Quiz

Kjerringa tester sine små, grå hver lørdagsmorgen, også...
Det er Kurts quiz som er helt uimotståelig. En sjelden gang har hun hatt full score, men som regel er det etpar røvere som butter.
Idag ble det 6 av 10.  Altså sånn middels.
Quizen er så variert og sammensatt at jeg tror det må være helt umulig å få full score der.
Idag var det et spørsmål som fikk meg til å tenke ekstra hardt og bakover i tida. Det var det om at ulven hyler i toneart F.
Jeg har hørt ulvehyl. Tonene steg og sank hele tiden.
Dessuten hadde jeg en siberian husky en gang for mange år siden. Han var kanskje det nærmeste man kan komme ulv i hundeverden. Stor, vakker og trofast. Han og jeg pleide å sitte ute og hyle i kor. Virkelig hyle under månen. Han fulgte mine hyletoner skalaen  både opp og ned, og vi koste oss. Særlig når det var fullmåne var han lett å få igang. Lange, sørgmodige hyl i alle tonearter, så akkurat der er jeg litt i tvil.
Hvis Kurt hadde spurt om de hylte i dur eller moll, ville svaret vært i moll. For makan til triste sanger vi kunne prestere, er ikke hørt verken før eller senere.
Fred være med deg, du vakre, stolte Boris. Alle skulle fått opplevd en slik usvikelig kjærlighet.
Vi var et uslåelig team på mange måter.
En gang sto jeg og Boris og ventet på bussen i Bergen by. Forbi kom tre, ikke helt edru menn. De stoppet foran oss og begynte å  ekle seg. Boris begynte å murre nederst nede i labbene. En lyd som ikke var god å høre på. Jeg ba dem forsvinne før jeg ga slakk på båndet til Boris. De sa da at en sånn liten pusekatt, han var nesten 50 kilo, og alle hårene på koppen hans sto nå rett ut, vel ikke kunne gjøre noen fortred.
Vel, vel, sa jeg, dere kan takke dere selv da, og slakket opp på båndet, men passet på å ha full kontroll. Boris omtrent smilte og kastet seg forover, mens han viste hele tanngarden og snerret grusomt.
Plutselig var vi helt alene på bussstoppen, gitt.
Boris satte seg pent ned igjen og vi fortsatte å vente på bussen til Minde.