Ros som varmet

Igår hadde Kjerringa den store glede og ære å ønske Amal Aden velkommen til 37 for å holde foredrag om likestilling og integrering. Som meg er hun glødende opptatt av akkurat dette.
Og som meg mener  hun at de viktigste nøklene til vellykket integrering,  er kvinnene i familien.
Hun sa at dersom man får integrert kvinnene, er halve arbeidet og vel så det, gjort.
Da foredraget var ferdig, åpnet hun for spørsmål og diskusjon.
Og det ble det.
Livlig sådan.
Hun er truet på livet og har virkelig fått kjenne på hva det vil si å engasjere seg i upopulære temaer i visse kretser.
Det kom  mange flotte innspill fra salen...og noen få ikke så flotte.
Underveis fikk jeg noe som jeg tok som ros på vegne av nordlendingene, og lofotinger spesielt.
Hun fortalte om en familie på det lille  stedet hun bor. De var kommet flyttende dit fra Lofoten, og Amals familie og denne familien hadde funnet hverandre i at de  avlastet hverandre og byttet på å være innflytterne i bygda.
De hadde mye moro med det, og hun sa da, henvendt til meg: -Hva er det som gjør at dere  nordlendinger er så mye lettere å bli kjent med enn folk fra andre deler av Norge ? Er det for at dere er like gale som oss afrikanere eller at dere smiler og ler mer av saker og ting som skjer ? -
Jeg måtte bare innrømme at det var for at vi kanskje var mer nysgjerrige på folk og verden rundt oss og at vi var vant med å glise mye av saker og ting.
Jeg glemte å si at  mange  av oss i tillegg har en lei skavank.....vi er fargeblinde når det gjelder mennesker, at det er hva som bor inni dem som betyr noe.
Men så kom jeg på at vi er rikelig utstyrt med folk som både er  fordomsfulle og mer enn  stappfulle av fremmedfrykt nordpå og nordfra også. Vi kan kanskje til og med spa opp en og annen rasist, hvis vi leter godt,  så jeg holdt klokelig kjeft om det.
Vi skal ikke la oss skamrose mer enn høyst nødvendig.
Men jeg gjorde som Maria, jeg gjemte ordene i mitt hjerte.
Nå deler jeg dem med dere, men det må bli mellom oss !