and more

Kjerringa sto opp, som vanlig. Og begynte raskt å savne den faste morgenlovetalken.
Og den kom, som vanlig.
Om dette og hint, men mest om det som opptar oss mest, luuuuuuuuve, sweet luuuuuuuuuuve.
Et stadig tilbakevendende tema, hvordan vi møttes, hva vi sa, når det virkelig sa pang og så videre i det uendelige.
Jeg vet at dette er kjedelig for de fleste, som å sitte og se maling tørke. Men for oss er det viktigere enn de største verdensbegivenhetene.
Når vi også tar i betraktning at vi står politisk på hver vår ytterkant, er det selvsagt at vi må trå varlig.
Vår tid sammen er så tilmålt og derfor så viktig.
Hva andre mener,  tror og tenker, blir fullstendig likegyldig.
Hvert ord er en gave og må noen ganger veies på gullvekt for å bli riktig forstått. Fra begges sider. For den som tror at engelsk og amerikansk er samme språket, tar skammelig feil.
Amerikansk er en avart av engelsk, greit nok, men med alle "låneordene" fra latino, alle forkortingene og alle spesielle, amerikanske ord,  kan det fort bære galt avsted med Queens own English her.
Det er sannelig ikke bare potato/poteito eller tomato/tomeito..
Og et uttrykk som på engelsk er helt greit og i vanlig bruk, kan på am bety noe helt annet og kanskje i enkelte tilfeller, det helt motsatte.
Så her gjelder det å ha to englers tålmodighet og masse forståelse, for ikke å snakke om lots of love.
Så når folk snakker om at de krangler om hvem som skal støvsuge eller bære ut søpla, misunner jeg dem av hele mitt hjerte. Tenk så heldige de er som kan være i samme rom og krangle. Det er sannelig ikke en selvfølge for alle.
Jeg har aldri i mitt syndefulle liv trodd at jeg noensinne skulle savne en real, muntlig krangel med et annet menneske. få ropt og hylt, vist fingern og bedt de dra til helvete, uten å mene det, bruke kroppssspråk, gå ut og slamre ekstra med dørene, men det gjør jeg. Tenk det.
Men aller mest savner jeg å få gi a big hug, holde rundt, spise sammen, prate ansikt til ansikt eller bare holde kjeft, men være sammen, cuz we are one.