Cato og Dagmar

Kjerringa våknet opp til sol og vindstille. Men nyhetene fortalte allerede igår kveld om disse to orkanenes herjinger. Og natta har visst vært hard på utsatte steder. Båter, en av dem som skulle medbringe julegjester fra Tyskland til Kjerringa, har ligget værfast i Hirtshals.
Skuffelsen var stor i begge etasjer i heimen, men så ringte gjestene og sa at de kommer idag med den første båten som legger ut på et nå mye roligere hav,
Så i ettermiddag/kveldinga blir det pinnekjøtt med tilbehør.
Og det blir pakker. Og det blir mye latter og koselig samvær.
En ny julaften, faktisk.
Så pinnekjøttet ligger i vann. Der har det ligget siden i går kveld, for jeg var helt sikker på at de ville og skulle komme, selv før de ringte.
Sånt er virkelig vennskap.
Mennesker som går gjennom ild og vann, eller rettere sagt, gjennom storm og opprørt hav før å få være sammen med venner i tre dager.
Sånt gleder mitt hjerte.
Og jeg gleder meg til å møte dem igjen.
De er sånne venner som man begynner å savne allerede når de kommer, fordi man vet av erfaring at tida vi har sammen går så fort.
Men de er som stjernene, man vet at de er der, selv om man ikke alltid ser dem.
Vennskap er også at man alltid er velkommen til hverandre. Det passer alltid.
Men disse to uønskede gjestene, Cato og Dagmar, har visst herjet over store deler av landet for flere hundre millioner.
Det er julegjestene sine det !