Når man ikke vet....

Kjerringa sto opp som vanlig. Alt var som vanlig. Været var mer vår enn høst, også som vanlig denne høsten. Dagene blir mørkere, så det stunder faktisk mot jul og den mørkeste tida på året.
Men likevel, det er fremdeles mer tidlig høst enn vintermåned.
Og måtte det bare vare.
Kjerringa har fått lagt om til vinterdekk, men angrer litt, for det er jo dumt å slite unødvendig på piggene før det blir virkelig bruk for dem.
Men man vet jo ikke.
Plutselig våkner man en dag til hvit mark og kulde.
Kjære alle værguder og andre som har et ord med i laget, la det bli lenge til.
For min del kan dette været vare og vare og vare.
Jeg lengter absolutt ikke til kulde og glatta.
Jeg synes det er deilig å ha stødig underlag og slippe å trippe usikkert rundt på is og snø.
Det verste er is under og snø oppå.
Da er det duket for beinbrudd og det som verre er.
Kan ikke huske at det var sånn da jeg var ung.
Is var gøy. Vi slo vann på for å få til skikkelige sklier ned gjennom skolebakken, og der tok vi rennafart og hylte oss nedover. Det var gøy.
Vi hoppet og danset og laget engler i snøen. Snø og vinter var herlig.  Vi laget snølykter som vi satte en stearinlysstump i om ettermiddagene. Så sto de der og lyste så vakkert.
Var det en riktig snørik vinter, laget vi rene revehi av noen snøhuler. Vi var ute hele dagene og kom inn om kveldene, fulle av snø, trøtte og fornøyde.
Men det var den gang da.
Nå takker jeg Vårherre for hver snøbar dag han gir meg på denne tida av året.