Rotbløyte

Kjerringa våknet opp til skikkelig regnvær etter en urolig natt med mange rare drømmer. Hun grudde seg sikkert til Osloturen, det pleier å slå ut på søvnkvaliteten.
Men hun hadde fått trivelig venninne til reisefølge, så turen forløp uten komplikasjoner av noe slag.
Men det er deilig å være hjemme igjen. Utrolig deilig.
Og at regnet siler ned er bare bra for alt som spirer og gror.
Noen blir jo hysteriske dersom det kommer en og annen regndråpe om sommeren. Vi må jo tenke på at vi lever ganske langt mot nord, og da blir det allslags vær til alle tider.
Skal man ha garantert varme over lang tid, så må man nesten flytte ned mot Middelhavet.
Jeg tenker ofte at regn og dårlig vær er prisen vi må betale for å ha det så godt som vi har det. Selv om de siste målingene viser at over tohundreogfemtitusen lever under vedtatt fattigdomsgrense her i Norge og at man blir lykkeligst uten barn.
Fattigdommen bør det gjøres noe med, vi har råd til det, men å påstå at man er lykkeligst uten barn, fatter jeg ikke. Tenk hvor mye kjærlighet og gleder, små og store, man går glipp av da.
På den andre siden, hvis lykke måles i økonomi og egentid for seg og sin elskede, så blir det jo et helt annet regnestykke.
Kanskje vi er iferd med å bli overfladiske egoister fordi vi har det så bra ?
Vi har avskaffet tradisjonen med å ta vare på våre gamle, bl.a. Det finnes jo så mye bra innen Helsevesenet. Tenk så mange gamle som sitter alene og håper på besøk av barn og andre slektninger, som aldri kommer.
Vet ikke jeg, jeg bare lurer..........