenting som frister.
Idag spiser jeg for å leve og ikke som tidligere, lever for å spise.
Det er en hel verden mellom de to ytterpunktene.
For meg i alle fall.
Mat er noe man bare må ha som drivstoff for å kunne elske og leve et så velsignet liv som jeg gjør.
Så hvem som skal takkes i denne takketalen, er litt uklart. Jeg må kanskje få sitere fritt vår nye sjakkverdensmester, etter at han mottok sin tredje ærespris: - Jeg vil få takke, men jeg vet egentlig ikke hvem, for jeg har altså ikke forberedt noen tredje takketale, så sånn er det -
Kanskje meg selv fordi jeg er blitt snillere mot meg selv, og fordi jeg tør å leve som jeg vil, uansett hva
andre mennesker tenker og tror og mener.
For det vil de alltid gjøre.
Stikker man hodet frem, må man bare forvente å få det kappet av, er det et gammelt ordtak som sier.
Så idag, med One and only på mobilen etter kirka....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar