Rotterace

Kjerringa sto opp idag, leste aviser og begynte å lure på om hun skulle  ta den hersens influensavaksinen iår. Men kjenner jeg meg sjøl rett, så utsetter jeg det til det er for sent i år også.
Og overlever forhåpentligvis.
Ellers leste jeg i Dagbladet at flerbarnsmødre i full jobb sleit helsa av seg for å nå opp til "standarden" som var satt for dem.
Jeg lurer litt på hvem som setter den standarden ?
Det skulle ikke være de selv ?
Som forlanger det umulige av seg selv ?
De må ha den utdannelsen, den jobben, den figuren, de barna for å være vellykket nok. Mens de sykner hen og plutselig møter veggen.
Jeg lurer på hvordan mine bestemødre klarte å overleve med henholdsvis 10 og 12 barn ved siden av fjøs og dyr og ingen vaskemaskin, oppvaskmaskin, uten innlagt vann, med vedfyring for koking og oppvarming, uten å kunne gå på butikken og kjøpe klær til ungeflokken. De måtte sy alle klærne selv, de måtte karde og spinne ullen for å få garn til å strikke klær til dem. De hadde en mann som var fraværende mesteparten av året, enten på anleggsarbeid eller på fiske.
Ingen telefon, radio eller andre media.
De hadde ikke timer nok i døgnet for å klare alt......
Men de fikk aldri realisert seg selv, de visste ikke hva ordet betydde engang. Det var ikke funnet opp.
De bare levde hver dag ettersom de kom. med vondt eller godt.
Var de laget av et annet stoff enn kvinner idag?
Jada, jeg vet at det er helt andre tider idag,
men når det finnes kvinner som klager sin arme nød over hvor  slitne de er,  selv om de bare har ett barn, full barnehageplass, alle tenkelige hjelpemidler i heimen og en mann som ikke vet hva godt han skal gjøre for å tilfredsstille henne på alle måter, så er det noe som er riv ruskende galt.
Men så lurer jeg mer, og det er på om vi selv har skylda for alt dette.
Hvis vi satte ned kravene til oss selv og omgivelsene, så kanskje det ble bedre. Hvis vi samtidig satte ned foten og sa: - Hallo, nå er jeg mamma, ha respekt for det og la meg være et fullverdig samfunnsmedlem selv om jeg velger å være hjemme mer enn den fastsatte perioden. La meg få pusten igjen, for jeg gjør faktisk et veldig samfunnsviktig arbeide med å føde og ta vare på barnet. Og om jeg blir litt utflytende i konturene, så er det helt normalt. SATS og andre wellnesstempler trenger ikke å innbille meg at jeg ikke er god nok av den grunn -.
Hva ville skje da ? Ville verden gå under ?
Tror ikke det, nei.
Men her er det endel politikere som må gå i tenkeboksen for å få det til.