I natt kom den.....

Kjerringa sto opp idag også, til et betydelig kaldere hus. Grunnen var ikke vanskelig å skjønne da hun så ut gjennom soveromsvinduet.
Verden var gått i hvitt.
Snøen var kommet listende på silkelabber iløpet av natta.
Men Katta brukte ikke akkurat silkelabber da hun klorte på vinduet for å komme seg inn fortest mulig !
En trøst er det at snart "snur" sola. To dager før julaften begynner det å gå mot lysere tider.
Og ja, jeg vet at jeg bor i et vinterland, og at jeg må regne med minst et halvt år med snø og av og til det andre halvåret med grønt skiføre.
Og nei, jeg kunne ikke drømme om å flytte til det såkalte Syden, som alle snakker om, men som jeg aldri har vært i. Og heller aldri har hatt noe ønske om å komme til.
Det lengste Syden jeg har vært i her i Europa er Frankrike, men det er så langt hjemmefra, og jeg er blitt en skikkelig heimføing.
Men jeg forbeholder meg retten til å klage min arme nød over kulde og glatte veier, uten at jeg skal bli stemplet som en gledesdreper.
Unger og andre spesielt interesserte må gjerne rulle seg i snøen og kose seg med milelange skiturer og appelsiner og Kvikklunsj i hytteveggen, men det er ikke mi greie.
Og nå vet jeg at jeg banner i kjerka.
Men en gang skal sannheten fram for oss som er av samme mening.
Vi skal ha lov til å tulle oss inn i superundertøy og pledd og krype inn i ovnskroken med ei bok eller et kryssord og en kopp kakao uten ha vært ute på lange, iskalde turer i forveien.
Vi liker ikke vinteren, og har aldri gjort det heller.
Min barndoms vintre var stusslige, med lugger eller iskalde gummistøvler. Jeg frøs alltid.  Men vi måtte jo ut om dagene, så jeg var ute, jeg gikk på ski, lagde engler i snøen og bygde snøhuler og lykter. Men jeg hatet å fryse og få snø nedover nakken eller i mellomrommet mellom de kløende ullstrømpene og underbuksene.
Mine beste vintre var de med regn og uten snø.
Uansett, vinteren er sterkt oppskrytt og aller vakrest fra denne sida av vindusruta.
Og nå skal jeg fyre i ovnen