O, glede. glede

Idag fikk jeg nesten lavkarbobrødet med makrell i tomat og majones på i vranghalsen da jeg åpnet Gjengangeren.
Katta var ute etter å ha vært inne, så jeg hadde ingen å diskutere det med heller.
Det var to sider med bekymringer om integreringen  i Horten. Jeg spiste ferdig , skvalpet bortimot en liter kaffe etter og kastet meg over telefonen til min gode venninnne fra Pakistan i Multinasjonal Kvinnegruppe. Det var tidlig, så hun hadde ikke lest Gjengangeren, men jeg kaklet ivei med mine meninger. Hun var jo helt enig, for vi er faktisk veldig samstemte om hva som må til.
Vi  ble vi enige om å gå ut i avisen med våre meninger og målbare resultater av vårt arbeide.
Sååå hadde hun en supergod nyhet til meg. Vi hadde fått tilskudd til driften av foreningen fra Kommunen. Veldig kjærkomment, for som det er nå, går det fra gang til gang. Med et nødskrik. Vi må bruke av egne  penger for å kjøpe inn maten som skal tilberedes og selges på møtene, slik at vi får betalt annonsene i avisen. Og sånn skal det jo ikke være.
Og vi hadde dessuten fått halvveis lovnad på enda mere fra Fylkeskommunen til å lage en festival på sensommeren "Verden i Horten"  Hurra!!! Vi blir sett og hørt, endelig.
Fylkeskultursjefen syntes at vi gjorde en flott jobb, sa hun.
Det  er veldig godt å få høre at det man brenner for blir sett av andre.
Og at det hjelper, ser vi hver dag rundt oss.
Det som gjenstår er å få med de somaliske damene. Men vi er underveis. Vi har kontaktet Somalisk Kulturråd og fortalt om hva vi driver med og at de må la sine kvinner få gå på møtene våre.
Vi bryr oss ikke om den sinte, gamle mannen som var på møtet til Adil Amin på biblioteket her tidligere i vår.
Man kan jo undre seg over hvorfor han ikke har lært norsk på alle disse årene. Men han er gammel og det er kanskje ikke så lett for han å skjønne alt som foregår rundt han.
Men nå skal jeg glede meg over det vi har oppnådd.
Veien blir faktisk til mens vi går.