er sluttet, endelig

Kjerringa kravlet seg opp av senga etter x antall dager der. Selvfølgelig måtte jeg jo begyne å blø neseblod helt til slutt etter all snytinga og snufsinga og nysinga.
Men idag er dagen fugl Aani løfter seg fra asken, eller iallefall jeg står opp av den kvalmende senga.
Jeg er absolutt ikke noe sengemenneske. Jeg har kanskje mer det som kalles lakenskrekk ?
Jeg synes senga er til for soving og elsking. Punktum.
Kanskje også fordi jeg har vært nødt til å kravle meg oppi den altfor ofte opp gjennom årene.
Ikke vet jeg, men sånn er det med den saken.
Man får tenkt og lest mye når man tvinges til å ligge stille. Veldig mye.
Og veldig mange fine tanker og ideer. Noen går helt over stag og gjør at jeg føler meg på randen av galskap.
Hadde jeg ikke hatt et fornuftig, elskelig vesen på bortimot andre sida av jordkloden som en mer enn soulmate og korrektur, så hadde det kanskje endt der.
Han trøster meg og ber for meg til alle døgnets tider. Sånn at jeg føler meg som et høyt elsket vesen
og en alldeles unik og heldig kvinne.
Og den som føler at de vil spy av dette, eller føler seg misunnelig eller får andre negative følelser, jeg kan ikke hjelpe dere.
Gå ut og skaff dere et liv, dere også !
Livet består faktisk av mer enn neste reisemål, treningskapasitet,  neste bil- eller båtkjøp eller andre nyanskaffelser.
Eller hvor mye penger man klarer å krafse sammen.
Den siste dagen tror jeg det blir spurt om hvor mye du har elsket og blitt elsket, om noe.
Og for å sitere min yndlingsforfatter, Isabel Allende:
- Vi er kommet til verden for å elske og bli elsket. Og hver kjærlighet etterlater et sår. Jeg er full av stolte arr -
Jea, som min elskede sier.
Hun sa også, etter at hun hadde funnet kjærligheten i godt voksen alder, ved en tilfeldighet, det også:
- Når vi ligger sammen, elsker vi hverandre så intenst at vi ikke vet hvor den ene slutter og den andre begynner -
Så lytt og kjenn etter