En torsdag

Idag hadde kjerringa bestemt seg for å ta en fridag i blogginga. Men så kommmer den krypende, lysten til å la fingrene danse over tastaturet og lage en blogg.
Jeg vet at det ikke er mange som bryr seg om å lese den.
Mange synes det er bare tull.
Hvorfor skal ei kjerring med ei katt i et hus i Horten innbille seg at hun kan tilføre samfunnet noe.....
Nei, jeg tror ikke det jeg heller, jeg har bare en brennende lyst til å komme med små kommentarer til dette og hint i verden rundt meg.
Og et håp om, nettopp, å forandre kanskje en bitteliten del av verden. Håp om å strø små ettertanker rundt meg, slik at folk tenker seg to ganger om før de fortsetter sine liv.
Enorme ønsker ?
Jadajada, men likevel. Hvis jeg kan så en liten, fin tanke i ett eneste menneske, er jeg fornøyd. 
Helst en kjærlig tanke som rekker helt til et annet medmenneske, uansett farge og nasjonalitet, og hjelper det til å bli sett og hørt og inkludert.
Det er mitt største håp.
Derfor bryr jeg  meg.
Derfor må folk gjerne kalle meg hva de vil, bare jeg klarer å fenge deres oppmerksomhet med min lille blogg.
Jeg blir aldri noen superblogger med flere tusen treff hver dag, eller en trendsetter enten det gjelder interiør, klær, mat eller livsstil generelt.
Men jeg drives fram av denne lille, kanskje naive tanken om at alle mennesker kan gjøre en forandring i livet til et annet menneske, en positiv forandring.
Og at man kan begynne akkurat, nå, akkurat idag......