Døgnene har vært oppdelt i medisinering, toalettbesøk og å lese oppmuntrende meldinger fra opptil flere tidssoners avstand. Tilsammen har dette klart å stable meg på beina idag, ustøtt, men stående.
Utrolig hvor mye litt support midt oppi all elendigheten hjelper.
Ikke har jeg kunnet snakke i telefonen, nesen må holdes i totalro for å få stoppa blødningen.
Å dra inn til Rikshospitalet har jeg vært svært ulysten på. Altfor mye organisering. Hvem skal passe Katta ? Tror ikkke hun kan legges inn sammen med meg. Så da er det bare å heale seg selv som best jeg kan, eller rettere sagt, som jeg kan best.
På to døgn har jeg fått i meg en og en halv banan, men det er nå litt. Man blir ikke veeeeldig sulten av å ha det sånn. Så det er en fantastisk, om enn svært ubehagelig, slankekur.
Og så litt romantikk til slutt:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar