One and only var alldeles for tidlig oppe for å dra til sykehuset og få fjernet den vonde blindtarmen.
Jeg ønsket han alt godt og fikk følge han helt til veneflonen ble satt i håndbaken, med bilder og trøst.
Så gikk det 3 - 4 laaaange timer før han var der igjen, tilsynelatende fit as a fiddle.
Med egen operasjon i friskt minne, da jeg sang Always look at the bright side of life, hele veien fra operasjonsstua og opp på rommet til en forskrekket, ventende sønn, sa jeg at han måtte ta det heelt rolig og i alle fall ikke le.
Men alt var så velsignet bra, så jeg ble spurt om hvorfor jeg ble så stille. Men jeg sa at alt var så bra og vi burde være glade nå.
Men plutselig ble mobilen hans utladet, så da fikk han sin sårt tiltrengte hvile.
Nå er det bare å vente på at alt skal gro fra innerst til ytterst.
Det er godt å være venner med den man elsker. Så nære venner at man omtrent kan telle nesehårene hos hverandre.
Kjenne hverandres styrke og svakheter, ingen sperrer lenger. Det er godt.
Når det gjelder vennskap, burde det være omtrent på samme måten. At man kjenner hverandre og gjemmer kunnskapen i sitt hjerte.
Men av og til blir kunnskapen og vennskapet så sørgelig misbrukt, av en eller anen grunn. Ofte er det misforståelser som ligger til grunn, ikke iskald beregning.
Og da kan noen få lyst til å gå på Rådhustaket og rope det ut i øst, i vest, i sør og i nord:
-Halloooo, Jeg er blitt sviktet så grusomt. Kniven sitter fremdeles i ryggen, og det gjør så vondt-
Men folk flest er jo noenlunde siviliserte og har oppdragelse, og da gjør man ikke sånne stunt.
De fleste later som ingenting og går videre i livet. Dessuten er det vel ikke så helt enkelt for vanlige mennesker å komme seg opp på Rådhustaket.
Og som jeg sa til vedkommende, - En sånn venn er sannelig ikke verd dine tårer-.
Idag skal vi være glad med de glade og glede oss over lyspunktene i livet.
Count your blessings !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar