Sensommer

Katta kom inn da Kjerringa åpnet verandadøra. Hun gned seg mot kjerringleggene og hadde nok forlengst glemt vår lille skjæremyssel her forrige dagen. Katter har korttidshukommelse, men hun har kanskje endelig lært at Kjerringa er en dårlig jaktkamerat.
Fuglen ble forresten ikke spist, men lagt pent nedenfor trappa, så Kjerringa omtrent snublet over den da hun kom heim samme ettermiddag etter et møte. Katta satt på nederste trappetrinn og så med smale øyesprekker på Kjerringa. Som for å si: -Se her jeg dreper av glede, ikke av sult. Værsågod, hvis du vil ha den. Be my guest. - Men Kjerringa var slett ikke sulten, så jeg la fugleliket den i en serviett og "begravde" den raskt i bioavfallsdunken.
Sentimentalitet kan noen ganger være plagsomt og forstyrre gangsynet..
Jeg har andre sorger som er større. Den store, felles sorgen, som har latt oss så uforstående tilbake.
Katter dreper av lyst og glede, men mennesker ?
Kanskje får vi innsyn i det stakkars menneskets sinns irrganger. Eller kanskje er vi best tjent med å ikke forstå ?  Kanskje forståelsen er for vond, for grufull ?
Og  kanskje er det et sunnhetstegn at vi ikke fatter og forstår ?
Jeg kjenner på meg selv at hårene reiser seg på armene når jeg forfølger den tanken.
Vi hadde et lite minne. og pratemøte i Flerkulturell  kvinnegruppe i går.
Det er så godt å møte kvinner fra så mange nasjoner, med så ulik kultur, religion og bakgrunn som heller ikke forstår hvordan sånt kan skje.
Jeg føler meg i godt og trygt selskap.
Katta klarer jeg å takle selv. Hun er jo bare et lite dyr med sterke instinkter.