i juni

Kjerringa kom seg opp av senga som vanlig, og snart var dagen igang. Kickstartet av verdens vakreste morgenhilsen som lå og venta på meg.
Nettet der på andre sida av verden er noe ustabilt, så vi sliter med chatten for tida. Det er så frustrerende, og det er som å dø hver gang nettet ramler ned. Men desto gledeligere når det er stødig oppe og går igjen.
De siste to, tre dagene har vært et sant mareritt.
Man er der, og plutselig er man ikke der, blir ikke sett, blir sett i hauger og lass. Delay på over ti minutter er ikke uvanlig.
Hvis ikke vi har englers tålmodighet, så vet ikke jeg. Det er jo så mye som skal fortelles og uttrykkes på den korte tida som er forunt oss.
I dag skal siste rosen bindes opp før hun slår rot bortover marka. Jeg har så mange forskjellige arter, så jeg er redd for å luke bort noe som skal være der, derfor får det mer eller mindre gro fritt  rundt om i bedene.
Blomster er blomster. Det er vi mennesker som har bestemt hva som er ugress og hva som er verd å ha i blomsterbedene.
Egentlig litt på samme måten vi er begynt å behandle mennesker.
Noen er av en eller annen grunn mere verdt enn andre. Litt merkelig egentlig, hvis vi ofrer det en tanke ?