Familie

Kjerringa våknet opp i morges til en middels kald vinterdag. Det er ikke til å stikke under en stol lenger. Vinterens klør er iferd med å ta tak.
Men etter å ha fått Katta inn, fyrt i ovnen, dusja osv, så er det til å tåle.
Jeg må jo det, ikke mange valg her, nei.
Men mer enn å beklage meg over været og dets krumspring, varmer jeg meg på å tenke på gårdagen sammen med min familie.
Mine nære og kjære.
Og jeg føler meg rik når jeg tenker på at jeg har søstre som er voksne som meg, med de samme bekymringer for verden og samfunnet rundt oss ...og den aller nærmeste familien.
Og de samme gleder over de samme ting.
Jeg har voksne flotte jenter som jeg er tante til og som blir glade for å se meg.
Ikke minst tenker jeg på  de som ikke lenger er her og kan beundre all denne rikdommen av små og store, kloke, flotte, kreative  mennesker som er familien min.
Det er ikke alltid vi er helt enige i et og  alt, det ville vært rart hvis vi hadde vært det.
Enkelte ganger kan vi være veldig uenige.
Noen ganger kan man føle seg hensatt til langt sydligere breddegrader når det gjelder volum og meningsytringer rundt bordet. For det er alltid rundt et eller annet bord vi føler oss mest hjemme.
Men uansett er de mitt og hverandres viktigste VI, og jeg er både stolt og glad for det.
Jeg kan kjenne igjen de samme faktene som brått minner meg om de som var før, skyggen av et smil, måten å holde ting på, en spesiell latter eller måten å si ting på og alt det som gjør at jeg blir minnet på at det er samme blod som renner gjennom årene våre, samme gener, samme opphav.
Og det er føles godt.
For ikke å snakke om samme gleden over selskap og god mat.
Der er vi absolutt og uten noen tvil. helt på linje, min familie og jeg.