igjen

Kjerringa sto opp til en grå, regnfull morgen. Men hun hadde ikke merket noe til ekstremregnet i natt, bortsett fra at alle potter og kar uten hull i bunnen måtte tømmes. Men rent blir det i hvertfall.
Og luften dufter vår.
Dette er tiden for alt som gror og skal blomstre utover sommeren. Grovær, sa de gamle. Passe varme og regn. Og de visste hva de snakka om.
Noe  som gjør meg virkelig trist midt oppi all våryrselen, er at i verdens rikeste land har ikke sykehuset, VSS, råd til å gi en dame med brystkreft cellegift. Hva er det som rir samfunnet, for ikke å snakke om helsevesenet ?
Det burde vært veldrevet med trøst og medisiner av alle slag og siste modell for alle som trenger det. Alt annet er en skam for oss i rikinglandet Norge.
Vi har råd, alt annet er bare skittprat.
Helsevesenet skal ikke drives av blåruss med kalkulatorer !
Det skal drives av omsorgsfulle mennesker som ser menneskene i pasientene. Som ser at alle har sin historie og mange pårørende som er livredde for å miste dette mennesket.
Og hvis det skal regnes i kroner og ører. Regn ut hvor mange mennesker som blir berørt av å miste en kjær person, og hva det koster samfunnet i form av sykedager og sorg og elende på lang sikt.
Jeg tror det regnestykket er større og mer komplisert enn om et sykehus skal få bevilgninger nok til å gi sine pasienter den medisinen de trenger

Så litt luuuuuuve til slutt